Vokteren ved terskelen

23
g Rudolf II, Holy Roman Emperor painted as Vertumnus, the Roman God of the seasons, c. 1590-1.
Johan Nygaard
Johan Nygaard

SYSTEMFORSTÅELSE SOM MENTAL HYGIENE del 3

Det forhold at intuisjonens spontane mønstergjenkjennelse noen ganger kan bedra oss er et fundamentalt problem for den individuelle og kollektive menneskelige psyken, og representerer et fundamentalt problem i all filosofi, forskning og vitenskap.
Alle kan gjenkjenne hvordan den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien har boostet dagligtalens intuitive bruk av intuisjonsbegrepet. I USA mer enn i Europa, og i det internasjonale engelske språket mer enn i de nasjonale språkkulturene. Europeiske filosofer som forsøker å ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten ender opp med å fortape seg i nitidige studier av kognitive prosesser. Jeg forsøker å vise hvordan en systemfilosofi tilbyr en enkel og tilfredsstillende operativ filosofisk forklaring av intuisjonen og forholdet mellom intuisjonen og den mentale analysen. Den situasjons/stemnings-bestemte innfallsvinkelen jeg har valgt her, gir imidlertid ikke anledning til å gå dypere inn i slike filosofiske forklaringer. Så i det følgende skal jeg altså begrense meg til å appellere til leserens eventuelle intuitive gjenkjennelse i forbifarten. Fart er i det hele tatt et sentralt begrep her.

g Rudolf II, Holy Roman Emperor painted as Vertumnus, the Roman God of the seasons, c. 1590-1.
Giuseppe Arcimboldo: Rudolf II, Keiser av Det hellige tysk-romerske riket portrettert som Vertumnus, den romerske guden for årstidene, c. 1590-1.

De nyliberalistiske og sosialdemokratiske autoritetene har systematisk forsøkt å fremstille sine respektive forklaringer av det samme  EU-prosjektet på en måte som appellerer til velgernes intuitive mønstergjenkjennelse av henholdsvis verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme og frihetsideal, og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner og idealet om solidaritet. I den grad denne tilsløringen virker, vil velgerne slå seg til tåls med det uten å anstrenge seg for å etterprøve holdbarheten i det som presenteres for dem  i langsomme og konsentrasjonkrevende mentale øvelser.

Nå fungerer ikke dette trikset lenger. Det som er i ferd med å skje i hele den vestlige kulturkretsen i disse dager, er at folk ikke lenger gjenkjenner sin egen opplevelse av virkeligheten i de mønstrene som de økonomiske og politiske autoritetene vifter med.

Det er et helt annet og uhyrlig mønster som er i ferd med å avtegne seg for oss nå. Dette vekker frykt, og vi er mentalt usikre på hvordan vi skal tolke det vi er vitne til. Når vi mister oversikten og blir usikre, orienterer vi oss helt naturlig etter autoriteter. Og når autoritetenes falske fortellinger gjennomskues som løgnaktige, blir vi redde. Og når vi blir redde blir vi ofte sinte. Dette utløser en heftig adrenalinproduksjonen i hjernen som intenst søker etter mønstre som kan tolke denne situasjonen.

Da befinner vi oss umiddelbart ved en terskel. Og ved terskelen står en vokter. Tester står for tur. Nå går adrenalinpumpa, og vi er oppe i en fart hvor den mentale analysen ikke umiddelbart henger med. Gamle spøkelser flakker frem fra utkanten av synsfeltet. Faren for at intuisjonen spontant feiltolker situasjonen er overhengende. Fallet kan bli dypt.

Det er to umiddelbare feller vi skal vokte oss for i farten her. Den ene fellen ligger i tenkningen.  Den andre fellen ligger i fantasien.

I denne hastigheten søker hjernen altså etter spontan gjenkjennelse av mønstre som skal utløse adekvat respons på fare. Oppdragelsen forsyner minnet med idealer, verdier og moralske forbilder som intuisjonen spontant kan assosiere til som inspirasjon for umiddelbare, situasjonsbestemte handlinger. Oppdragelsen forsyner også minnet med prinsipper som sparer den mentale analysen for å stadig måtte gjenta de langsommere logiske prosedyrene og relativiseringene til  perspektivtenkningen – hvor risikoen for å rote oss bort i banale feilslutninger i farten alltid er tilstede. Prinsippene hjelper oss å holde fast ved erfaringen underveis, og til å orientere oss i store informasjonsmengder.

Prinsipper, kategoriske skjema, logikk og matematikk, er imperative språk i den forstand at det hele veien handler om enten eller, sant eller falskt,  galt eller riktig. Problemet oppstår når vi forveksler idealer og verdier med imperative prinsipper. Da degenererer den etiske refleksjonen til selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning.

