Transocean: Økokrim nærmest sjanseløs mot mektige selskaper

2
Jens Chr. Andvig
Jens Chr. Andvig

Etter flere rettsaker mot det sveitsiskamerikanske oljerigg-selskapet Transocean, som har strukket seg over elleve år, trakk Økokrim først statsadvokat Morten Eriksen av saken – for deretter å trekke hele saken. I de fleste media blir Eriksen framstilt som inhabil, hevngjerrig og uten vilje til motforestillinger; Økokrim framstilles som inkompetent.
Dette er ikke den eneste saken der Økokrim har lidd nederlag. Det svensknorske entreprenørfirmaet PEAB ble delvis frikjent i 2010, Siemens vant en viktig sak i 2011, og nå altså Transocean i 2014 og 2016.

transocean

Hva ligger til grunn for frifinnelsene? Jeg har ikke bakgrunn til å vurdere finjussen i disse sakene, men har likevel gjort meg noen tanker.

For det første er det klart at de fleste økonomiske kriminalsaker innebærer vanskelig bevisbare skyldforhold. Her har de mye til felles med voldtektssaker. Noe som er vanskelig å bevise, blir imidlertid nødvendigvis også vanskelig å motbevise. Kombinert med en utbredt tro på at det som dukker opp i retten bare er toppen av isfjellet, gjør det at en beskyldning kan ramme hardt. Derfor blir det vanskelig å fremme så mange saker som ønskelig.

For det andre, og til forskjell fra mange andre forbrytelser, kan økonomiske forbrytere med loven i hånd hindre politiet i få adgang til materiale som kan sikre beviser. Saker kan startes med gode indisier, men ikke gode nok til å åpne for bevismateriale. Her spiller advokaters taushetsplikt en sentral rolle. I flere av sakene har definisjonen for området der advokatene har kontroll over klientinformasjon vært sentral. Økokrim har søkt å snevre det inn, forsvarene søkt å utvide det.

Erik Keiserud fra forsvarssiden og Morten Eriksen fra Økokrim har vært de ledende juridiske duellantene i Transocean-saken. Begge er fremragende jurister. I en høyesterettskjennelse fra desember 2010, vant Keiserud en viktig seier som hardnet taushetsplikten og som har gjort det vanskeligere for Økokrim å vinne saker. Denne ble fulgt opp av at Høyesterett i oktober 2012 godkjente en anke som gjorde det svært vanskelig for Økokrim å ta beslag og sikre seg bevis i kompliserte skatteunndragelsessaker når advokater er involvert. Flere av dommerne refererte til ny europeisk menneskerettslovgiving som utvidet området for advokaters taushetsplikt. Etter denne beslutningen var Økokrim nesten dømt til å tape Transocean-saken. Juridisk nybrottsarbeid i Økokrim etter nederlaget i 2014 holdt imidlertid en liten åpen.

Her bør det skytes inn at taushetsplikten ikke bare er et instrument for rettsbeskyttelse, men også et økonomisk verdifullt kapitalinstrument for forretningsjurister. Terrorfrykt og finanskrise har trolig økt kapitalverdien av taushetsplikten. Mens rene offentlige institusjoner er underlagt økt informasjonsplikt (transparens), har private aktører anledning til å hindre innsyn motivert ut fra diverse forretningshensyn, uten at det kreves detaljert begrunnelse.

Advokaters taushetsplikt er et ekstremtilfelle. Selv om denne har rimelige ideologiske motiver, er den også basert på økonomisk egeninteresse. Advokatstanden vil søke å beskytte den av begge grunner. For å kunne uføre sin rolle må Økokrim søke å avgrense den. Men de vil dermed komme i konflikt med ikke bare forsvareres, men også de fleste dommeres interesser – noe som lett vil føre til nederlag. Spesielt når det er mye bevegelse mellom dommerstillinger og partnerskap i private advokatfirmaer, vil også dommerne lett bli inhabile.

