Tyrkia og Iran er enige om vilkårene for fred i Syria

13

Det er en diplomatisk sensasjon, men den er ikke omtalt i de dominerende mediene i vest. Tyrkia og Iran har offentliggjort en avtale som trekker opp prinsippene for en fredelig løsning av Syria-konflikten. Det var Tyrkias statsminister Binali Yildirim som gjorde avtalen kjent i en tale i det tyrkiske parlamentet 16. august 2016.

erdogan pouhani
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Irans president Hassan Rouhani ble enige om en økonomisk avtale mellom de to landa i mai 2016

Avtalen ble så bekreftet av en framstående talsmann for det iranske UD. Gareth Porter har skrevet om denne avtalen i Truthout.

Denne avtalen er uttrykk for en helt ny politikk fra Tyrkias side, og den ble mulig etter samtalene mellom president Recep Tayyip Erdoğan og Vladimir Putin i Sant Petersburg. Til nå har Tykria vært den viktigste støttespilleren til de jihadistiske gruppene som kjemper mot Syria og Bashar al-Assad. Men nederlagene til disse gruppene etter at Russland gikk inn i krigen har fått Erdoğan til å søke etter et alternativ.

Tyrkias viktigste mål er å hindre at det oppstår en kurdisk stat i Syria. Iran har hele tida vært for å opprettholde Syrias enhet, og er derfor på linje med Tyrkia i dette. Erdogan er svært negativ til USAs de facto-allianse med den kurdiske YPG-militsen og Kurdish Democratic Union Party (PYD). YPG har sagt at de vil sikre seg kontroll over et område vest for Eufrat-floden, noe som er å krysse «den røde linja» som Tyrkia har satt.

Iran og Russland er nå i en de facto alliase der Russland til og med får bruke Nojeh-militærbasen i Iran til bombetokter mot jihadistene i Syria. Russland sier at landet vil prøve å løse konflikten i Syria i samarbeid med Tyrkia. Det iranske nyhetsbyrået PressTV skriver:

Russia says it has begun “thoughtful” work on Syria with Turkey despite having substantial disagreements over the issue.
“We have started to work in detail and thoughtfully on the Syrian issue with the Turkish side. We consider this work to be constructive and positive,” said Russian Foreign Ministry spokeswoman Maria Zakharova at a press conference in Moscow on Thursday.
However, “the existing disagreements cannot be solved in one day, because these disagreements are substantial, but a working process is underway,” she noted, expressing hope that “these disagreements can be solved through constructive work and negotiations within the existing international format.”

Syrias viseutenriksminister Faisal Miqdad sier at Syria håper å løse problemene i samarbeid med Tyrkia, Iran og Russland.

Den russiske viseutenriksministeren Mikhail Bogdanov har hatt samtaler med sin kollega Ahmet Yildiz i Ankara og deretter med Irans utenriksminister Javad Zarif. Det kjøres nå et tett diplomatisk løp der de tre landa koordinerer standpunkter. Som Maria Zakharova sa, er det fortsatt store motsigelser mellom Russland og Tyrkia, men de er enige om det viktigste nemlig at Syria ikke skal deles og at krigen må ta slutt. Når det gjelder Assads framtid, så har Tyrkia til nå sagt at Assad må gå før det kan bli snakk om en løsning. Det er USAs og Vestens posisjon. Nå heter det at «det syriske folket i valg må avgjøre sin egen framtid».

Det virker nokså klart at dersom USA spiller det kurdiske kortet for alt det er verdt, så vil NATO og Tyrkia splittes. Det finnes nå en mulighet for fred, men spørsmålet er om USA og oljediktaturene vil godta dette.

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. Du glemmer den grå eminense : Kina.

    Putin er sikkert en stor statsmann, men han tillates å spille denne rollen med Kinas mektige støtte. Russland spiller rollen som den militære arm for den nye stormakten Kina. Vi står foran Kinas århundre og absolutt alt vi har sett de siste 200 år etter Napoleons nederlag ved Waterloo kommer til å bli spilt og fordelt på nytt.