Da ligger trusselen om utstøtelse latent i alle moralske slutninger og domfellelser. Da rører vi ved selve urfrykten. Den som føler seg truet av andres prinsipielle dommer vil spontant reagere med en symetrisk mobilisering. Alle vet at et høyt adrenalinnivå vekker tilsvarende i omgivelsene. Da er det ikke spørsmål om hvem som begynte eller hvem som har rett, men om hvem som er sterkest når konflikten eskaleres. Makten rår. Eller den klokeste gir seg.

Prinsippene gir oss altså praktiske taktiske orienteringspunkter i farten. Og perspektivtenkningens relativiseringer hjelper oss å gjøre kloke taktiske avveininger underveis. Men for ikke å skeie ut i selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning, eller fortape oss i perspektivtenkningens evinnelige relativiseringer, må vi seile med verdier som ballast, og den strategiske tenkningen må navigere etter idealer og moralske forbilder.

Som et eksempel på hvor galt det går når den etiske refleksjonen forveksler idealer med prinsipper, er det nærliggende i disse brexit-dager å minne om den tyske subjektivistiske spekulanten, Imanuel  Kant, som EU har opphøyd til husgud. I etikken resonnerer Kant at Loven er et universelt prinsipp, og siden barn født utenfor ekteskapet er født utenfor Loven, har barn født utenfor ekteskapet ingen rett på beskyttelse av Loven.

Når vi i frykten, farten og forvirringen klamrer oss for sterkt til den imperative og kategoriske prinsipptenkningens  enten-eller/bipolaritet, bindes tenkningen til emosjonene og instinktenes tilsvarende tiltrekning-frastøtning/bipolaritet. Denne koblingen stimulerer adrenalinproduksjonen i hjernen i en grad hvor vi får store mørke pupiller, og lett faller inn i tvangsmessig gjentatte tankemønstre som vi i den tilstanden ikke er i stand til å gjennomskue selv. Da er vi lite mottakelige for tidkrevende logisk etterprøving og alternative perspektiv. Noen av oss liker denne adrenalinfylte tilstanden når den gir oss en følelse av mestring.  Når vi skremmer oss selv og hverandre på denne måten, kan det gi oss en intens utstråling, skinnende blanke øyne, store talegaver, og en sterk tiltrekningskraft og påvirkningskraft på svake og ubefestede sjeler. Noen ganger når adrenalinpumpa går, kan vi rett og slett få en følelse av å være kallet. Da kan vi få en drift etter å gjenskape denne herlige følelsen.

Da har jeg beskrevet den store tankefellen ved terskelen til en raskere bevissthet. Også her kommer en systemvitenskapelig begrepsorden oss til hjelp, i den forstand at den forklarer forholdet mellom idealer og forbilder – intuisjonen – og den mentale analysens logikk- prinsipp- perspektiv- og systemtenkning.. og i den forstand at den fastholder etisk refleksjon og moralske forbilder som det uadskillelige meningsbærende aspektet i en hver systemanalyse. I et evolusjonsperspektiv vil dette utvikle mentale strukturer som gjør oss bedre i stand til å prosessere bevissthetserfaringer som er raskere enn den mentale analysen.

Den andre store mentale fellen ved terskelen til en raskere bevissthet befinner seg altså i fantasien. Også her faller frykten og feighetens primitive maktlogikk igjennom. Når intuisjonen ikke finner adekvate mønstre å tolke virkeligheten i, risikerer vi å henfalle til å male idealbilder eller Faen sjøl på veggen. Dette kan også utarte til en form for nevrotisk selvstimulering. Også dette synes noen det er deilig å drive med. Også dette kan drive oss inn i en patologisk tilstand. Når adrenalinet stimulerer fantasien, kan vi skeie  ut i luciferiske forestillinger om solkongens guddommelige kall. Eller vi kan mane frem skyggebildet av  ondskapens utspekulerte stormester som ofrer menneskebarn og drikker jomfrublod. Her har intuisjonens søken etter gjenkjennelige mønstre nok å forsyne seg av.

Under den første adrenalinfylte fasen av invasjon i Irak sto Bush og Blair frem på samme scene med store mørke pupiller og en helt ny vigør i ganglaget, faste i sitt felles forsett om å fange og drepe Satan i ørkenen. I sitt lønnkammer skrev Blair euforiske brev til utvalgte statsledere som han inviterte med i en unipolar verdensorden sentrert rundt Washington og «koalisjonen av  villige». Denne verdensregjeringen skulle i følge Blair ha rett til å intervenere i land hvor verdensregjeringen synes at de lokale makthaverne undertrykker befolkningen.

