Noen lærestykker fra den europeiske krisen i Hellas

5
Jens Chr. Andvig
Jens Chr. Andvig

Større kriser blottlegger sammenhenger og maktforhold som ikke ligger så klart i dagen under normale forhold. Krisen i Hellas har i så måte vært usedvanlig lærerik.

Det er trivielt at vi globalt har vi et lappeteppe av land styrt av statsapparat med ulik effektivitet og tilbøyelighet til korrupsjon. Kombinert med frie kapitalbevegelser åpner det opp for at aktører med små bestikkelser av myndigheter i land med svake offentlige apparat kan skaffe seg internasjonalt gyldige formuer som senere kan beskyttes i land med sterke apparat. Innenfor en valutaunion sammensatt av land med stor spredning i statseffektivitet øker muligheten for denne formen for statsarbitrasje. Slikt samkvem mellom land med svake og sterke statsapparat reiser en rekke alvorlig problem i den globale økonomiske styringen. Dereguleringen av finansmarkedene i land med sterke apparat har gjort det lettere å skape investeringsbobler i både hjemland og i land med svake apparat. De siste har enda mindre evner til å rydde opp etter bobler som sprekker. Krisen i Hellas har blottlagt disse styringsproblemene.

hellas euro

Når det gjelder europeisk økonomisk styring vitner Hellas-saken om a) idealet om en uavhengig europeisk sentralbank er en ren fiksjon. Banken følger det minste vink fra de sentrale politikere med militær presisjon ned til den minste euro selv når den bryter egne regler. b) Både sentralbankledelsen og de sentrale politikerne har blitt fanget av finanslobbyer. Varige sentrale personlige bindinger er avdekket. Historiske undersøkelser av enkeltavgjørelser viser det samme. Da det ble klart at gresk gjeld var uhåndterlig, presset europeiske politikere våren 2010 Pengefondet – mot fondets egne regler – til ikke å skrive ned verdien av gjelda. Det kan dokumenteres at politikerne ble presset av sine egne lands banker. Utfallet ble at fordringene ble overført til det offentlige uten å bli skrevet ned i verdi samtidig som den greske staten tok på seg mye av gresk privat gjeld. I prinsippet kan slik gjeld enten i) betales av greske og internasjonale banker, ii) innskytere, iii) av skattebetalere (greske eller utenlandske) iv) gjelden kan nedskrives eller v)den kan stå ubetalt.

Under finanskrisen på Kypros betalte innskyterne en del. Situasjonen når det gjelder Hellas er ennå uavklart, men europeiske politikere synes å satse på fiksjonen om at greske skattebetalere skal betale alt, noe som er økonomisk umulig. Det store spørsmålet er hvordan det har vært mulig i demokratier, ikke bare når det gjelder Hellas, men også i alle andre land har vært mulig for finanssektoren å vippe sine ikke-inn drivbare fordringer over på stat og borgere; hvorfor har borgerne i kreditorland retter sinnet mot grekere istedenfor sine egne banker som ikke bare har vippet sine greske fordringer (men også for eksempel amerikanske) fordringer over på dem? I sin tid – etter den norske boligboblen rundt 1990 – måtte norske banker ta mesteparten av tapene. Ville det vært mulig i dag når økonomer fra banksektoren dominerer norsk offentlighet?

Før euroen ble innført var hovedtyngden av økonomer skeptisk til å innføre en europeisk valutaunion. Hovedinnvendingen var at de ulike landene ville trenge å bevege valutakursene i ulike retninger når de ble utsatt for ytre økonomiske sjokk. For eksempel ville Norge – hvis vi var med – måtte sette kursen ned hvis oljeprisen falt, mens de fleste andre land burde da sette den opp. Dette kunne kanskje være en pris verdt å betale for de praktiske daglige fordelene med én valuta og den europeiske ide, men de færreste forestilte seg hvor dramatiske effektene kunne bli når en tok hensyn til de finansielle bevegelsene når store mellomlandsfordringer internt kunne bygge seg opp. Det vet vi nå. Mindre dramatisk, men viktig på sikt, er at valutasystemet trekker ned veksten i EU med rundt en prosent.

