Det at en viss informasjon er hemmelig betyr ikke at den er av høy kvalitet.
Hvordan vet vi at den hemmelige informasjonen som førte fram til Norges kriger i Afghanistan, Libya og Syria hadde dårlig kvalitet? Jo, simpelten pga resultatene. «Vårt Land oppsummerte i forrige uke resultatet av USA og Natos 15 år lange krig i Afghanistan. Det er en fortelling om et totalt mislykket felttog. Taliban er i dag på sitt sterkeste siden 2001. Fredsprosessen ligger i ruiner. Myndighetene er totalt avhengige av bistand, og korrupsjonen florerer».
Det samme med Libya som fortsatt herjes av krig nesten fem år etter at Gaddafi, landets sterke mann, og mange sivile libyere ble drept av Norges og andres bomber. Og i Syria raser en voldsom krig på sjette året, stikk i strid med hva norske politikere sa da de i 2012 vedtok støtte til væpnede opprørere/terrorister der. De sa da at Assad ville falle i løpet av et par måneder. Så også her tok de feil.
Politikerne sa videre at de støttet en demokratisk opposisjon i Syria, mens vi som «kun» hadde offentlig informasjon allerede da var klar over at dette var islamistiske terrorister. I dag vet «alle» det. Aftenposten skriver:
«En rekke opprørsgrupper kjemper mot regjeringsstyrkene og hverandre i landet, blant dem Nusrafronten som regnes som terrornettverket al-Qaidas forlengede arm. Opprørsgruppene får støtte fra ulike land, blant dem Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar og USA» .
Flyktningestrømmene til Norge/Europa er en følge av disse krigene. Gaddafi forutså det og advarte oss. Norske politikere tenkte ikke så langt. Og de ville ikke høre på Gaddafi. Da Gaddafi sa at opprørerne var al Qaeda lo de av ham.
De som sier at myndighetene vet noe som ikke vi vet har i og for seg rett. Men de kortslutter når de som følge av det lar tvilen komme myndighetene til gode. For da forutsetter de altså noe som er feil, at det som er hemmelig nødvendigvis også er av særdeles høy og eksklusiv art og derfor veier tyngre enn informasjon som er allment tilgjengelig.