Siden betegnet Blair den demokratiske kritikken av invasjonen i Irak som «avskyelig». «Bare Gud kan bedømme mine handlinger», proklamerte Blair. Blair ser altså for seg en unipolar verdensorden hvor verdensregjeringen bare står ansvarlig overfor Gud. Det første Blair gjorde etter at han gikk av som statsminister var da også å konvertere til katolisismen og motta sakramentene fra selveste Paven i Roma. Så lanserte han seg selv som fredsmegler i Midt-Østen – «som en Nero som søker stillingen som brannsjef i Rom». Deretter fikk han Sarkozy til å lansere seg som presidenkandidat i EU. Dette ble også latterliggjort. I dag står også Tony Blair på lønningslista til Goldman Sachs.

Et annet eksempel på slik luciferisk forførelse og tilsvarende oppblåst selvbilde finner vi hos den middelmådige tidligere danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen. Danske Rasmussen er typisk sønn av en grisebonde. Men for å riktig stramme opp det begersvingende danske selvbildet fikk hoff-forfatterne under Rasmussens regime det for seg å skrive romaner om danskenes stolte fortid som sjørøvere – som verden av en eller annen mystisk årsak helt hadde glemt. Det danske nasjonal-munnhellet «så kom sgu med den» får unektelig en annen klang når vi forestiller oss at det er kaptein Sabeltann som svinger seg over hagegjerdet.

Som belønning for at Rasmussen med stort mot og offervilje hadde demonstrert sin lojalitet til Bush og Blair med å sende Danmarks eneste ubåt ut i krigen mot Satan i ørkenen, ble så Rasmussen utnevnt til sjef i Nato. Etter at han gikk av som Nato-sjef etablerte Rasmussen seg selv som internasjonal rådgiver under firmanavnet «Rasmussen Global». Etter sigende står også Anders Fogh Rasmussen på lønningslista til Goldman Sachs nå.

Da kan vi kort oppsummer at frykt og fanatisk prinsipptenkning, tillike med  piss på ryggen, penger i røven og pulver i nesen, kan få det til å gå riktig så fort under topplokket, og blåse opp selvbildet til luciferiske dimensjoner. Men det leder altså ikke til raskere bevissthet og sikrere vurderingsevne – bare til tvangsmessig gjentatte tankemønstre som vi i den tilstanden ikke er i stand til å gjennomskue selv.

Vokteren ved terskelen konfronterer oss således med en sannhet som ikke er til å komme forbi. For at hjernen skal kunne mestre å prosessere raskere bevissthetserfaringer mentalt uten å henfalle til selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning, selvforherligelse eller paranoide projeksjoner, trenger vi å konsolidere en mental systemanalyse med en etikk og moral som er trygg nok til å åpne for alle inntrykkene i farten.

*

Jeg skal i de påfølgende kapitlene forsøke å komme i mål med å vise hvordan den oppdaterte ideologiske og visjonære tenkningen vi forholder oss til kan forankres verdimessig i idealbilder av bygdesolidariteten, verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner i Norge – og strukturmessig i idealbilder av systemer med desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk – og hvordan dette kan danne et mønster som er intuitivt gjenkjennelig, og som kan hjelpe folk å orientere seg i informasjonsstrømmen og verdenssituasjonen.

 

Da må vi selvfølgelig kvitte oss med bygdedyret, klassehovmodet og arbeiderbevegelsens autoritære tradisjoner. Men det er også noen mer oppdaterte spøkelser som må skremmes bort.

 

Fortsetter.

KampanjeStøtt oss

23 KOMMENTARER

  1. interessant. men jeg prøver å lage en erkjennelsesteori der konkret praksis som sådan er mye mer sentral. Praksis fremtrer i forbindelse med handlingsvalg og både den klassiske erkjennelsesteorien og etikken er da for abstrakte. Den korrekte forståelsen av prosesser i hjernen, om noe slikt finnes, er lite relevant for konkrete praksisvalg. Klassisk erkjennelsesteori er en slags «fallacy of misplaced abstraction». forholdet er at vi står i praksissituasjoner dels som individer dels på de ulike foraene – kontekstene – der vi er aktører. Svaret på spørsmålet om «hvordan verden er» må fremstilles som et sett handingsvalg, ikke et slags kart

    • Helt enig med deg, ragnar. Nå tror jeg nok Nygaar’n i stor grad bedriver egenhygiene her. Han bruker vanligvis ikke å være så introvert.

      • Det har du naturligvis helt rett i, AnneBrit. Jeg bruker den inkluderende vi formen i denne meditasjonen for at leseren skal gå i seg selv.

