Europa, dette kontinentet som er oppkalt etter en fønikisk prinsesse, og som har ledere som tror de er verdens midtpunkt, mens kontinentet jo bare er en blindtarm på det eurasiske landmassivet, dette Europa er inne i sin verste krise siden annen verdenskrig, og politikerne ser ikke ut til å forstå noen ting.
I tre år har den terroristgruppa som kaller seg Den islamske staten, og som også kalles Da’esh, erklært at den i islams navn ønsker å gjenopprette kalifatet og at det ikke bare skal omfatte Midt-Østen og Nord-Afrika, men også deler av Sør-Europa. Denne gruppa har oppstått på et merkelig vis, fordi den ikke har grodd ut av de sosiale konfliktene noe sted, men framtrer mer som en franchise for et par av oljediktaturene og Tyrkia, en Fremmedlegion med rekrutter fra over 100 land. Og den har åpenbart fått finansiering, våpen og adgang til lukrative markeder av de samme maktene og med USA og Vesten som bakmenn. Da USA gikk inn for å trappe opp krigen for å ødelegge Syria, visste planleggerne i CIA at dette ville føre til opprettelsen av ”kalifatet”, og de så på det som en god ting.
Denne gruppa, som bekjenner seg til en fortolkning av islam som ligger tett opptil den saudiarabiske salafismen, har vært svært tydelig på hva den ønsker hele tida. Den ønsker å ramme ”de vantro” og skape frykt og splittelse i ”de vantros land”. Den har sagt at den ønsker å utløse en masseflukt til Europa og sende sine sjølmordsbombere gjemt blant flyktningene. I Europa ønsker de, så har de sagt, å drepe mer eller mindre tilfeldige ”vantro” for å skape frykt.
Og så gjør de akkurat som de har sagt de vil gjøre og de som kaller seg Europas ledere er like overrasket hver gang. Deres militante, som til og med har stått på etterretningstjenestenes korteste lister over mistenkte terrorister, har reist fram og tilbake til Europa under forberedelsene av terrorhandlingene.
Og hva svarer politikerne med, bortsett fra tåkeprat og besvergelser, jo med mer overvåking og mer politistat, akkurat som om væpnet politi på hvert eneste gatehjørne kan hindre folk som ønsker å dø i å ta med seg hundrevis av andre i døden. Dette er en reaksjon terroristene må ha kalkulert med. De ønsker å ødelegge de vestlige samfunn og den europeiske levemåten og da er politistaten et svar på deres bønner. Og Europas ledere svarer med mer krig i Syria og Libya, noe som bare fører til en metastase av terrorgrupper som vil spre seg også hit.
Samtidig har folk som deler deres ideologi, men ikke deres metoder, fått lov til, med politikernes velsignelse å dyrke segregasjonen, utenforskapet, den kulturelt-religiøse gettoen, som ikke er noe annet enn fruktbar såjord for terroristenes budskap. Da’esh har ikke til mål å vinne noe flertall av Europas muslimer for sin sak. Men de har til mål å hogge ei branngate mellom det muslimske mindretallet og flertallet av Europas befolkning, slik at det blir mer fiendskap og mistenksomhet. Og de ønsker å vinne den lille mindretallet som er forberedt gjennom de ekstreme imamenes skolering til å ta spranget for å bli blant de utvalgte.
Dette skjer i et Europa som allerede går opp i liminga. Etter Brexit er ikke EU lenger det samme. EUs ikkevalgte organer fortsetter som før, de overbetalte og ikkevalgte presidentene i EU fortsetter å sende ut sine dekreter. Men ingen hører på dem. Euroen, denne feilkonstruerte valutaen som liksom skulle forene Europa, bidrar nå til en stadig sterkere splittelse. Den neste finanskrisa vil sannsynligvis feie den over ende. Det er ikke bare Hellas, men også Spania, Portugal og Italia, ja, Frankrike også, som taper stort på å være bundet til den.
I sin hybris har vestlige ledere gått inn for å sluke hele det tidligere Øst-Europa opp til Russlands grenser, både for EU og NATO. Men resultatet er et ødelagt Ukraina, som aldri vil bli medlem av EU, og en krigshissing som har brakt verden nærmere en ny verdenskrig enn noen gang siden Cuba-krisa.
Dette Europa ville også gjøre en deal med sultanspiren Recep Tayyip Erdoğan i Tyrkia. Han skulle gå i spissen for å knuse Syria og til gjengjeld få adgang til EU. For seint innså europeiske ledere, hvis de nå har forstått det, at Tyrkia ikke er noen enkel bonde på det geopolitiske sjakkbrettet. Tyrkia er en regional stormakt med sine egne stormaktsambisjoner. Erdoğan spiller EU-toppene lettere enn de spiller ham.
Ikke før hadde NATO vedtatt sin mest krigerske politikk noensinne før NATOs sørflanke var i totalt kaos. Akkurat hvem som sto bak kuppforsøket i juli skal jeg ikke ha sagt noe om, men at det hadde sympati i vestlige hovedsteder kan det ikke være tvil om. Og plutselig slår Erdoğan kontra. USAs base i Incirlik med sine 50 til 90 taktiske atombomber blir omringet og uten strøm. Og Ankara gjenopptar samtaler med Moskva. Brexit i juni og mislykket kupp i Tyrkia i juli og med to slag var hele den strategiske situasjonen i Europa endret til det ugjenkjennelige.
Og mens europeiske ledere daglig demonstrerer sin udugelighet og sin manglende evne og vilje til å sikre sine innbyggere både sikkerhet og økonomisk utvikling, oppstår det en utviklingssone i øst som har en dynamikk som er helt ukjent i Europa. Kinas tilbud til Europa er investeringer, samhandel og utvikling av infrastruktur, et økonomisk belte fra Stillehavet til Atlanterhavet, uten krav om å oppgi nasjonal egenart eller sjølstyre. USAs tilbud til Europa er mer krig, mindre demokrati og intet sjølstyre, men tvert om korporasjonenes enevelde gjennom NATO på den ene sida og TTIP på den andre.
Europas «ledere» kan få slutt på krigen i Syria hvis de vil. Det er bare å slutte å føre den og samarbeide med Syrias lovlige regjering i å isolere og knekke jihadistene. Det vil redusere flyktningestrømmen drastisk og frata terroristene deres fruktbare rekrutteringsgrunnlag. Europa kan få til vekst i industri og sysselsetting, hvis viljen er til stede. Men det krever slutt i sanksjonene mot Russland og et ja til samarbeid med Kina. Dessverre ser det ut til at Europas ledere er som Robert Musil ville ha sagt, ”menn (og kvinner) uten egenskaper”, folk som er så isolerte i sine overklassegettoer at de er uten anelse av hva som foregår rundt dem.
De er marionetter for disse kriminelle korporasjonene som driver vår verden mot kanten av stupet. Og vi andre, velgere, ansatte, hva gjør vi? Til nå har vi latt dem holde på.
Publisert i Ny Tid i august 2016