    Se bare på New Silk Road, det bygges nå en dobbeltspors jernbane, med kinesisk finansiert storsatsing på byer og hovedstader langs denne, hvor kineserne planlegger å ha høyhastighetstog med en halv times mellomrom i begge retninger 24/7/365. Dette utfordrer sjømaktenes verdensmakt direkte (tidl. UK, i dag USA) og kommer til å flytte transporten fra sjø til land for et marked som er 3 ganger større enn USA……

    I tillegg finansierer og bygger kineserne sammen med russerne ut den transsibirske jernbane og Baikal-Amur-magistralen (BAM) i stor skala, som en strategisk reserve, om nå sjømaktene skulle miste vettet….

    Og se på latinamerika, Brasil, som akkurat nå rysten av krise, trekkes in i Brics-samarbeidet, og se på Afrika, hvor Kina er i ferd med å overta alle de tidligere kolonimaktenes rolle og ser ut til å klare det ingen av DEM klarte, å få afrikanerne til å følge klokka….

  2. Det blir tydeligere og tydeligere for meg at denne reorienteringa i tyrkisk politikk, som jeg så de første signalene om 15. juni, må ha vært årsaken til det mislykka militærkuppet en måned seinere, og vi kan forstå hvorfor. For USA, Israel og Saudi-Arabia betyr dette en svært alvorlig politisk og militærstrategisk skvis.

    Jeg ser det ikke som uoverstigelig at Tyrkia og Iran på hver sin side kan presse fram en forsoning mellom Baath-partiet og Hizbollah på den ene sida, og den Brorskskapsbaserte delen av opprørerne (FSA) på den andre. Utenfor Syria, og før Syriakrigen starta, var jo en slik allianse allerede etablert, med utgangspunkt i en fellesfront mot Israel mellom Hizbollah og Hamas (en Brorskapsavdeling). I sin regjeringstid var Brorskapets Mohammed Mursi også positiv til tilnærming til Iran, og langt mer tilbakeholden med støtte til intervensjon i Syria enn man kunne forventa, tatt i betraktning at FSA, som er dominert av Brorskapet, hadde en framtredende rolle i opprøret i startfasen, fram til 2012.

    Problemet er jo at den Brorskapsbaserte, politisk relativt moderate, delen av opprørne per i dag er såpass marginale som de er. Det er ganske utelukka å finne en politisk løsning med de saudi-støtta Salafi-Jihadistene i Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam, og deres allierte i Jabhat Fatah a-Sham, tidligere kjent som Nusrafronten, al-Qaidas offisielle arm i Syria. Med unntak av Azaz rett ved den tyrkiske grensa, har FSA ingen politisk innflytelse i noen av de opprørskontrollerte områdene i Syria. Stort sett hele Idlib, og de delene av Aleppo by og vestlige og sørlige deler av Aleppo provins som er kontrollert av opprøre, er dominert av Jaish al-Fatah, alliansen av Ahrar al-Sham og Jabhat Fatah al-Sham, mens Jaish al-Islam er dominerende i opprørskontrollerte forsteder til Damaskus. For USA vil det være veldig vanskelig å fortsette å støtte den delen av opprørerne som vil kjempe videre for å styrte regimet, om dette kun er salafister. Jeg har også vanskelig for å se at USA vil våge å støtte PKK-allierte kurdere så sterkt at krigen kan fortsette gjennom dem om FSA inngår en fredsavtale med regjeringas som åpner for frie valg. Det har imidlertid vært hardere trefninger mellom YPG og regjeringsstyrker rundt byen Hasaka de siste dagene enn noen gang tidligere, og Hizbollah har gått ut med en uttalelse hvor de omtaler YPG, som for noen måneder siden var en taktisk alliert i striden med de salafistiske opprørerne og FSA rundt Aleppo, som «sionister i det nordlige Syria»: Det er tenkbart at Israel vil søke å satse på det kurdiske kortet, men kostnaden blir at alle tilnærminger som nylig har vært med Tyrkia da vil bli brutt, og at den politiske konvergensen mellom den brorskapsbaserte opposisjonen og Baathpartiet og Hizbollah, som jo enda ikke har begynt, kan komme i gang raskere, og forsterkes raskere.