        • Takk som byr, men jeg har mine egne veier dit, og de er temmelig oppgåtte nå. Ikke engang en solid dose syre, gjør noen særlig forskjell.
          For alle potensielle turgåere, gå varsomt men freidig – det kan godt hende det er noe å hente her – jeg ser fram til turreportasjene.

    • Takk for denne innvendingen, Ragnar Næss.

      En systemfilosofi må kunne si noe fornuftig, gjenkjennelig og anvendelig om forholdet mellom idealer og moralske forbilder – intuisjonen – og den mentale analysens logikk- prinsipp- perspektiv- og systemtenkning – også som immunforsvar mot mentale utskeielser og propaganda i vitenskapelige, politiske og sosiale sammenhenger.

      Både virkelighetsoppfattelsen og praksis er overveiende intuitiv. Det bør et mentalt immunforsvar vite.

      Den selvstendige tenkningen utgjør en mye mindre del av hjerneaktiviteten enn vi liker å tro. Verdenshistorien og våre handlinger utspiller seg gjennom sinnet -«through the mind». Nettopp intuisjonsbegrepet forklarer hvorfor dette ikke nødvendigvis står i motesetning til en fornuftig versjon av historisk materialisme, men heller inkluderer og modifiserer den i en slags åndelig materialistisk historieoppfatning – jfr. Pytagoras hylozoikk.

      Problemene oppstår i sinnets bearbeidelse av sinnsinntrykk, og manifesterer seg i handlinger som sinnsuttrykk – som igjen virker som sinnsinntrykk, osv. Det gir ingen mening å identifisere en begynnelse og slutt, eller hva som kommer før det andre i denne sammenhengen. Fortidens overgrep kan aldri utliknes, men ligger som traume og tabu, og minefelt i kollektivbevisstheten. Vi frykter katarsis, men med katarsis følger forsoning og befrielse. Slik er den arketypiske dramaturgien. Det finnes ingen vei forbi tilgivelsen. Dette er det nådeløse budskapet Vokteren ved terskelen legger oss på hjertet. Når vi kan bære det, kan vi gå over terskelen.

      Vi bryter altså skapende inn i historien uten begynnelse og uten slutt når de mentale kreftene og viljeskreftene forenes i moralske handlinger som overskrider den fysiske og psykososiale determinismen.

      Og det finnes altså god og dårlig moral. Godt og ondt er i seg selv ikke en prinsipiell motsetning, slik vi har lett for å fiksere det i våre mentale strukturer. En slik mental konstruksjon er i seg selv fundamentalt fryktforsterkende. Det samsvarer bedre med med virkeligheten å operere med forestillingen om gode og dårlige versjoner av det samme. Det handler altså om grader, variasjoner, utvikling og forvandling. Handlinger som var gode og nødvendige på et primitivt utviklingsstadium fungerer antisosialt på et sivilisasjonsstadium. Tilsvarende vil forhold som virket utviklende og pedagogisk på sivilisasjonsstadiet fungere utviklingshemmende og destruktivt på det kulturstadiet vi er på vei inn i nå.

      Når problemene i historien vår oppstår i sinnet – må de også løses i sinnet. Som skribenter arbeider vi med kollektivbevisstheten som materie. «Seierherrene skriver historien, så da er det bare å fortsette å skrive, folkens». Dette var budskapet fra Nei til EU general, Kristen Nygaard. Men det vi skriver får sin verdi når det befrukter samtalene. Det er i samtalen forandringen skjer – og må skje. Denne visdommen var Nei til EUs strategiske credo.

      De siste årene Kristen Nygaard levde brukte han mye tid på å undersøke «Teatermetaforen» – hvorvidt erfaringene og begrepene i teaterverden kan hjelpe oss å beskrive og forstå systemer og systemutviklingsprosesser som vi deltar i selv. Da nærmer vi oss den praksisorienteringen du etterspør, Ragnar.
      Når politikk forståes og beskrives som systemutvikling, og systemutvikling liknes med teater, kan vi også si at politikk er teater. Kampanjen frem mot folkeavstemningen i -94 var således et et formidabelt teater. Det er opplagt at vi kan lage bedre teater en den elendige forestillingen vi serveres av dagens usle regissører.

      Dette er en viktig del av Kristen Nygaards pedagogiske testament, men jeg er usikker på i hvilken grad Kristen Nygaards kolleger og etterfølgere har fulgt opp Teatermetaforen. Jeg har skrevet en meditasjon over Teatermetaforen i Smertegrensen, og håper at det blir aktuelt og komme tilbake med mer om dette.

      • » Det er i samtalen forandringen skjer – og må skje. Denne visdommen var Nei til EUs strategiske credo.»