Et tredje moment er at de anklagede spesielt i disse store sakene ikke vil være vanlige, ofte ressurssvake forbrytere, men rike og mektige selskap og personer. Det vil være naivt å tro at ikke det ikke bare vil påvirke utfallene, men også hvordan Økokrim blir organisert. La oss se på våre eksempler:

PEAB er et stort entreprenørfirma med 13.000 ansatte. Etter 2007 ble det, som en del av en antikorrupsjonspolitikk, ikke anledning for selskap som var dømt for korrupsjon å få tildelt offentlige kontrakter i Norge. Mange arbeidsplasser kunne gå tapt ved dom. Kanskje kunne slike konsekvenser også få juryer til å kvie seg mer for dømmende kjennelser. PriceWaterhouseCoopers var regnskapsfører for PEAB i disse sakene.

Siemens er et verdensomspennende konsern med flere hundre tusen ansatte. Før de norske sakene kom opp, var det dokumentert at hovedkonsernet systematisk bestakk offentlig ansatte i en rekke land for milliardbeløp. I Norge ble det dokumentert at Siemens hadde overpriset sine leveranser til Forsvaret, at ledende innkjøper (en konsulent) samtidig jobbet for Siemens og at Siemens hadde bespist og bedrukket offiserer for titusenvis av kroner. Likevel ble Siemens frikjent for anklagene om korrupsjon, og de involverte offiserer ble mediahelter.

I tilfellet Transocean snakker vi også om et stort internasjonalt konsern spesialisert i borerigger, og med dårlig etisk rykte; involvert i flere korrupsjonssaker i Vest-Afrika, en påløpende korrupsjonssak i Brasil der norske selskap også er involvert, forretningssamarbeid med narkotikakonger i Myamar og fremfor alt brudd på sikkerhetsbestemmelser på boreriggen som skapte miljøkatastrofen i Mexicogulfen.

Saken med Økokrim startet i 1999 med at Transocean slepte en borerigg ut fra norsk sokkel og lot den være der mens den ble solgt. Dermed skulle salget ikke være skattepliktig til Norge. Både Transocean-selskapene og deres skatterådgivere, som innbefattet det store internasjonale revisjonsselskapet Ernst & Young, ble anklaget for å ha hatt en skattbar inntekt på 10 milliarder kroner som ble unndratt beskatning. Selskapet og skatterådgiverne vant saken, og Økokrim ble dømt til å betale erstatning.

At de anklagete er rike, mektige og har store ressurser til å forsvare seg, betyr jo ikke at de er skyldige. Høyst sannsynlig har de nevnte befunnet seg i juridiske gråsoner der både straff og frifinnelse vil være rimelige utfall. Men de omfattende ressursene har – og har hatt – konsekvenser for hvordan Økokrim organiseres. I Transocean-saken listet forsvaret atten forskjellige advokater, mens Økokrim og Finansdepartementet stod med tre. Én konsekvens er opplagt: For hver sak som føres må en regne med å bruke store ressurser for eventuell domfellelse. Det vil ikke være ressurser til mange saker.

Et fjerde forhold som kan lede til nederlag har med Økokrims organisasjon å gjøre. Som Gunnar Stavrum påpeker i Nettavisen, har det betydning at Økokrim både skal drive ren politietterforskning og forberede saker for retten. Organisatorisk er Økokrim underlagt både Riksadvokaten og Politidirektoratet. Dette er enestående for en politiorganisasjon i Norge, men vanlig i land som Frankrike. Stavrum antyder én ulempe: at politiet driver etterforskning i jaktlag, der etterforskerne stimulerer hverandre til å gå på. Det kan da være nyttig å et lag som bremser opp ved å ha en relativt uavhengig juridisk vurdering før saken sendes til retten. 
Det er imidlertid et annet forhold som er vel så viktig. Konstruksjonen bringer Økokrim relativt høyt opp i det statlige hierarkiet, og gjør det dermed følsomt for politisk press. Denne siden kom klarest til utrykk da Økokrim organiserte en storstilt politiaksjon rettet mot somaliere i Oslo og deres hawala-organisasjoner (en type internasjonal betalingsformidling) i etterkant av 11. september 2001. Aksjonen var nærmest basert på sladder – les nettverksanalyse – formidlet fra FBI og USAs Finansdepartement. Økokrim prøvde å framstille det som om aksjonen var basert på egne undersøkelser og juridiske vurderinger. Det virker svært usannsynlig gitt at samme type aksjon foregikk samtidig i en rekke europeiske land.

