Er det dumhet som gjør at Europa styres mot stupet?

Jeg registrere at mange opplever politikken som føres i Europa som dumhet. Det er stor forskjell mellom å oppfatte en politikk dum og at de som står for denne politikken er dumme.

Av Rolf Galgerud.

Jeg mener det er grunn til å tro at store deler av Europas politiske elite er intelligente nok, men at de tjener en annen «herre» enn velgerne som har valgt dem, at de derfor er noen andre enn det de utgir seg for å være. Konspirasjonsteori? Tja, så lenge en konspirasjon ikke er dokumentert, så er den en teori.  Men når en teori kan underbygges med mange enkeltfakta som danner et mønster, da vil bildet framstå som fakta.

Jeg skal her legge fram noen slike indisier.

Hvem konspirerer?

For å finne de som konspirerer, så må en lete der det er mest penger.  I økonomisk og politisk språk kalles disse monopolkapitalister.

Monopolkapitalistene er eierne av de multinasjonale selskapene og finanskapitalen. Deres viktigste organisasjon er Verdens Økonomiske Forum, WEF.

Forskjellen fra disse og de noe mindre nasjonale kapitalistene er deres langsiktige, nesten religiøse perspektiv, og deres umettelige ønske om mer makt. Jeg kjenner til at så langt tilbake som til starten av 1900-tallet begynte de største daværende monopolkapitalistene å planlegge en framtidig verdensregjering styrt av dem selv. Rockefeller og Rotschild er familier som var i front for dette «arbeidet».

Drømmen om en verdensregjering

Folkeforbundet (Nasjonenes Forbund) ble stiftet i 1920 med John D. Rockefeller Jr. som økonomisk støttespiller. Hans formål med Folkeforbundet var å ha en ramme hvor han og hans medsammensvorne kunne skape en verdensregjering med dem selv i ledelsen.  Dette strandet fordi de ikke fikk med seg USA og da andre verdenskrig startet forsvant mange av de store medlemslandene. Forbundet ble oppløst i 1946. (1 og 5)

Hitler ble en interessant person for de mektige industriherrene og det var ved deres hjelp han kom til makten i 1933. Hans visjon om verdensherredømme må ha tiltalt dem. I 1925 ble IG Farben stiftet, en sammenslutning av ni store kjemiske bedrifter i Tyskland. Kort etter ble det stiftet et amerikansk holdingselskap for IG Farben, dominert av Rockefeller og JP Morgan, samt Fordkonsernet. IG Farbens rolle i Hitlers maktovertakelse er vel allment kjent. (1)

Monopolkapitalens støtte til Hitler

Ford og Rockefeller forsynte Hitler med en rekke ting, også under krigen, som var nødvendig for hans krigføring. Blant annet var dette drivstoff, også til raketter og ubåter, og det som var nødvendig til å lage syntetisk gummi til militære kjøretøy. Rockefellers Standard Oil og American Farben ble dømt for dette i USA, men fikk bare en symbolsk bot. (1)

Det usynlige spillet

De «hemmelige» tjenestene i USA, Sverige OG Nazi-Tyskland samarbeidet under hele krigen.

Kan også nevne at både sjefen og nestsjefen i den svenske e-tjenesten sluttet i 1945, begge flyttet til Vest-Tyskland og etter noen år var de begge tillitsvalgte i det nystartede nazipartiet der. (2)

Redde stumpene

Store deler av det tyske nazipartiet og den internasjonale monopolkapitalen innså ved tyskernes nederlag ved Stalingrad at de måtte stable alternativer på beina, alternativer til bl.a. kommunistene. Disse hadde fått massiv tilslutning under krigen på grunn av sin motstandskamp. Og Arbeiderpartiet lot seg bruke. Alt for å holde kommunistene ute og nede. Jeg antar at det samme som skjedde her også skjedde i store deler av Europa. Unntaket er Hellas, hvor hjemmefronten nektet å overlate makten til USA-styrkene. Her ble tyske krigsfanger løslatt av USA og bevæpnet for å krige mot grekerne som sloss for sitt selvstyre.