        Det er jeg helt enig i – det slik jeg har forandret meg, hele livet.

        Jeg følger også teatermetaforen et stykke, siden nesten alt vi ser og opplever gjennom TV er iscenesatt.

        Forresten så sang Kees om det for lenge siden – :

        https://www.youtube.com/watch?v=6UQIQ3QJegw

        Det føltes forresten veldig virkelig å kjøre rundt i timesvis, for å bringe Nei til Eus budskap til hver eneste husstand i bygda.

        • Så bra, AnneBrit! Da er vi enige om det helt essensielle i det jeg forsøker å formidle. Mange av dem som var med på den store politiske teaterforestillingen frem mot folkeavstemningen ble forandret som personer, og savner den gløden og lagånden som preget hele denne oppsetningen.

          Nei til EU identifiserer seg selv blant annet som en antirasistisk og antiimperialistisk fredsbevegelse. Rasistiske utsagn er eksklusjonsgrunnlag i Nei til EU. Dette er var det viktig å fremheve i -94, og det er det minst like viktig å fremheve i disse dager. Slik sett står du stødig, AnneBrit. Det ser jeg i kommentarene dine, og det setter jeg stor pris på.

          Kristen Nygaard insisterte helt fra begynnelsen i 1988 på at vi denne gangen måtte ha alle de dyktige aktivisten som var skolert i m-l bevegelsen med i alliansen. Formuleringen av de «bærebjelkene» i det norske samfunnet som forenet oss i kampen mot EU fungerte som ryggraden i hele den politisk teateroppsetningen som du var med å iscenesette den gangen.

          Kristen Nygaard var også meget omhyggelig med å fastslå moralske retningslinjer for hvordan vi skulle argumentere og møte våre motstandere i samtalene for at forandringen i det hele tatt skulle kunne skje. Disse moralske retningslinjene ble effektivt demonstrert, formidlet og fulgt opp i Nei til EUs organisasjon, og denne moralske standarden har Nei til EU opprettholdt i de 22 årene frem til i dag.

          Slik fungerer Nei til EU som en av de viktigste komponenetene i vår nasjonale fellesbevissthets immunforsvar mot usympatiske elementer i den folkelige reaksjonen – og dette demonstrerer hvordan kvaliteten på den etiske refleksjonen og de moralske forbildene er avgjørende for kvaliteten på systemene – eller teaterforestillingene.

          Kampen mot EU medlemskap var en defensiv kamp som vi vant.

          Nå må vi oppdatere denne vinneroppskriften i den offensive kampen mot EØS.

  2. I gamle dager, når Dagbladet holdt seg med noen skriveføre medarbeidere, pleide Fredrik Stabel å merke enkelte av Frk. Vonlausbråtens avskrivninger av en viss type artikler med «Obs! Kun for high-browere». Jeg sier ikke mere. Medlemskort er formodentlig avsendt fra det hinsidige.

      • Som bidrag til endringsprosesser på det praktiske valgs arena som Ragnar Næss fokuserer på vet jeg foreløpig ikke om denne teksten er det. Min første tanke var at den gav unødig mye motstand, og at den innskrenking av leser- og interessepotensiale det kan innebære i seg selv tilsier at den kun har interesse som teori og gjenkjennelsesreise for noen relativt få. Et flertall kan ikke forventes å først lese dette, dernest på generell basis i hverdagen begynne å forholde seg til seg selv og tilværelsen for øvrig med de termer og modeller teksten benytter. Folk har et liv eller tre å leve, og min erfaring er at det for de fleste ikke er mye rom for denne typen refleksjon selv om det intellektuelle potensialet selvfølgelig ofte er på plass. Men jeg avventer de oppfølgende artikler før jeg kan ha noen egentlig mening om det kan få praktiske implikasjoner på måter som er konkrete nok til at de ikke bare må vagt antas og med velvilje leses inn i fremtidige endringsprosesser. Kanskje ser jeg annerledes på det når helheten i føljetongen er på plass.

        Etter litt mat og et par gjennomlesinger til ser jeg jo lett at her er veldig mye gjenkjennelig, og kanskje undervurderer jeg det kommunikative potensialet. Du hopper foreløpig litt hit og dit etter «stream of conciousness»-metoden så vidt jeg kan se, men du er innom veldig mange kjente stasjoner, og det finnes en retning, i tillegg til farten du hinter om. Selv synes jeg jo dette er ganske interessant, da. Så takk for den, Johan. Takk også til alle andre kommentatorer for gode innspill, Ragnars trigget jo også et godt og supplerende svar fra deg som er like lesverdig og mer lettlest enn selve teksten.

