Gjeldsofrene gjør alltid opprør

Professor Michael Hudson. er en økonom og historiker. Han er president av Institutt for studier av langsiktige økonomiske trender, en finansanalytiker av Wall Street og professor i økonomi ved Universitet i Missouri. Hans bok fra 2002 bok, Super-imperialismen, er en kritikk av hvordan USA utnyttet utenlandske økonomier gjennom Pengefondet og Verdensbanken. Hans nyeste bok er ‘Å drepe verten : Hvordan finansparasitter og gjeld ødelegger den globale økonomien‘. 

 Publisert på derimot.no, bearbeidet og oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forrige uke deltok jeg på en herlig konferanse i universitetsbyen Tübingen i Tyskland med emnet: «Gjeld: De første 3 500 årene».  Den brakte gamle historikere sammen for å diskutere David Graebers bok «Gjeld: De første 5 000 årene».

Det var to dokumenter som opplyste meg spesielt.  Doktor Moritz Hinsch fra Berlin hadde samlet hva Sokrates ( 470 – 399 BC) og andre atenere skrev om gjeld, og han som organiserte konferansen, professor John Weisweiler presenterte et nytt syn på siste del av Romerriket som langt fra var absolutt livegenskap.  99 % var undertrykket, men «økonomien» vokste – på en måte som konsentrerte veksten til kun èn prosent av befolkningen.  Etter hvert førte dette til en bred folkelig motstand i form av opprør blant gjeldsofrene, ikke bare i det romerske imperiet, men også i Iran.  Det førte til religiøse reformer for å begrense rentekostnader og luksuriøs grådighet i sin alminnelighet.

Jeg hadde ikke vært i Tübingen siden 1959, og det var min første sjanse til å møte David Graeber siden han flyttet til England for å undervise ved London School of Economics.  Det var etter at han ble kastet ut av leiligheten sin i New York City i etterkant av politiets og FBIs aksjon mot Occupy Wall Street.  Vår felles tyske forlegger, Klett-Cotta, sendte sin senior-redaktør fra Stuttgart for å diskutere den tyske oversettelsen av min «Killing the Host» som kommer ut i november under titelen: Der Sektor; Warum dir Globale Finanswirtschaft uns Zerstört» (Hvorfor den globale finanskrisen ødelegger oss).

Sokrates syn på om dårlig gjeld skulle betales.

I bok 1 av Platon Republikk (380 BC) diskuterer Sokrates om moralen ved å betale gjeld.  Cephalus, en forretningsmann som bodde i det kommersielle Pireus-distriktet, mente at det etisk var rettferdig å betale tilbake det man hadde lånt eller mottatt.  Sokrates svarte at det ikke vill være rettferdig å levere tilbake våpen til en mann som hadde blitt gal.  Fordi konsekvensene ved å betale tilbake gjelden ville være galt.  Problemet er ikke den makro-økonomiske siden ved å betale gjeld, men hvordan det berører samfunnet.  Hvis en galning har tenkt å myrde, vil det å levere tilbake våpenet til han være å begå en urettferdig handling.  Moralen om å betale tilbake gjeld er ikke nødvendigvis riktig.  Vi må to hensyn til de generelle konsekvensene.

En liknende logikk kan overføres til dagens debatt om Hellas skal betale tilbake IMF og Den Europeiske Sentralbanken (ECB) det de har skaffet siden 2010 for å redde aksjeeiere fra å tape på lånene sine ( for det meste franske og tyske banker).  Betingelsene forplikter den greske regjeringen til å betale alt, i stedet for å nedskrive gjelden til et nivå som tilsvarer den aktuelle evnen til å betale.

IMF har gjentatte ganger regnet ut at Hellas ikke på noen måte kan betale denne gjelden, så de bryter sin egen bestemmelse (og det er «aldri mer Argentina» – regelen). Det betyr at de ikke  skal låne ut til land som, etter bankens mening, ikke har noen overskuelige midler å betale med.  IMFs styremedlemmer protesterte også mot  aksjeeiernes krav – til ingen nytte.

Moralen i å betale tilbake til IMF og ECB er lik det å betale tilbake galningen som Sokrates diskuterte.  Problemet er hva som skal reddes: rike kreditorer fra tap (og her er moralen  at all  gjeld skal betales) eller den generelle økonomien i landet som fører til arbeidsløshet og elendighet som gir utvandring, verre helse og kortere levealder.  De har brukt gjelden til å forlange at Hellas pålegges nøysomhet, øke arbeidsløsheten (som nå er enorme 25 % i 2015 – 2016), minske  utbetalingene til pensjonister og privatisere offentlig infrastruktur for å betale kreditorene.  Og de skal vedta et overskuddsbudsjett som suger enda mer penger ut av økonomien.

Sokrates – den greske filsofen som tømte giftbegeret, dømt fodi han ifølge myndighetene forledet ungdommen. Men filosofiens oppgave er ikke bare å fortolke verden, men å forandre den – for å henvise til en annen filosof (Karl Marx).

