Hvorfor Oxfam har rett i at ulikheten øker voldsomt

4

Jeg har tidligere sitert rapporten fra Oxfam som viser at 62 mennesker eier like mye som den fattigste halvparten av verden. Rapporten viser også at de fattigste blir veldig mye fattigere samtidig som de ultrarike bare blir rikere og rikere. Denne rapporten har falt enkelte tungt for brystet.

Chris Giles i Financial Times gjør sitt for å diskreditere rapporten. Av nokså åpenbare årsaker, må man si. Men marxisten Michael Roberts har tatt seg bryet med å kontrollere argumentene til Giles i artikkelen The 62 billionaires and the truth about inequality.

First, Giles argues that actually the world is getting less unequal in income, and poverty is declining globally.  This is a hoary old argument from the mainstream.  Yes, inequality of income and wealth between countries has narrowed a little and poverty has fallen, as measured.  But this is for one main reason: the tremendous growth in real GDP and living standards for hundreds of millions living in China.  Take China out of the equation and there is no improvement in either inequality or poverty.  And within countries, inequality is rising as the gini coefficient of income and wealth in China and India shows.

Trikset med å føre levestandardsforbedringa for hundrevis av millioner kinesere på verdenskapitalismens konto, kjenner vi til fra Norge også. Her er det Kristin Clemet som er ekspert på å bruke det. Dette har jeg imøtegått her.

Roberts tar for seg argumentene til Giles punkt for punkt og plukker dem fra hverandre, og han viser at om noe, så er situasjonen enda verre enn det som framkommer av Oxfams rapport. Han konkluderer derfor slik:

The Giles critique does not really dent the Oxfam report or the work of authors of the Credit Suisse wealth report, just as he failed to do with Piketty’s data.  There is no getting away from the conclusion that the world is grotesquely unequal in the ownership of cash, bonds, stocks, land, buildings and means of production and in the incomes ‘earned’ by people globally.  It is unequal to the extreme between countries and within countries.  And the evidence suggests that inequality is not being reduced, at the very least, and probably is worsening.

Les hele artikkelen, det er Roberts i knallform.

 

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Er mye av årsaken til denne voldsomt store formuesøkning QE-pengetrykking? Altså at det for overklassen er mulig å skape inntekt gjennom pengetrykking selv om realøkonomien er i krise? Mye ledige penger søker nå etter lønnsomme investeringer. Markedet for næringseiendom i Norge betraktes nå av internasjonal kapital for å være et lukerativt sted å investere iflg Aftenposten. Og dette før oljeprisen har begynt å stige etter å ha nådd sitt bunn nivå. Sverige sliter med å beskytte sin vekslingskurs, det samme gjelder også for Danmark. Nå er det kanskje Norge som står for tur, altså at vekslingskursen kan gå til himmels når oljeprisen igjen begynner å stige (feks opp fra 20 dollar til 60 dollar).

    • «Er mye av årsaken til denne voldsomt store formuesøkning QE-pengetrykking?»
      USA og EU er insolvent og har vært det lenge, derfor trykkes det penger. Gjeldstaket er blåst bort slik at dette kan fortsette ufortrødent inntil man ikke er selvforsynt lengre. At som trykkes har status som gjeld. At noen tar ut profitt under kontinuerlig refinansiering er et resultat av at investorene/storkapitalistene kontrollerer sentralbanken.
      SVAR: JA! Den eneste årsaken til at formuen deres fortsatt vokser seg inn himmelen er hvitvasking av gjeld, tatt ut som utbytte, basert på kunstig inflasjon. De låner penger til hverandre med påslag i renta, selv betaler de nesten ingenting for ervervelse av nye sedler fra sentralbanktrykkeriet. Her burde noen tatt en Island for lenge siden, men nå er det jo de som bestemmer – og vi føydale synes det er greit så lenge det ikke har fått noen konsekvens her hjemme på berget. Vi lever tross alt av dette falskmynteriet under handlingsregelen…

  2. I denne sammenhengen er det viktig å ha klart for seg hvordan penger blir til. Det er likt for alle valutaer. I Norge trykker Norges bank penger og låner dem ut til ulike banker. Mest til DNB som gjerne låner dem videre til andre banker. Slik blir alle norske kroner til. Penger er med andre ord basert på tillit til fellesskapet Norge. Når lånet tilbakebetales til Norges Bank blir pengene borte. Alle kroner er med andre ord gjeld til Norges Bank. Det har ingen ting med insolvens å gjøre. Men mange er forundret over at vi på tross av enorme pengemengder særlig i dollar, ikke har fått en superinflasjon. Et sannsynlig svar finner vi i finansmarkedet. Hvert døgn utgjør banktransaksjonene på verdensbasis ca 4 tusen milliarder dollar. Verdenshandelen utgjør ca 10% av dette med sine ca 4 hundrede milliarder dollar pr døgn. Dette betyr at hvert døgn handles det verdipapirer og valuta for rundt 3 tusen milliarder dollar. I dette pengespillet hvor de rike lurer hverandre har de også utviklet metoder for å tappe realøkonomien for verdier. Men så lenge pengene er i spill i finansmarkedet unngår man superinflasjonen.

  3. En liten raritet m.h.p. hvordan finansmarkedet utvikler seg:
    Hvorfor sank den norske krona i verdi da boligprisene begynte å synke? Dette var jo en politisk styring uten basis i en negativ økonomisk utvikling. Men alle modeller i alle datamaskiner som lager prognoser for den økonomiske utviklingen, har utviklingen av boligprisene som en viktig indikator.
    Et godt eksempel på hvordan intelligensen forlater finansmarkedet til fordel for operant betinging. Det kan jo være en fattigmannstrøst å se for seg de vellykkede meglerne fly rundt på børsen som om den var en Skinnerbox.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.