spiegel-forside merkel hellas_edited-1

En annen svakhet – og det gjaldt hele EU-prosjektet – var det demokratiske underskuddet. Alle kunne se at det var sentrale og litt frastøtende teknokratiske og legalistiske trekk ved EU, men oppmerksomheten ble rettet mot former på agurker og forbud mot snus, ikke mot fundamentale demokratiske ordninger. Hellas-krisen klargjorde at underskuddet var fundamentalt: enten finsk eller gresk demokrati kunne gjelde, men ikke begge. En valutaunion vil kreve et felles parlament.

Hva nå? Økonomiske argument taler for at Euro-systemet bør skrinlegges: det gir lavere vekst, vanskeligjør håndtering av ytre finansielle sjokk. Europas maktstilling har blitt betydelig svekket som følge av den manglende evnen til konstruktiv krisehåndtering og vekst drepende sparepolitikk. Det har frosset fast for mye makt til finansinstitusjoner. Rådende økonomisk ideologi gjør det vanskelig å styre interne fordringsforskyvninger som krever at kreditorland ofte enten må øke sine offentlige utgifter eller foreta langvarige realinvesteringer i debitorland som Hellas. Det holder ikke med å lage fall i lønninger og arbeidsløshet i debitorland. Altså, vi lærer at vi vil få nye kriser i Hellas.

Politisk og økonomisk er det en fordel hvis en valutaunion innenfor rammen av EU-systemet kan øke effektiviteten av statsapparatene til de minst effektive og mest korrupte og på den måten redusere finansielle aktørers evne og vilje til å utnytte dem. Det er også på mange måter en fordel når svært korrupte og voldelige regimer ikke har tilgang til egen sentralbank, noe vi har sett flere eksempler på i Vest Afrika. Men denne fordelen har en forspilt ved å la bankene slippe så lett. Så langt vet vi imidlertid for lite om samvirket mellom land styrt statsapparat med sterkt ulike kvaliteter til å si noe presist om hvordan systemet ellers kan forbedres utover at det vil kreve mer kontroll av utgående kapital i land med sterke apparat. Forskning om ulike former for internasjonal kapitalregulering i sammenheng med spredning av kvalitet av lokale statsapparat vil imidlertid kunne føre til bedre forståelse av Hellas krisen og av andre som vil måtte komme.

Politisk er det største problemet at Euro-systemet låser fast en sparepolitikk og et sett av institusjonelle ordninger som lukker potensielt fruktbare handlingsrom: venstreorientert politikk blir en umulighet.

 

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. En artikkel som gikk litt over hodet på meg. Allikevel, pussig at den flinkeste gutten i klassa, Finland, ser ut til å falle ned i ei tilsvarende hengemyr som Hellas: http://www.zerohedge.com/news/2015-12-06/it-begins-desperate-finland-set-unleash-helicopter-money-drop-all-citizens

    Hva som ikke nevnes i artikkelen er de enorme mengdene av gjeld som trengs for å få olja opp av bakken. Denne gjelda må jo havne et sted. Så i stedet for å kræsje hele systemet, kan det kanskje være like greit å kjøre enkelte land i grøfta, og som vi alle vet er det jo som regel de svakeste som må ta støyten.

    «I am far more worried about how much debt it takes to get oil and coal out of the ground than how much energy it takes to get oil out of the ground.

    The amount of oil that will be left in the ground looks like it will be virtually all of it, regardless of whether the oil price is $80 per barrel of $20 per barrel. The problem is that the system is very close to breaking.

    The whole idea of net energy, and various amounts that will be available at different prices is badly flawed, in my mind. It sounds like an engineer trying to figure out what the system looks like, when the system is governed by different factors than the engineer really understands. Charlie Hall is currently quite unhappy with me, BTW.» – Gail Tverberg

    Så for å få opp olja holder det nok ikke med å knuse noen egg, her må det knuses noen stater!