Da grekerne i 2015 stemte for å nekte disse kravene, insisterte IMF og ECB at folkeavstemningen ikke betydde noen ting.  Å bytte ut økonomisk politikk fra stemmegivere til banker har allerede fått Frank Schirrmacher til å skrive en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung «Demokrati er søppel».

Det som er realiteten i saken er den egoistiske og fornærmende oppførselen til kreditorene.  Senere i Republikken ( bok VIII, side 555 – 556) snakker Sokrates med Glaucon.  Han peker på «forsømmelser og oppmuntring til tøylesløshet hos oligarkene».  Deres grådighet, forklarer Sokrates,  gir en parasittisk «trang til å svi av penger  hos enhver som ikke står imot».  Resultatet er at mange atenere havner i gjeld.  Det betyr at eiendommen deres blir tatt,  de blir fratatt stemmeretten, og fører til  «økning av de fattige elementene i staten».  Dette fører til at folket (demos) «vil konspirere mot de som tar eiendommene og resten av borgerne vil være ivrige etter revolusjon».

Måten å unngå en slik  katastrofe på, forslår Sokrates, er å vedta «en lov som forbyr en mann fra å gjøre som han vil med sitt eget, eller en ny lov som fjerner slike overgrep».

«Hvilken lov», spør Glaucon.

«Loven som er nest best – som forlanger at de fleste frivillige kontrakter skal være på kontraktørens risiko. Jakten på rikdom ville være mindre skammelig i staten, og færre av de ondene vi har snakket om ville oppstå».

Kreditorenes forpliktelse om å dele risikoen ved manglende betaling er nøyaktig det IMFs personale og andre kritikere til ECBs kreditor-linje nå forsinket insisterer på.  Det er prinsippet amerikanske bankreformerere insisterte på etter bankcrashet i 2008.  Banker som hadde gitt «søppel-lån» uten at låntakerne kunne betale, skulle få sine uforsvarlige og ofte uredelige «løgnlån» skrevet ned til en fornuftig rente og det samme med eiendomspriser, i stedet for å  inndra eiendommene og føre USAs økonomi inn i deflasjon.

Konsentrasjon av rikdom hos Roms en-prosent førte til opprør hos gjeldsslavene.

De romerske keiserne støttet en markedsøkonomi som hadde til mål å produsere et finansielt   overskudd, som stort sett ble brukt til å betale leiesoldater.  Rikdom og politisk makt var konsentrert   i det keiserlige byråkratiet, hos hærførerne og de som forsynte hæren.  Diocletian (hersket fra 284 – 305) innførte en skattereform i 297. Den skattla velstående landeiere som hittil hadde sluppet unna, og også resten av økonomien.  Hans etterfølger Konstantin (hersket fra 306 – 337) vedtok en pengereform i 310,  som baserte den militær-finansierte staten på gullstandard.

Effekten ble  deflasjon. «Akkurat som gull-standarden i den 19. og 20. århundre» forklarer  professor Weisweiler i sin avhandling og som førte til slutten på det romerske imperiet.  «Innføringen av  gullstandarden ble en gyllen tid for de som hadde kapital, men en mørk periode for den lavere del  av befolkningen».  Allikevel overlevde de middelstore gårdene uten å bli redusert til leilendinger, og  det var mulig å leie inn folk til innhøstingen. Andelen mennesker av Italias befolkning som ble slaver antas å ha vært rundt 15 %.

Det var ikke noe slaveopprør, men de som skyldte penger protesterte eller gikk over til invasjonsstyrkene, slik de hadde gjort tidligere i antikken.  Professor Weisweiler beskriver hvordan en gotisk hær overvant en romersk ved Adrianopol (øst i Tyrkia) i 378, da viste guidene de seirende til «villaene til de store landeierne.  Disse ble så plyndret av både gotiske soldater og lokale innbyggere.  Da den romersk-gotiske militære lederen Alarik for første gang beleiret byen Roma, svulmet hæren hans med gjeldsslaver som hadde forlatt imperiets hovedstad for å slutte seg til han.

Richard Payne fra universitetet i Chicago holdt et innlegg der han forklarte hvordan bønder gjorde opprør mot Persias Sasaniske herskere et århundre senere. De  prøvde å «gjenopprette» en likeverdig Zoroastrisk  orden som en protest mot den ekstreme polariseringen som økte gapet mellom luksus og fattigdom.  Den nye moralen i økonomisk balanse forbød silkeklær, vinbegre av sølv og andre statussymboler hos eliten.  Renter ble fordømt slik det hadde vært under kristendommen og ville være under islam.  Alle religiøse  ønsket gjensidig hjelp og advarte mot den overdrevne trangen til rikdom hos eliten. Det som skjedde kulturelt var en avsky mot luksus og hybris – et gresk ord som assosieres ikke bare med arroganse, men arroganse i den hensikt å skade andre.

