Provokasjon til atomkrig gjennom media

18
Fra NATOs bombing av Serbia i 1999

John PilgerJohn Pilger[/avatar

Frikjennelsen av en mann beskyldt for den verste av forbrytelser, folkemord, skapte ingen overskrifter. Verken BBC eller CNN dekte saken. The Guardian slapp til en liten kommentar. Forståelig nok ble en såpass uvanlig offisiell innrømmelse begravd eller fortiet. Det ville forklare for mye om hvordan verdens herskere hersker.


Publisert med tillatelse fra John Pilger, oversatt av Anne Merethe Erstad


Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag har stille renvasket Serbias tidligere president, nå avdøde Slobodan Milosevic, for krigsforbrytelser utført mellom 1992 og 1995 i krigen mot Bosnia, inkludert massakren i Srebrenica.

Langt fra å konspirere med den dømte bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic, viser det seg at Milosevic «fordømte etnisk rensing», motarbeidet Karadzic og forsøkte å stanse krigen som delte opp Jugoslavia. Begravet mot slutten av en 2590 sider lang dom mot Karadzic sist februar, knuser denne sannheten ytterligere propagandaen som rettferdiggjorde NATOs illegale stormangrep på Serbia i 1999.

Fra NATOs bombing av Serbia i 1999
Fra NATOs bombing av Serbia i 1999

Milosevic døde av et hjerteattakk i 2006, alene i sin celle i Haag, under det som viste seg å være en skinn-rettssak ført av et «internasjonalt tribunal» oppfunnet av USA. Som Wikileaks senere har avslørt, ble Milosevic nektet hjertekirurgi som kanskje ville reddet livet hans og i stedet ble helsetilstanden hans verre – under overvåking av amerikanske tjenestemenn som holdt dette hemmelig.

Milosevic var offeret for krigspropaganda som i dag flommer fra skjermene og avisene våre og varsler fare for oss alle. Han var prototypen på en demon, svertet av vestlige media som «Slakteren fra Balkan» som var ansvarlig for «folkemord», spesielt i den separatistiske jugoslaviske provinsen Kosovo. Statsminister Tony Blair hevdet dette, minnet om Holocaust og forlangte aksjon mot «denne nye Hitler».  USAs reisende ambassadør i krigsforbrytersaker, Davis Scheffer, erklærte at så mange som «225.000 etniske albanske menn mellom 14 og 59» kan ha blitt myrdet av Milosevic sine styrker.

Dette var rettferdiggjøringen av NATOs bombing, anført av Bill Clinton og Blair, som drepte hundrevis av sivile i på sykehus, i skoler, parker og TV-studioer og raserte Serbias økonomiske infrastruktur. Det var åpenbart ideologisk; på en velkjent «fredskonferanse» i Rambouillet i Frankrike ble Milosevic konfrontert av USAs utenriksminister Madeleine Albright, som for øvrig var i ferd med å bli berømt for sin bemerkning om at en halv million døde irakiske barn var «verdt det».

Albright la fram et tilbud til Milosevic som ingen statsleder kunne ha akseptert. Med mindre han gikk med på at utenlandske militære styrker okkuperte landet hans, med okkupasjonsstyrkene «utenfor landets rettsprosesser» og fulgte pålegget om å innføre et nyliberalt «fritt marked», ville Serbia bli bombet. Dette var en del av innholdet i «Appendiks B», som media unnlot å lese – eller fortiet. Målet var å knuse Europas siste uavhengige «sosialistiske» stat.

Straks NATO begynte bombingen, kom et stormløp av flyktninger fra Kosovo, som «flyktet fra holocaust». Da det var over, kom internasjonale politistyrker strømmende til Kosovo for å grave opp ofrene for «holocaust». FBI mislyktes i å finne en eneste massegrav og dro hjem. Det spanske kriminaltekniske teamet gjorde det samme, mens teamlederen sint anklaget «en språklig piruett fra krigspropaganda-maskineriet». Den siste opptellingen av døde i Kosovo viste 2788 døde. Dette inkluderte stridende på begge sider samt serbere og rom-folk myrdet av den NATO-vennlige paramilitære organisasjonen Kosovo Frigjøringsarme. Det var ikke noe folkemord. NATO-angrepet var både et bedrageri og en krigsforbrytelse.