Dette samarbeidet mellom e-tjenestene forklarer hvorfor tyskerne i 1944 hentet Einar Gerhardsen ut fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og fraktet han til fangeleiren Grini ved Oslo. Han slapp ut derfra 7. mai 1945. (3)

Avisen Klassekampen beskrev tilværelsen for disse inne på Grini i et intervju med en av de som satt der sammen Gerhardsen. Han fortalte at de, unge Arbeiderparti-folk, ble plassert i en egen avdeling i fangeleiren, og «vi fikk utlevert papir og blyant og beskjed om å «tegne» det nye Norge». Intervjuet sto i avisa for mer enn femten år siden.

Nok om andre verdenskrig. Jeg vil bare vise hvordan e-tjenester, kapital og militære samarbeider både over landegrenser og også over krigsfronter.

Tredje forsøk

Etter andre verdenskrig stiftes FN, også denne gang med en Rockefeller i sentral posisjon. Han ga FN en sentral tomt i New York som gave. Også her er det langsiktige målet en verdensregjering ledet og kontrollert av Rockefeller, Rothschild, Ford og lignende milliardærer.

I starten var alt i folkelig, nesten venstreradikal språkdrakt. Intet ærlig menneske kunne være imot FN. FN var alles organisasjon. (5)

Hvordan få kontroll uten å bli synlig

Metoden for å skaffe seg kontroll over FN-organisasjonene var og er å strupe pengetilførselen, som i utgangspunktet var kontingent fra medlemslandene. USA var et foregangsland i så måte. Husker jeg ikke helt feil, så var det Reagan som startet denne prosessen med å strupe pengetilførselen, det vil si; slutte å betale kontingent. Når FN-organisasjonene nå manglet penger, ble det åpnet for at disse skulle kunne motta gaver. Hva dette skaper av avhengighet ser en tydelig i WHO hvor Bill Gates nå er «dirigent». WHO er en av mange FN-organisasjoner som nå i praksis er privateid.

Hvor langt denne prosessen har kommet ser man ved samarbeidsavtalen mellom FN og WEF. Altså; de ultrarikes intresseorganisasjon skal ha et likeverdig samarbeid med organisasjonen for alle folk i hele verden.

Få kontroll over roret

En metode for å skaffe seg makt og innflytelse er å komme i en posisjon slik at en overtar ledelsen av motstanderens organisasjon. Kommer til hvordan litt lengre ut. I denne forbindelsen er arbeidernes partier og organisasjoner spesielt viktige. Å ha kontroll over media er også en forutsetning. Dette er et langsiktig prosjekt som må skje i det skjulte. Men det er dette jeg mener har skjedd i Europa og da også i Norge.

Fjerne hindre

En ting som er avgjørende for denne taktikken med å overta ledelsen i motstanderens organisasjoner, er å rydde unna populære personer som ikke er en del av sammensvergelsen. Nevner noen av de mest kjente i Norge som jeg husker.

Statsminister Nygaardsvold, som de facto ble sparket av Håkon Lie og Einar Gerhardsen på honnørbrygga ved hjemkomsten fra eksil i England 1945 (2). 

Gerd-Liv Valla, LO-leder som ikke ville innordne seg.

Reiulf Steen som ikke ville gi slipp på sine radikale synspunkter og sin      rettferdighetssans.  

Jørn Eggum som skulle ha vært LO-leder i dag hvis man ikke, tilfeldigvis, hadde skaffet fram stoff i beste Epstein-stil.

SV og Rødt har begge hatt sine «moderniseringer» og utskifte av ledelse. Partienes opprinnelige mål er nå bare fjerne minner. 

