oss 100 kroner!
Panama er et lite land i Sentral-Amerika som grenser til Costa Rica i nord og Colombia i sør. Landet er først og fremst kjent for Panamakanalen og bananer, i tillegg til flotte strender, regnskog og frodig fauna. Hovedstaden heter Panama City og er kjent for bankvirksomhet og gode betingelser for de som driver næring. Faktisk skatter man ikke på penger man tjener utenfor Panama utenom den flate skatten på et sted rundt 4000 kroner i året. Landet har også et velfungerende banksystem hvor diskresjon er mantraet. Et perfekt sted for de som vil være litt private, rett og slett.
Ledelsen i Yara og næringsminister Monica Mæland har tydeligvis aldri hørt om dette landet. Dette kollektive innslaget av hukommelsessvikt kan kanskje unnskyldes på bakgrunn av at Yara har hatt mye annet å stri med de siste årene. Fire tidligere sentrale personer i Yara er midt i en rettsprosess hvor de risikerer fengsel. Ministeren på sin side er midt i en slitsom og opprivende prosess fordi noen dårlige tapere fra Arbeiderpartiet ikke forstår hvorfor en av hennes beste venninner er det perfekte valg som ny styreleder i en annen statlig bedrift.
Næringsministeren hadde et offisielt møte med Yara i starten av 2014 hvor de ble enige om at etikk og antikorrupsjon skulle få ekstra fokus, men med fasit i hånd kanskje de også skulle brukt litt tid på elementær geografi. Man skulle tro at regjeringen hadde fått en viss kontroll med Yara etter dette. Her kommer det isteden frem ny informasjon som viser næringsministerens klare mangel på dømmekraft i styringen av våre statlige selskap.
I Oktober 2014 tok Yara over selskapet OFDI Holdings Inc.
Her kan man altså se at ODFI Holdings Inc. er notert i Panama. (Hele kontrakten her.) På Yaras egne sider kan man også se at dette selskapet fortsatt er en del av Yara. Selskapet er overtatt og satt i dissolution, en skilsmissemodus. En dissolution kan man bruke opptil tre år på og man kan når som helst gå inn og avslutte prosessen. Selve overtakelsen av selskapet gjør man enkelt ved å bytte ut styre og direktører med sine egne utvalgte direktører. Lovverket i Panama er tilrettelagt for at slike transaksjoner skal være fleksible for selskaper som velger å bruke denne omstridte jurisdiksjonen.
Det er ingen dramatikk i denne prosessen, men det interessante begynner å komme frem når man leser i Yara og Regjeringens årsberetninger. Her ser det nemlig ut som det er glemt at dette holdingselskapet er fra Panama. Uansett hva grunnene skulle være så eksisterer Panama på alle verdenskart, og de har rett til å bli nevnt i alle rapporter, selv om kanskje noen måtte mene at det er en bananrepublikk. En løsning for fremtiden kunne være å kjøpe to globuser på statens regning, en til Monica Mæland og en til hovedkontoret til Yara.
En annen løsning kunne jo rett og slett være at ethvert statlig selskap måtte oppgi alle selskapene de eier, bruker eller besitter på sine hjemmesider. På den måten kan vi vanlige lusne lønnsmottakere få oversikt over strukturen i selskapene vi på papiret er eiere av. Men geografi kanskje ikke passer inn i den etiske linjen som er lagt for våre statlige multinasjonale selskap.
Det blir jo i alle fall et problem når et land som ikke passer inn i det etiske rammeverket for statlige selskap blir fjernet fra alle rapporter og pressemeldinger. Her sitter man jo med en følelse av at noen har noe å skjule, og mindre blir ikke mistanken når selskapet er Yara som nettopp har vært gjennom en korrupsjonsskandale av dimensjoner.
Hadde det vært en privatperson forholdet angikk så hadde vel politiet brukt den tørre, men megetsigende koden – «En kjenning av politiet»….