De aller fleste av USA oppskrytte presisjonsstyrte missiler traff sivile og ikke militær mål, inkludert nyhetsstudioet til Radio Television Serbia i Beograd. 16 personer ble drept, inkludert kamerafolk, produsenter og sminkører. Blair beskrev de døde, respektløst, som en del av Serbias «kommando og kontroll». I 2008 avslørte aktor i Den internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, Carla Del Ponte, at hun hadde blitt presset til ikke å etterforske NATOs forbrytelser.

Dette var modellen for Washingtons påfølgende krig i Afghanistan, Irak, Libya og, i det stille, mot Libya. Alle kvalifiserer som «forbrytelser av høyeste rang» etter Nürnberg-standarden; alle var avhengige av media-propaganda. Mens tabloid-journalismen spilte sin tradisjonelle rolle, var det seriøs, troverdig, ofte liberal journalisme som var den mest effektive – den glødende markedsføringen av Blair og krigene hans i The Guardian, de ustanselige løgnene om Saddam Husseins ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen i The Observer og The New York Times – og den usvikelige trommerytmen av regjeringspropaganda i BBCs tause unnlatelsessynder.

Da bombingen nådde sitt høydepunkt intervjuet BBCs Kirsty Wark NATO-kommandøren, general Wesley Clark. Den serbiske byen Nis hadde nettopp blitt pepret med klasebomber og drept kvinner, eldre og barn på et åpent marked og på et sykehus. Wark stilte ikke et eneste spørsmål om dette eller om andre sivile som var blitt drept. Andre opptrådte mer skrytende. I februar 2003, dagen etter at Blair og Bush hadde satt fyr på Irak, sto BBCs politiske redaktør Andrew Marr i Downing Street og holdt noe nær en seierstale. Entusiastisk fortalte han sine seere at Blair hadde «sagt de ville være i stand til å ta Bagdad uten blodbad og at når alt kom til alt ville irakerne feire. Og på begge disse punktene viser det seg at han hadde helt rett.» I dag, med en million døde og et samfunn i ruiner, blir Marrs BBC-intervjuet anbefalt av USAs ambassade i London.

Marrs kolleger sto i kø for å erklære Blair «frikjent». BBCs Washington-korrespondent Matt Frei sa: «Det er ingen tvil om at ønsket om å bringe det gode, å bringe amerikanske verdier til resten av verden og spesielt til Midtøsten… er nå stadig sterkere forbundet med militær makt.»

Denne ærbødigheten overfor USA og landets samarbeidspartnere som en godhetens makt som «bringer det gode» stikker dypt i vestlig, etablert journalistikk. Det sikrer at skylden for dagens katastrofe i Syria utelukkende blir lagt på Bashar al-Assad, som Vesten og Israel lenge har konspirert for å avsette. Ikke av humanitære årsaker, men for å sikre Israels aggressive makt i regionen. Frislippet av jihadist-styrkene, væpnet av USA, Storbritannia, Frankrike, Tyrkia samt «koalisjonens» fullmakter tjener dette målet. Det er de som sender ut propagandaen og videoene som blir til nyheter i USA og Europa og sørger for tilgang til journalister og garanterer en ensidig «dekning» av Syria.

Storbyen Aleppo er i nyhetene. De fleste lesere vil være ukjent med at majoriteten av befolkningen i Aleppo bor i den regjeringskontrollerte vestlige delen av byen. At de lider under daglig artilleribombardement fra vestligstøttede al-Qaeda er ikke nyheter. 21. juli angrep franske og amerikanske bombefly en regjerings-landsby i Aleppo-provinsen og drepte opp mot 125 sivile. Dette ble referert på side 22 i The Guardian, uten bilder.

Etter å ha skapt og garantert for jihadisme i Afghanistan i 1980-årene gjennom Operation Cyclone – et våpen for å ødelegge Sovjetunionen – gjør USA noe liknende i Syria. I likhet med afghanske Mujahedin er de syriske «opprørerne» USA og Storbritannias fotsoldater. Mange kjemper for al-Qaeda og liknende grupper, noen, som Nusra-fronten, har sørget for en ny framtoning for å tilpasse seg den amerikanske sensitiviteten rundt 11. september. CIA leder dem, med vanskeligheter, slik byrået leder jihadister over hele verden.