    For Saudi-Arabia vil det være vanskelig å stå alene med støtte til salafi-jihadistene, uten verken USA eller Tyrkia på laget, og veldig vanskelig politisk-ideologisk å etablere noen allianse med de sekulære kurderne. Men selv om al-Qaida og de andre salafistene har vært Saudi-Arabias proxystyrker, er det lite trolig at de vil overgi seg i det øyeblikket Saudimonarkene eventuelt ser skrifta på veggen og trekker seg stille ut for å fokusere mer på Jemen. Alle disse salafistene har jo fått sine forsyninger gjennom Tyrkia, og dersom Tyrkia virkelig skifter side, og bryter forbindelsen med disse, vil de etterhvert gå tomme for ammunisjon. Men de har nok en god del på lager. Så krigen vil nok pågå en god del måneder til, men mulighetene for at det hele eskalerer til en storpolitisk konfrontasjon av typen første verdenskrig, som jeg så som veldig reell med Clinton i presidentstolen for så kort tid siden som 14. juni, mener jeg det er grunn til å håpe og tro er betydelig redusert nå. Det er også lov til å håpe at de norske soldatene i «Jordan» vil tusle tilbake med uforretta sak om ikke så lenge.

    Bildet KAN imidlertid endres igjen, om Clinton kommer til makta, og Erdogan da ser den muligheten for intervensjon for regimeendring som Obama har nekta han. Men en slik vingling fram og tilbake, og fram og tilbake igjen, vil svekke Erdogans troverdighet såpass mye at det er lov å håpe at han skjønner det selv, og at heller ikke klare signaler fra Clinton om støtte til det han lenge ville, vil være nok. Vi kan imidlertid se noen tydelige signaler om at slike signaler blir forsøkt sendt ut via de Clinton-lojale mediene i USA. Etter noen måneders pause, har programmet Amanpour på CNN igjen blitt en agitasjonssentral for at USA må innføre en «flyforbudssone» for å «beskytte sivilbefolkninga» i Aleppo.

  3. Jeg synes også det har vært vanskelig mentalt å følge med Erdogans kuvending fra å være erkedrittsekk til en fornuftig mann. Putin har spilt kortene sine suverent i denne geopolitiske storpokeren ikke bare fordi han er en genial politker og statsmann, men også fordi USA selvforskylt har ødelagt sne muligheter. Deres «suksesser» fra 1900-tallet med å velte regjeringer i øst øg vest ved hjelp av overlegen og brutal militærmakt, må også ta slutt en dag, og det kan se ut til at vi når er nådd dit. Men la oss se og foreløpig helle kaldt vann i blodet.

  4. Tyrkia er en upålitelig partner, og de land som stoler på Tyrkia risikerer å sitte igjen med svarteper. USA, England, Frankrike og Tyskland vil nok legge et kraftig diplomatisk press på Tyrkia for å få de inn på rett spor igjen.

    OG, USA vil aldri gi seg i Syria, Assad skal styrtes eller drepes, koste hva det koste vil!
    Pål Steigan skrev i en artikkel at krigen handler om en gassledning, men i følge Hillarys eposter handler krigen om å hjelpe Israel til å beholde sitt maktmonopol og monopol på atomvåpen.
    https://wikileaks.org/clinton-emails/emailid/18328

    • I en verden der politikere selger seg for småpenger, vil det nødvendigvis være mange motiver – alt etter siste innbetaling på kontoen.
      Når det gjelder Tyrkia, så skjønner jeg ikke helt denne trangen til å erklære dem som upålitelige – de har vært pålitelig NATO-medlem i 64 år.

  5. Erdogan er nok fortsatt en (gal?) løs kanon på dekk. Det var vel derfor USA trodde de kunne styre denne mannen og bruke Tyrkia som militærbase for sin imperialisme og i forhold til angrep på Russland.
    Så viser det seg at Putin, via digitale avsløringer ( så fikk USA smake sin egen medisin), var en bedre sjakkspiller enn de overmodige galningene i USA/Israel.
    Putin ser nok at Erdogan fortsatt er en løs kanon. Må han lykkes bedre enn USA. Det kan være vår redning til BRICS-landenes alternative verdensvaluta er oppe og går, og til Kina blir så sterke at selv tullingene i USA mister kujon- motet sitt.
    Må gudene (all-naturen) bistå oss så ikke disse bakmennene i USA på ny greier å skifte tilholdssted, og infiltrerer Kinas ( ihverttfall tilsynelatende) realøkonomi.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.