    Så spørs det, hvor skal Kina gjøre av gjelda si? Hvilket land skulle de kunne benytte som synkehull? USA?

    «The first of the articles you link to says, “It is this slowdown in China’s debt creation that is the true reason behind the global growth slowdown experienced both in China and around the globe.” This hits the nail on the head, in my view. Unless debt can keep increasing by leaps and bounds, demand stagnates or falls, and commodity prices “tank.”

    What is behind this is Beijing’s crackdown on the type of debt creation used by local governments. Previously, (as I understand the situation) these governments were given growth targets and freedom to reach these targets using as much debt as needed. In January, 2015, the central government withdrew guarantees for the Local Government Financing Vehicles, so local governments cut back on infrastructure projects like roads, subways, and reservoirs.

    Somehow, this withdrawal of government guarantee sound a whole lot like the link that Stepheun recently gave us, with respect to the Federal Reserve removing its backup funding for banks.http://www.examiner.com/article/fed-votes-to-end-original-mandate-of-being-the-lender-of-last-resort-to-banks All of the guarantees on banks, allow them to invest in risky operations. I suppose one reasons could be to try to rein in bank operations, by putting them more at risk. But the net effect for the economy can be bad, if we really need rising debt levels.» – Gail Tverberg

  2. Jeg er fascinert av hvordan ord som ‘uavhengig’, ‘nøytral’, ‘upartisk’ blir brukt som kamuflasje for en for en politikk som følger det minste vink fra de sentrale politikere, og dermed er grovt partisk. Dette strekker seg overraskende langt og gjelder fanden meg ikke bare sentralbanker, men de fleste områder; granskningskommisjoner, internasjonale rettsinstanser, FN-organer, frivillige organisasjoner (Transparency International), lista bare fortsetter og fortsetter,

    • Kan vel si at det meste har råtnet opp ja, og forhåpentligvis er denne pill råtne skuta i ferd med å synke. Hjelper ikke å holde den oppe med QnstigE flyteelementer og villedende markedsføring når passasjerene tar til vettet og kansellerer sine reiser – for å starte byggingen av sine egne bærekraftige flåter.

  3. «Utfallet ble at fordringene ble overført til det offentlige uten å bli skrevet ned i verdi samtidig som den greske staten tok på seg mye av gresk privat gjeld» sitat.slutt. Ja greske bankers private gjeld ble overført til den greske staten. Men det vesentlige av EU of IMFs lån til den greske staten ble brukt til å tilbakebetale gjeld til tyske og europeiske banker. På skattebetalerne i EU sin bekostning.
    Blombergview.com skriver: «When the European Union and the European Central Bank stepped in to bail out the struggling countries, they made it possible for German banks to bring their money home.» http://www.bloombergview.com/articles/2012-05-23/merkel-should-know-her-country-has-been-bailed-out-too
    EU viser seg i denne saken å være et instrument for den tyske og europeiske finanskapitalen.
    Den tidligere greske finansminister Yanis Varoufakis har beskrevet EU ledernes uansvarlighet og kynisme. Han forklarte at Hellas overhode ikke kunne klare å betale gjelda si. Og at de påtvungne sparetiltak ville føre til økonomisk nedgang i Hellas, slik at muligheten for å tilbakebetale gjelda ble enda mindre. Men EU lederne forlangte at Hellas skulle ta opp nye lån. Dette i skarp kontrast til konservativ økonomisk tenkning.(Dersom en bedrift er insolvent skal den slås konkurs. En bank ville ikke finne på å gi nye lån til en bedrift som er helt ute av stand til å betale renter og avdrag.) EU- propagandaen fremstilte det som om EU hjalp det
    greske folk. I virkeligheten ble den greske stat påtvunget å låne for at tyske og europeiske banker skulle få tilbake pengen sine. Betingelsen som fulgte med var sparetiltak som førte til økonomisk nedgang, massearbeidsledighet og nød i Hellas.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.