Det umiddelbare målet er å ødelegge regjeringen i Damaskus, som, ifølge den mest troverdige meningsmålingen (YouGov Siraj) har støtte fra majoriteten av befolkningen, eller som majoriteten i det minste søker beskyttelse hos, uavhengig av barbariet i regjeringens skygger. Det langsiktige målet er å nekte Russland en nøkkel-alliert i Midtøsten som del av NATOs utmattelseskrig mot Den Russiske Federasjonen som til slutt vil ødelegge den.

Risikoen for bruk av atomvåpen er åpenbar, om enn fortiet i media over hele «den frie verden». Lederskribentene i Washington Post, som promoterte fiksjonen om masseødeleggelsesvåpen i Irak, forlanger at Obama skal angripe Syria. Hillary Clinton, som offentlig frydet seg over sin bøddel-rolle i ødeleggelsen av Syria, har gjentatte ganger antydet at hun, som president, vil «gå lenger» enn Obama.

Gareth Porter, en undergrunn-journalist som rapporterer fra Washington, avslørte nylig navnene på dem som mest sannsynlig vil kunne utgjøre Clintons kabinett, som planlegger et angrep på Syria. Alle har stridslystne historier fra den kalde krigen: tidligere CIA-direktør Leon Panetta sier at «den neste presidenten blir nødt til å vurdere å tilføre ytterligere spesialstyrker på bakken». Det mest bemerkelsesverdige med flommen av krigspropagandaen nå er dens åpenbare absurditet og hvor kjent den virker. Jeg har gått gjennom arkivfilmer fra Washington fra 1950-årene da diplomater, offentlige ansatte og journalister ble utsatt for en heksejakt og ødelagt av senator Joe McCarthy for å ha utfordret løgnene og propagandaen om Sovjetunionen og Kina. Anti-Russland-kulten har kommet tilbake, som en svulst som har blusset opp igjen.

I Storbritannia leder The Guardians Luke Hardin sin avis’ Russland-hatere med en strøm av journalistiske parodier som tillegger Vladimir Putin enhver form for jordisk ondskap. Da Panama-dokumentene ble publisert erklærte forsiden Putin, og det var illustrert med et bilde av Putin – ikke noe å bry seg om at Putin ikke var nevnt et eneste sted i lekkasjene.

Som Milosevic, er Putin demon nummer én. Det var Putin som skjøt ned et fly fra Malaysia Airlines over Ukraina. Hovedoppslag: «Slik jeg opplever det, drepte Putin min sønn.» Det var Putin som var ansvarlig for Washingtons dokumenterte (og finansierte) felling av den valgte regjeringen i Kiev i 2014. Den påfølgende terrorkampanjen fra den fascistiske militsen mot den russiskspråklige befolkningen i Ukraina var et resultat av Putins «aggresjon». Flere eksempler på Putins «aggresjon» var forsøket på å forhindre at Krim ble en rakett-base for NATO og forsøket på å beskytte den i hovedsak russiske befolkningen som hadde stemt i folkeavstemmingen for å gjenforenes med Russland – som Krimhalvøya hadde blitt annektert fra. Sverting i media ender uunngåelig med krig i media. Hvis det bryter ut krig med Russland, tilsiktet eller ved et ulykkestilfelle, vil journalistene bære mye av ansvaret.

I USA har den anti-russiske kampanjen steget til virtuell virkelighet. The New York Times-spaltisten Paul Krugman, Nobelprisvinner i økonomi, har kalt Donald Trump den «sibirske kandidaten» fordi Trump er Putins mann, hevder han. Trump har våget å påstå, i et sjeldent øyeblikk av klarhet, at krig mot Russland kan være en dårlig idé. Faktisk har han har gått lenger og fjernet USA våpeneksport til Ukraina fra den republikanske plattformen. «Ville det ikke flott om vi kunne komme overens med Russland,» sa han.