        Jeg kan forsåvidt gjøre AnneBrits ord til mine ang. egne opptråkkede stier i sinnet, og har vel snudd de fleste steinene på den stranda en gang eller fler. Men så vanskelig som det er for hjernen å sysle med seg selv og eksistensielle problemstillinger med noen særlig troverdighet, er det alltid interessant å se hva og hvor mye av ens eget som tangeres av andres når de dykker litt dypere enn vanlig og rapporterer noen observerte prosesser der nede fra.

        Det er ting her jeg ser som å være relatert til moralens relevans og kår ifbm et evolusjonsperspektiv, og muligheten for overskridelse av evolusjonært selekterte egenskaper som står i motsetning til reélle behov i dag, som er uhyre interessante, og jeg kommer nok tilbake med litt mer om dette og noen spørsmål til deg. Jeg poster foreløpig dette nå før krampa tar meg.

        • Takk for velviljen og anstrengelsen, AF.

          De viktigste poengene i artikkelen er forklaringen av intuisjonen og advarselen mot vår tilbøyelighet til å forveksle idealer og verdier med selvretteferdig og dømmende enten-eller prinsipptenkning, med sin latente underliggende trussel om utstøtelse, og hvordan det virker frykt- og konfliktforsterkende.

          Konteksten til hele artikkelserien er elitenes rabiate og ufyselige reaksjon på den folkelige reaksjonen etter brexit (jfr. siste utgave av Morgenbladet ) og behovet for en proaktiv tilnærming.

          Et ikke uttalt poeng i artikkelen er at det ikke er noen prinsipiell forskjell på individuell psykologi og massepsykologi, slik at det er mye å lære av å gå i seg selv når vi skal forstå både de patetiske politiske lederne våre, og den elitære og folkelige reaksjonen.

          Neste kapittel får overskriften TRAUME, TABU OG KATARSIS. Her skal jeg tolke EØS og målstyringsvanviddet inn den klassiske dramaturgien som vi også kjenner som typisk Ibsen.

  3. Jeg leste denne artikkelen første gang da den kom i dag tidlig. Da den så dukket opp på nytt på Nyhetsspeilet, nå med kommentarer, leste jeg den en gang til. Jeg må si du har humor Johan Nygaard, (Det gjelder også AF). Jeg ler ennå av de to siste kommentarene. De to siste kommentarene var bedre enn hele artikkelen. Men Johan Nygaard, Hva med oss som ikke er født med medlemskort, det må nå vel være mer synd på oss?
    Da jeg leste artikkelen for andre gang, prøvde jeg å få med meg hva du egentlig vil med artikkelen. Som amatørfilosof tror jeg at jeg forstår hvor du vil hen. Bare lurer på om du vet hvilken jobb Jens får når han er ferdig med sin nåværende jobb? Kanskje han blir Generaldirektør i banken til Georg Soros. .Eller kanskje heller i IMF eller Fed. Tiden vil vise.
    Kom på noe helt annet, når du skriver om logikk og intuisjon.Du vet selvfølgelig at vi har to hjernehalvdeler og at den venstre hjernehalvdel utfører den høyre hånda ved å skrive osv.( for oss høyrehendte) Men hva med de venstrehendte? Jeg hadde en gang en hypotese om at de var styrt av sin intuisjon gjennom høyre hjernehalvdel. Hadde jeg rett ville de venstrehendte være mer intelligente på grunn av at de ville være i balanse mellom de to hjernehalvdelene. I motsetning til oss høyrehendte som er mer logiske enn intuitive. Jeg har aldri fått avkrefta eller bekrefta hypotesen. Dette var kanskje en avsporing, men likevel. Takk for en god latter jeg fikk meg.

    • Fatt mot, Njål. Du er kvalifisert, og de utsteder stadig medlemskort fra det hinsidige. Vi behøver ikke søke engang. De finner oss.

      • Og nå som vi hadde det så hyggelig.Tross alt har du selv har signalisert at ALVORLIGE saker kan man spøke med, eller tar jeg feil?

        • Omfladels! Trodde du kjente den. Det er bare nok et gammelt Stabel-sitat. 😉 Ja, dette en koselig og spesiell plass å henge.

          Og alt kan og bør spøkes med, tror jeg.

  4. Til AF. Det burde jeg ha forstått, jeg hadde mine mistanker, men var ikke sikker(jeg ler fortsatt)

  5. Når det gjelder kosmisk stråling, big bang og slikt må jeg melde pass. Men jeg har et triks når jeg leser ting som er litt vanskelig; jeg durer på og svinger unna humpene i teksten. Det er kanskje litt ureglementert, men har enda ikke blitt hengt for det. Du har rett, Nygaard; dette krever meditasjon og ettertanke. Jeg liker veldig godt at du bruker ordet «meditasjoner». Jeg er en grubler selv, og jeg har noen ville tanker, men er litt pysete. Vet ikke hva jeg er redd for, for hverken Onkel Poesi eller Den Store Virkeligheten har myndighet til å tråkke på meg.