Også et annet tilfelle kan illustrere dette problemet. For vel tjue år siden etablerte Stavanger Politikammer en svært aktiv gruppe som tok for seg korrupsjonen i oljeindustrien, ledet av juristen Tore Soldal. Gruppen oppnådde gode resultater og betydelig innsikt – og dermed også betydelig motstand fra mektige selskap. Den syntes å kunne komme ut av politisk kontroll. Dermed oppstod det press for å overføre aktivitetene til Økokrim i Oslo.

Hovedproblemet i Transocean-saken er ikke at den er drevet for langt og ledet av en advokat som ikke kan si stopp, men at saken har blitt stoppet og at Morten Eriksen og hans gruppe er blitt trukket ut av det som måtte bli igjen. På samme måte som med Tore Soldal ser det ut til at når politi som jobber med økonomisk kriminalitet blir for engasjert, dukker spørsmålet om reorganisering opp.

Hvordan burde så Staten organisere arbeidet mot økonomisk kriminalitet i Norge? For det første tror jeg at det er viktig å erkjenne at det er relativt få saker som kan føres for retten. Dette betyr at forebyggende arbeid er viktig, det vil si at en spesialiserer seg på områder der en vet at risikoen for korrupsjon, skatteunndragelser med mer er høy, som for eksempel i olje, telekommunikasjoner, finans, forsvarsmateriale, bygg og anlegg og arealregulering. I tillegg til juridisk og generell politietterforskningskompetanse vil man ha teknisk innsikt i områdene; og aktørene vet at denne kompetanseblandingen finnes og driver aktiv overvåking. Noe av dette kan sikkert desentraliseres, kanskje olje, men spesielt arealregulering. Resten bør organiseres sentralt; ikke minst nå når skatteadministrasjonen skal sentraliseres.

Den viktigste faktoren som bør forme det offentliges organisering av arbeidet mot økonomisk kriminalitet, er erkjennelsen av at store og mektige organisasjoner vil kunne bli involvert. Dette betyr ikke bare at en vil måtte stille opp mot betydelige private ressurser. Også deler av pressen vil bli involvert, slik vi har sett i de siste ti årenes sammenhengende kampanje mot Økokrim. En ufravikelig forutsetning for på drive effektivt er dermed en sterk politisk støtte. Å omorganisere Økokrim i en situasjon der en lar slike kampanjer vinne fram, vil sette arbeidet mot korrupsjon og skattesnyteri flere tiår tilbake. 
Dagens Økokrim-skandale er ikke så mye jobben Økokrim har gjort, men at Transocean-saken er trukket og at signaler om manglende politisk støtte er sendt.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen


 

Jens Christopher Andvig er dr. philos. og forskningsprofessor ved Nupi. Han har arbeidet mye med politisk økonomi og korrupsjon.

KampanjeStøtt oss

2 KOMMENTARER

  1. Hva slags bakgrunn har så disse juristene som jobber i økokrim. I denen saken forsøkte man å få transocean dømt for skatteunndragelser på flerfoldig ganger det beløpet de hadde i omsetning. Første bud må vel være å utstyre etterforskerne med en kuleramme.

    • Det er mange elementer som er relevant i denne sammenhengen. Vi (NBIM) sitter selv med investeringer i bl.a. Transocean – og bransjen som er vårt fundament vakler. Hvordan vi praktiserer eventuelle skatteundragelser og fifling utenfor vår egen sjøgrense har man jo ant konturene av. Og her har «vi» – som den passive småkorrupte aksjonæren vi er snudd ryggen til i økonomisk fordragelighet. Problemet i denne saken er at den er trukket, da etter å ha brukt enorme ressurser. I 2010/11 sendte jeg økokrim en sak som sannsynligvis må være den styggeste i moderne tid her hjemme. Den maktet de dengang ikke å ta tak i, og skuffelsen ble derfor stor når denne saken foreløbig har falt i fisk. Vi får satse på at materiale blir noenlunde ivaretatt og fremlagt for allmennheten. For – er det blitt så ille at Økokrim har blitt satt i skvis på bakgrunn av vår egen lyssky forretningspraksis? Ja da har vi en katastrofal fremtid i vente hvor penger og makt står over loven.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.