Dette er årsaken til at USAs krigshissende liberale «establishment» hater ham. Trumps rasisme og skrålende demagogi har ingen ting med saken å gjøre. Bill og Hillary Clintons rasistiske og ekstremistiske rulleblad kan trumfe Trumps når som helst. (Denne uken er det 20-årsjubileum for Clintons velferds-«reform» som ga startskuddet til krigen mot afro-amerikanere. ) Og når det gjelder Obama: mens amerikansk politi skyter ned afro-amerikanere har det store håpet i Det Hvite Hus ikke gjort noe for å beskytte dem, ingen ting for å lette deres økonomiske utarming, mens han har ledet fire rovgriske kriger og en attentat-kampanje ingen kan gjøre ham rangen stridig.

CIA har forlangt at Trump ikke må velges. Pentagon-generaler har forlangt at han ikke må velges. Krigstilhengeren The New York Times – som tar en pustepause fra sin hvileløse, billige Putin-sverting – krever at han ikke må velges. Disse talerørene for «ustanselig krig» er livredde for at multi-milliard-dollar-forretningen krig, som opprettholder USAs dominans, skal bli undergravd hvis Trump gjør en avtale med Putin og deretter med Kinas Xi Jinping. Deres panikk overfor muligheten for at verdens stormakt skal snakke fred – uansett hvor lite sannsynlig det er – ville vært den svarteste komedie om ikke spørsmålene det handler om var så skjebnesvangre.

«Trump ville elsket Stalin», brølte visepresident Joe Biden på et valgmøte for Hillary Clinton. Mens Clinton nikket, ropte han: «Vi bøyer aldri hodet. Vi bøyer oss aldri. Vi kneler aldri. Vi gir oss aldri. Vi eier avslutningen. Det er hvem vi er. Vi er Amerika!”

I Storbritannia har også Jeremy Corbyn pådratt seg oppskjørtet hysteri fra krigspådriverne i Labour-partiet og media som har viet seg til å knuse ham. Tidligere admiral og Labour-minister Lord West formulerte det bra. Corbyn inntok en «uhyrlig» antikrigsposisjon «fordi det får de ikke-tenkende massene til å stemme på ham».

I en debatt med Owen Smith, som stilte som utfordrer til partiledelsen, ble Corbyn spurt av debattlederen: «Hvordan ville du handle i forhold til en krenkelse fra Vladimir Putin mot et annet NATO-land?» Corbyn svarte: «Man bør forsøke å unngå at dette skjer i første omgang. Man burde bygge opp en god dialog med Russland… Vi ville forsøke å introdusere en demilitarisering av grensene mellom Russland, Ukraina og andre land på grensen mellom Russland og Øst-Europa. Det vi ikke kan tillate er en serie katastrofale oppbygninger av tropper på begge sider, noe som bare kan føre til stor fare.»

Da han ble presset til å svare på om han ville autorisere krig mot Russland «hvis du måtte», svarte Corbyn: «Jeg ønsker ikke å gå til krig – det jeg ønsker er å oppnå en verden der vi ikke behøver å krige.»

Denne måten å stille spørsmål på henger nøye sammen med fremveksten av Storbritannias liberale krigspådrivere. Labour-partiet og media har lenge tilbudt dem karrieremuligheter. De kavet rundt en liten stund i den moralske tsunamien etter forbrytelsene i Irak, men deres speilvending av sannheten satte dem bare i forbigående forlegenhet. Til tross for Chilcot og et fjell av inkriminerende fakta forblir Blair deres inspirasjon. Fordi han var en «vinner».

Kritisk journalistikk og vitenskapelig standard har siden systematisk blitt fordrevet eller annektert, og demokratiske ideer er hulet ut og erstatte med «identitetspolitikk» som blander kjønn med feminisme og offentlig angst med frigjøring, og bevisst ignorerer statlig vold og våpen-profitering som ødelegger utallige liv langt borte, som i Jemen og Syria. Og vinker til seg atomkrig i Europa og over hele verden.

Bevegelsen av folk i alle aldre rundt den spektakulære framgangen til Jeremy Corbyn motvirker dette til en viss grad. Han har brukt hele livet på å belyse krigens gru. Problemet for Corbyn og de som støtter ham, er Labour-partiet. I USA var det Demokratiske Partiet problemet for de mange tusener som støttet Bernie Sanders, for ikke å glemme forræderiet mot deres store, hvite håp. I USA, hjemlandet til den store folkerettsbevegelsen og antikrigsbevegelsene, er det «Black Lives Matter» og organisasjoner som Codepink som legger grunnen for en moderne versjon.