    Når jeg ekstraherer fra teksten din det som for meg er fattbart, står jeg igjen med noen viktige innsikter, og det er for øyeblikket mer enn nok. Du prøver jo også midt oppi verdens elendighet og min og andres dystopi og misantropi, å formidle en slags optimisme. Jeg tenker umiddelbart at det er nødvendig. Tilgivelse, katharsis kommer vi ikke utenom sier du. Det rykker oss opp og plasserer oss et annet sted, et sted med større oversikt og ro, der vi kan finne veien videre. Vi er fanger i virkeligheten, men mye handler om perpektiv.

    Mange ganger har jeg tenkt på dette; at vi er for lite ydmyke. Skråsikkerhet er selvfølgelig en helt nødvendig overlevelsesstrategi, det er absolutt innenfor det menneskelige, og ikke noe vits i å prøve å rykke opp med roten. Vi trenger det, alltid, særlig når vi står ovenfor en trussel – slik det følsomme tenkende mennesket i dag gjør, i møtet med en stadig styggere kapitalisme. Men nettopp da er det lett å glemme at ydmykhet og besinnelse – innsikten om at skråsikkerheten også kan være en felle – er like nødvendig. Nå føler jeg at Onkel Poesi snart kommer og tar meg!! Jeg lover at soppen jeg spiste til middag var kjøpt på Kiwi!!

    Jeg har snorklet litt rundt her på bloggen, særlig kommentarfeltene, og kom over en gjesteblogg av AF for et år siden, der han etterlyser litt mer pessimisme. For å si det slik! Det var friskt. Jeg kunne ikke sagt det bedre. Nygaards harselerer litt med oss, slik jeg ser det – og sannelig har jeg en mistanke om at han har noe rett. Det er for det første åpenbart at hverken AF eller jeg er rendyrka dystopister. Hadde vi vært det, ville vi ha råtna på rot for lenge siden. Hvis vi ikke evner å lete etter håp, dør vi jo. Forenkler jeg det nå?

    For det andre er det vår forbannede plikt å finne lyspunkter, de fleste av oss har barn, barnebarn, eller mennesker vi er glade i. Vi forundres dessuten av livets skjønnhet og surrealistiske mangfold, gjør vi ikke?

    Så er det store spørsmålet, hva er den riktige veien, hvor finner jeg mitt felleskap, så å si. For min egen del har det ikke vært lett. Jeg føler meg trygg i og for seg, for mitt hjerte og min hjerne hører hjemme på venstresiden, stikkord er solidaritet, felleskap, samhandling, og ikke minst nærhet og oversikt, som er en forutsetning for demokrati. Men jeg har aldri vært noen utopist. Jeg er nærmest hellig overbevist om at et hvilket som helst idealsamfunn er en helt håpløs tanke. Og det har vel erfaringen også vist; skråsikkerheten har tatt kvelertak på ydmykheten. Og resultatet? Perverst, maniert, og selvfølgelig totalitært.

    For meg kan samfunnet aldri bli «perfekt». Det er ikke noe mål, men samtidig er det et mål at det skal bli så godt som mulig, og at vi må jobbe hardt for å få det til. Dette høres ut som et paradoks, og er det sikkert også. Med denne posisjonen ender jeg fort opp med å bli en slags grumsete og fargeløs sosialdemokrat. Kanskje det. Faen heller!! Det var jo ikke det jeg hadde lyst til å bli.

    • Hei Erland, hyggelig at du hadde sansen for den gamle gjestebloggen. Graden av svartsyn varierer her i huset, men jeg har ingen ambisjoner om å gå fra borde enda. Æresmedlem i optimistforbundet har jeg dóg ikke blitt, og tror vel fremdeles det blir Jammerdalen-Lykkeland: 10-0, hjemmeseier. Men sannheten er at det hjelper temmelig bra mesteparten av tiden med evne både til skamløs livsnytelse på mangt et vis og til en oppriktig takknemlighet og ydmykhet overfor all den personlige flaks og velvilje fra skjebnen jeg mener jeg har blitt velsignet med. Hadde jeg vært hakket mer religiøs ville jeg påstått at jeg hadde en skytsengel i himmelen og en til i Staten. Har man så noe å henge fingrene og de små grå i som engasjerer, blir det fort et liv av det midt i elendigheten. Og om man i tillegg har forberedt seg mentalt og ørlite grann praktisk på at virkeligheten kan faktisk kan og sannsynligvis vil kastes fullstendig omkull over natta en vakker dag, og føler seg klar for det også, er det ikke så mye igjen å frykte.
      Slutte å følge med, mene, ytre seg, diskutere, lære, lære bort og protestere etter beste evne er helt uaktuelt, det er alltid morsommere å prøve enn å la være, og som Ullern pleier å si: Pessimist er så lett å bli at det gidder jeg ikke. Jeg prøver å huske det.