Vil også nevne Jeremy Corbyn som var leder for Labour Party fra 2015 til 2020. Skal ikke gå nærmere inn på det spillet som førte til at han trakk seg. Han ble suspendert fra partiet på grunn av «antisemittisme», han støttet Palestina. Måten dette skjedde på og at Starmer fortsatt beholder makten i Labour forteller mye om forfallet i de sosialdemokratiske partiene. Starmer har kontroll over de ansatte i partiet, og kan derigjennom manipulere fram de ønskede resultater. Siste valget av partileder i Labour som Corbyn stilte opp i hadde han støtte av 60% av medlemmene. Starmer har nå som statsminister tillit fra 15% av velgerne, men beholder fortsatt plassen som leder av partiet. (4)  

Kan også ta med presidentvalget i Romania forrige år da disse kreftene var sterke nok til å få annullert et lovlig og korrekt gjennomført valg som en uønsket kandidat vant.

Spillet i spillet

Infiltrasjonen (så langt jeg kjenner til) tok ikke fart før etter krigen. Håkon Lie, som før krigen var en ivrig verver av illegale soldater til regjeringen i Spanias krig mot Franco, kom tilbake i fra fem års eksil i USA som en glødende antikommunist, og det er grunn til å tro at han spilte en viktig rolle i dette spillet, men kanskje uten helt å forstå spillet inne i spillet.  Monopolkapitalens plass i spillet var ikke synlig, det var stater mot stater som var den vanlige oppfatningen.  Det var først ved WEFs aktivitet at monopolkapitalen sto fram som politiske aktør.

NGO-enes rolle

I 1960-åra organiserte Rockefeller-klanen mange hundre NGO-er verden over med nettopp formålet rekruttere til infiltrering. (5) Jeg tror at Kristin Clements tenketank kan ha vært en av disse. Hennes virksomhet, med «frokostmøter» med folk fra partienes ungdomsorganisasjoner, passer bra inn i dette mønsteret.

Det skjedde noe i 1960- og 70-åra som forandret det politiske ordskiftet. Fokus ble flyttet fra politiske og ideologiske spørsmål til personer. Med god hjelp av media fikk vi «Gro eller Kåre» i stedet for «sosialisme eller kapitalisme». Personer og deres egenskaper ble stilt i fokus, ideologi ble tonet ned.

Hvorfor Gahr Støre?

Jeg stiller meg spørsmålene: Hvorfor er Jonas Gahr Støre leder i et arbeiderparti? Er det noe i hans bakgrunn som gjør dette selvfølgelig? Har han en tilknytning til arbeiderklassen? Har han en bakgrunn i partiorganisasjonen?  Har han laget noe politisk/ideologisk som gjør ham spesiell? Ut ifra mitt kjennskap, blir det nei på disse spørsmålene. Så jeg antar at det må være en annen grunn.  At han fortsatt er i posisjon skyldes nok at han har kontroll over «sersjant»-sjiktet i partiet samt at aktiviteten i grunnorganisasjonene er svært laber. Husker panikken som spredde seg da Giske aktiviserte laget i Trøndelag.

Døde partiorganisasjoner

Det er mitt inntrykk at partienes politikk i alt vesentlig grad formes og utvikles på Stortinget. At partiorganisasjonene i de store politiske spørsmål er «døde». La meg komme med et par eksempler. Når ble spørsmålet om at man i Norge skulle skaffe seg 12 atombombemål spredd utover landet gjenstand for en drøfting ute blant folk, f.eks. i partienes grunnorganisasjoner? Eller hvorfor renner alle EØS-forordningene igjennom på autopilot? Hvorfor får ikke grunnplanet muligheten til å si sin mening og eventuelt bruke den oppskrytte reservasjonsretten?

Kan noen fortelle meg siste gang politisk aktivitet i Arbeiderpartiets og/eller Lo’s grunnorganisasjoner har ført til politiske vedtak i Stortinget? Sagt på en annen måte; det er partiledelsene som bestemmer partienes politikk.