For: bare en bevegelse som brer seg ut i alle gater og over alle grenser og ikke gir opp, kan stoppe krigshisserne. Til neste år vil det være et århundre siden Wilfred Owen skrev det følgende. Alle journalister burde lese det. Og huske det…

hvis du hørte, for hvert et skump på ny

blodet gurgle opp fra frådesprengte lunger,

svinsk som kreften, beskt som spy,

uhelbredelige sår på uskyldige tunger,

Så, min venn, vil du ikke fullt så manifest

servere barna, du vil sette spor i,

den gamle løgnen: Dulce et decorum est

pro patria mori.

 

Fra diktet «Dulce et decorum est» av Wilfred Owen, oversatt til norsk og gjendiktet av Arne Ruste.

(Dulce et decorum est pro patria mori – Det er skjønt og ærefullt å dø for fedrelandet; sitat fra Horats Oder 3, 2. 13)

 

Først publisert på johnpilger.com

Artikkelen er oversatt av Anne Merethe Erstad

 

 

 

 

KampanjeStøtt oss

18 KOMMENTARER

  1. Meget bra. Pilger har ikke pensjonert huet sitt enda. Erstads oversettelse var også temmelig lytefri, så vidt jeg kunne forstå.

    Et apropos, siden Pilger bruker Milosevic som første case study: Skal tro om Ibsenprisvinner Peter Handke nå får en unnskyldning fra alle som i affekt protesterte så fælt for et par år siden, eller om de har tenkt å protestere mot krigsforbrytertribunalet i Haag også? Dersom Bernt Hagtvet trenger noen gode kjettinger skal jeg personlig være behjelpelig med det …

  2. Her var mye – sammenpresset og med varierende korrekthet. Viktigste ukorrekte er denne – sitat: «Milosevic var offeret for krigspropaganda som i dag flommer fra skjermene og avisene våre og varsler fare for oss alle. Han var prototypen på en demon, svertet av vestlige media som «Slakteren fra Balkan» som var ansvarlig for «folkemord», spesielt i den separatistiske jugoslaviske provinsen Kosovo.»
    Men Milosevic ble IKKE frikjent for forbrytelsene i Kosovo – det han ble frikjent for, var samarbeidet med Karadzic i Bosnia, som inkluderte folkemordet i Srebrenica. At NATOs bombing der var feil, en krigsforbrytelse antakelig, frikjenner ikke hans ansvar for det som skjedde med grensebeboerne mellom Serbia og Kosovo, sjøl om NATOs bombing var verst.
    Jeg blir litt trist når Pilger lager en så lettvint tekst – jeg har alltid stolt på det han skriver som i alle fall noenlunde sant. Veldig greit hvis noen kan overbevise meg om at jeg tar feil, ikke han.

    • Det vil nok alltid være delte meninger om Milosevics faktiske ansvar og intensjoner, også etter en ganske omstøtende beslutning i ICTY. Men han blir vel i grunnen ikke mindre relevant som eksempel i artikkelens større kontekst av den grunn, altså sabelraslingen, proxykrigene og det voldsomme pådrivet ved hjelp av mediene for å utvide krigsteatret.

  3. Takk igjen Pål. Og ikke minst til John Pilger.

    Jeg har merket meg at vestlig presse unnlater, fortier og er svært raske med å slette innlegg i debatter som tydeligvis ikke skal bli alment kjent.
    Bare i Norge er det kun en minoritet av befolkningen som kjenner til og forstår hva som har skjedd opp gjennom årene.

    • «Bare i Norge er det kun en minoritet av befolkningen som kjenner til og forstår hva som har skjedd opp gjennom årene.»

      De fleste i Norge er ikke klar over at Breivik begikk terror, fordi norske myndigheter hadde gjort fredlig demokratisk organisert motstand mot masseinnvandringen umulig, ved at de infiltrerte og ødela enhver nasjonalistisk organisasjon.

        • «Og det skulle forsvare terroraksjoner? Ingenting forsvarer drap på uskyldige.»

          Hvordan forsvarer du at nordmenn ikke fikk organisere fredlig motstand mot innvandringen?

          Er ikke dette en langt større forbrytelse enn den Breivik begikk, da de satte demokratiet ut av spill, uten å fortelle befolkningen?