      Den eneste virkelige personlige bekymringen er egentlig at sønnene mine av naturlige årsaker er såpass mye yngre enn meg selv som de er, og derfor neppe i samme grad vil rekke å daue før de har måttet leve en stund i virkelige ulvetider. Jeg mener de er så godt rustet til å klare seg uten å tråkke andre ned som de kan bli, men det er sikkert ikke nok om noen år. Jeg kan mane frem scenarier som ikke hører hjemme i denne verden. Marerittet er at de to gutta noensinne skulle havne på hver sin side i krig, det kommer nesten før grov tortur på lista over kjipe scener og roller jeg kan finne på å caste dem til i mine verste fantasier. Samtidig trigger slike tanker en attraktiv følelse av at man er i takt og kontakt med noe veldig gammelt og grunnleggende riktig i seg selv og vår art, når man som far er mer opptatt av at avkommet må stå sammen i tykt og tynt, enn av hva de må stå sammen i tykt og tynt om. Men sånn er det bare. Tipper alle ærlige foreldre vet hva jeg snakker om. Marerittet er også sannsynligvis grunnløst, da gutta virkelig dekker ryggen til hverandre skulle det være noe.

      Du skriver: «For meg kan samfunnet aldri bli «perfekt». Det er ikke noe mål, men samtidig er det et mål at det skal bli så godt som mulig, og at vi må jobbe hardt for å få det til. Dette høres ut som et paradoks, og er det sikkert også. Med denne posisjonen ender jeg fort opp med å bli en slags grumsete og fargeløs sosialdemokrat. Kanskje det. Faen heller!! Det var jo ikke det jeg hadde lyst til å bli.»

      Fargeløs sosialdemokrat blir du først når du bruker det som et alibi for ikke å gidde, men heller mobiliserer en masseprodusert livsløgn og et altfor materielt avhengig liv. Så lenge du vet at vi stort sett må jobbe hardt selv for «så godt som mulig», er det ikke farlig, Erland. Skulle idealistene få rett i at vi kan komme mye lenger enn det, er jo det helt topp, og vi vil ha vært med å dra lasset i riktig retning selv om troen ikke var urokkkelig underveis. 🙂

    • Ja, i alt du skriver i dette frodige innlegget kjenner jeg godt igjen mitt eget sinn og eksistensielle strev, Erlend. Jeg forsøker å vise hvordan det moderne kunnskapsbildet gir oss et trygt grunnlag for å nære visjonære forestillinger om en «global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur». Hvor skulle vi ellers være på vei? Det er dette som ligger i kortene.

      Vi bidrar til dette vitenskapelige, teknologiske, politiske og økonomiske paradigmeskiftet – gjennom katarsis – når vi forsøker å gi næring til holdninger og verdier, ideer og forestillinger, som bærer når de gamle illusjonene brister og imperiestrevet bryter sammen under trykket av sin egen tvang.

      Hvor mange millioner mennesker samarbeider over hele kloden hver dag for at fellesbevisstheten skal avsløre elitenes falske fortellinger, og for å bringe frem den kunnskapen som konkretiserer slike visjonære forestillinger om en «global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur»?

      Vi er èn menneskehet, og jorden gir oss alt vi trenger for at alle kan leve et godt liv, være stolt av sitt arbeid, og finne anledning til å realisere seg selv – som Marx skriver. Slik sett er Marx og Jesus på bølgelengde.

      Vi er altså overveiende intuitive – og vi tilegner oss kunnskap først og fremst gjennom assimilering. Når vi orienterer oss i informasjonsstrømmen fungere holdningene og verdiene våre som førstelinje i det mentale immunforsvaret. Når vi overskrider den fysiske og psykososiale determinismen i moralske handlinger er vi inspirert av idealer og forbilder.

      Det viktigste vi gjør er uansett å bearbeide vår personlige biografi å etablere riktige relasjoner til menneskene som omgir oss. Det er denne prosessen som generer det overskuddet vi kan bidra med i sosiale sammenhenger.

  6. Takk for gode innlegg fra begge to, som var en fryd å lese. Disse temaene er viktige, og vi får sikkert anledning til å snakke om det senere.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.