Ideologi og antikken

Kreditorene var den typiske klassen som skilte seg ut som undertrykkende og ødeleggende for samfunnet.  Deres trang til selv-sentrert rikdom ble sett på som å utnytte samfunnet for å tjene sine egne ukontrollerte påfunn.  Det var for å hylle moderasjon og til og med foretrekke fattigdom at kristendommen, islam og andre religiøse bevegelser  slo rot i det første årtusen i vår tidsregning.

I det 14. århundre beskrev den store islamske filosof Ibn Khaldun samfunn som har framgang gjennom «gruppefølelse», bare for å gå tapt i løpet av omtrent 120 år fordi den herskende klassen forfaller til nytelsessyke og grådighet – og baner veien for at landet blir erobret enten utenfra eller overtatt innenfra.

Mitt eget bidrag til konferansen beskrev hvordan Ibn Khalduns «oppgang og nedgangs»-syn på historien i The Muqaddaimah gikk igjen i Giambatisto Vicos The New Science (1725), og senere av  fransk og skotsk opplysning av forfattere som Adam Ferguson, som understreket Montesquieus uttalelse i Spirit of the Laws (1784):  «Mennesket er født inn i et samfunn, og der forblir det».  For å overleve må menneskene samarbeide i et system av gjensidig hjelp.  «Mennesket er av naturen medlem av et fellesskap, og fra dette synspunktet er ikke individet seg selv nok.  Han må  gi slipp på sin egen lykke og sin frihet hvis disse ikke er til gode for samfunnet».

Alle disse lærer det motsatte av dagen to ledende økonomiske premisser: «Grådighet er bra» og «Det finnes ikke noe slikt som samfunn».  Økonomer brukte å være moralfilosofi, men det har  sunket ned til å bli individualistisk ekstremisme.  Homo economicus har blitt erstattet med zoon politicon.(mennesket som et politisk dyr)  Gjeld skal betales uten hensyn til hvor mye det gjør økonomien fattig.

Det var for å motstå personlig  fortjeneste på bekostning av felles politikk og gruppesolidaritet at verdens største filosofier og religioner i de siste to tusen år innstendig har bedt om selv-kontroll, sjenerøsitet, å ta vare på de svake og fattige og laget regler for å begrense luksuriøs, nytelsessyk   og anti-sosial egoisme som bredte seg hos den herskende elite.  Ved å utelukke denne  intellektuelle   arven fra  pensum er det blitt banet vei for å snu opp ned til dagens moral som fastholder kreditorenes krav mot resten av samfunnet.

Det er ikke overraskende at den moderne finanseliten slåss tilbake mot demokratiske bevegelser som vil begrense deres rikdom, som vil ha progressiv skattlegging, nedskrive gjeld,  konkursreformer og bytte kontroll med regjeringer og vekk fra det arvelige aristokrati og banksentre.   Denne eliten oppfører seg nøyaktig slik Ibn Khaldun beskriver som den siste dekadente generasjon dynastier som handler med anti-sosial egoisme.

Ferguson beskrev hvordan velstand la grunnen for å underminere den kommersielle scenen:  Mennesket har noen ganger vært et separat og ensomt vesen, han har funnet en sak som setter han i konkurranse mot sine medmennesker, og han behandler dem som han behandler sin buskap og sin jord, for fortjenesten de skaffer.

At finansene overtar regjeringen er ikke noe nytt.  Ibn Khaldun beskriver hvordan det vi i dag kaller «deep state»(stat i staten) ofte ledes av fremmede eller outsidere som tar kontroll over dynastiene. De mangler tradisjonell kongelig autoritet, de må arbeide ved siden av eller bak politikken, slik finansene gjør i dag.

Når de har fått kontroll, har de ingen plan om åpent å skaffe kongelig autoritet til seg selv, men bare få kontroll over resultatene.  Det vil si å utøve administrativ, utøvende og all annen makt.  De gir menneskene i dynastiet inntrykk av at de kun handler på vegne av de styrende og gjennomfører deres avgjørelser fra bak gardinet.  De er forsiktige med å bruke  kjennetegn, emblemer eller titlene til den kongelige autoriteten.  De unngår å kaste mistanke mot seg selv på denne måten, selv om de har full kontroll.  De skjuler sin kontroll under dekke av å handler som herskerens representant.

Dagens finansdepartementer, ledere for sentralbankene, økonomer i IMF og akademiske klienter tjener verdens kosmopolitiske finansielle ideologi om at penger og kreditt, gjeld og skatter bare er rent teknokratisk og langt fra området til velgere og politikere de velger å «blande seg» med. Vi er tilbake til Thatchertidens finansielle Taliban (det arabiske ordet for «student»):  Det finnes ikke noe alternativ.

Det er den myten eliten har pakket seg selv inn i og sine privilegier – fra uminnelige tider.  For å lykkes må de viske ut kunnskap om historie og leve i et svært sensurert «nåtid» der den finansielle klassen tar land, offentlig infrastruktur og regjering i sine hender.

Det har hendt før – og det har også opprør blant gjeldsslavene og andre ofre for slike «økonomer».

Bearbeidet og oversatt av Ingunn Kvil Gamst