          Selv ikke etter Breivik, har de ville innrømme hva de gjorde, så de har ham i steden på brev og besøksforbud.

  4. Årsaken til at NATO bombet i tidligere Jugoslavia, var at serberne massakrerte muslimer. De eller FN burde faktisk ha trått til tidligere, da de kunne ha reddet muslimer fra å bli massakrerte. Jeg tilskriver skylda for denne konflikten psykologer og deres klonende professorer som gjorde muslimene til syndebukker for det de selv var årsak til.

  5. Dette var tendensiøse greier, Steigan, og her sitter konspirasjonsteoriene løst.
    Det at Milosevic ikke spesifikt gis ansvar i en dom mot Karadzic, har ingen betydning for Milosevics faktiske skyld. Dette var altså en sak rettet mot Karadzic, ikke mot Milosevic. Tribunalet uttaler at det ikke ble fremlagt tilstrekkelig bevis i denne saken til å fastslå eventuell skyld hos Milosevic.

    • Tribunalet sa blant annet:

      “the Chamber is not satisfied that there was sufficient evidence presented in this case to find that Slobodan Milosevic agreed with the common plan” om å fjerne bosniske muslimer og bosniske kroater permanent fra det territoriet som de bosniske serberne gjorde krav på.

      “Milosevic questioned whether it was wise to use ‘an illegitimate act in response to another illegitimate act’ and questioned the legality of forming a Bosnian Serb Assembly.”

      “Slobodan Milosevic stated that ‘[a]ll members of other nations and ethnicities must be protected’ and that ‘[t]he national interest of the Serbs is not discrimination’.”

      “In private meetings, Milosevic was extremely angry at the Bosnian Serb leadership for rejecting the Vance-Owen Plan and he cursed the Accused (Karadzic).”

      Det er flere formuleringer med samme innhold i dommen, noe som gjør at det er rimelig å si at Det internasjonale krigsforbrytertribunalet frikjenner Milosevic for anklagen om å ha bidratt til folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten.

      • Men det frikjenner ikke serberne for å ha massakrert tusenvis av muslimer, muligens basert på anklager fra psykologer og deres klonende professorer, som har for vane å rette falske anklager mot hellige, for å få retten eller andre lettlurte til å begå justismord mot dem.

        Det ville ikke forundre meg om en psykologiprofessor hadde påført Milosevic hjerteproblemer, slik de har for vane for å få makt over folk, og så sørget for at han ikke fikk legehjelp, altså en regelrett henrettelse for å stanse kjeften på ham.

        • » fra psykologer og deres klonende professorer,»

          Hvordan kloner man en professor?

          Om du vil at folk skal høre på deg, så må du fortelle om oppdagelsene dine, og ikke bare resultatet av dem?

          • En del psykologiprofessorer, de som tilhører den grenen av psykologien som ble gunnlagt av en djeveldyrker, gjør elevene sine til mentale klon av seg selv, ved å «ta» studenter som har avvikende meninger fra deres egne, og utvise dem.

            Jeg har skrevet om mine opplevelser og oppagelser om psykologer og psykiatere m/fjertefølje på Usenet siden 1997, f.eks. på no.alt.diskusjoner, og utgåtte grupper som no.psykologi og no.diskusjoner, om jeg husker rett. Jeg tror jeg ligger på over 20000 innlegg på Usenet.

  6. En engasjert person lånte meg boken til Diana Johnstone – «Fool’s crusade» – og hun ser på Jugoslavias oppløsning på en helt annen måte – bare USAs feil. Overbevisende i forhold til Milosevic – hans tale på Kosovo Polje til markering av årsdagen for nederlaget mot det osmanske riket overbeviste meg totalt – brutal var han sikkert, men denne mannen kunne ikke gått inn i harde etniske utryddelser!
    Gå inn på hele talen og les den – dere som fremdeles tror at Milosevic var en etnisk nasjonalist!
    Ellers har hun mer tvilsomme standpunkter – hun går uhyggelig lett over Bosniakrigen, legger den liksom helt på de innkomne jihadistene og den bosniske lederen Izetbegovic, og bagatelliserer hele krigen (amerikaner, forstås!!), inkludert mordene i Srebrenica.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.