Jeg tro at ledelsene i de fleste partier er ikke der for å gjennomføre partiets egentlige målsettinger, men de er rekruttert for å tjene monopolkapitalens interesser. Grunnen til denne konklusjonen er både hva som gjøres, men også ikke minst hva som ikke gjøres. Norge har ressurser nok til å skape nasjonen om til «et fyrtårn i Europa». I stedet skapes et «2/3-dels samfunn» hvor den siste 1/3 lever ned mot fattigdomsgrensa, mange må stå i «tigger-kø» for å få mat for å overleve.

Hva gjør disse, våre ledere i WEF eller på Bilderbergerkonferanser som er i våres interesse?

En uttalt målsetting for monopolkapitalen/WEF er «The Great Reset» eller på norsk «Den Store Omstart». Samfunnene skal «gruses» og legges i ruiner. Med hjelp av monopolkapitalens penger, skal et nytt samfunn bygges. Og slik de har formulert hvordan disse samfunnene skal styres, så er modellen gammel; et fascistisk ekspertstyre.

Kan det være som en del av forberedelsene til denne «omstart» at Norge i 2004 solgte vår gullbeholdning for 3,1 milliarder kroner? I dag ville man kunne få mer enn 45 milliarder kroner for dette gullet, altså 15 ganger mer! Det ble gitt en «svada-forklaring» som begrunnelse for salget; «liten verdiøkning og store lagerkostnader».

Når oljefondet, som stort sett er i dollar, forsvinner i dragsuget med et kommende dollarkrasj, så står Norge tilbake tomhendt og blakk.

Det ikke dumhet som kjører Europa utfor stupet, det er kynisme.

Kilder:

• Dosent Ralf Sundberg: «Forskningsfusket!»
• Tore Pryser: «Fra varm til kald krig»
• Harald Berntsen: «Statsministerkuppet»
• Wikipedia
• Jacob Nordangård: «Rockefeller. En klimatsmart historia»

Etterord

Da min faste korrekturleser og språklige konsulent leverte dette manuset tilbake til meg kom hun med følgende hjertesukk: «Jeg klarer ikke å forstå hvorfor de gjør dette, hva vil de oppnå?» Med «de» mente hun de norske politikerne.

Her blir jeg henne svar skyldig. Å vite hva som rører seg rundt oppe i hodene på disse er ikke lett for utenforstående å få tak i, de vet det kanskje ikke selv. «Det bare ble sånn». Eller de handler etter en politisk overbevisning som er en annen enn den de sier de står for.

Miljø i oppveksten kan vel også sette sine spor. Vi og de. Vi, som de flinke og kloke, de som ikke klarer noe, tapere som må bli både skitne på fingrene og svette for å kunne livnære seg. Men dette er rene gjettinger. Det er lettere å sannsynliggjøre hvordan tingene kan utvikle seg som de gjør.

Det å kunne klatre i partihierarkiet har nå blitt svært lønnsomt etter hvert som statstilskuddene til partiene har skutt i været. For mange har det blitt en lettvint karrierevei, særlig hvis man er mer glad i å prate enn å lese. En behøver ikke å være særlig skoleflink heller, men gjerne litt «rappkjefta». Derfor er Stortinget i stor grad befolket med folk som er der, ikke som før for å kjempe fram en sak eller ideologi, men for å gjøre en personlig karriere. Og uten yrkesmessig erfaring og egentlig uten kjennskap til det samfunnet de skal styre. I et slikt miljø kan hvilket som helst ugras vokse fritt.

De har også bygget et system for karriere etter livet på Stortinget. På grunn av den generelle kunnskapsløsheten om samfunnet har man i de seinere ti-årene i stadig større grad tatt i bruk eksterne konsulentbyråer i alle slags saker. Svært mange millioner kroner forsvinner ut til disse byråene. Og hvem sitter som mottakere av disse millionene? Jo, tidligere, kunnskapsløse politikere som nå plutselig har blitt eksperter. Derved er karrieren sikret. Du trenger bare å være snill og lydig nok, så finner man en åpning også for deg.