oss 100 kroner!
Valget i Spania skapte et helt nytt politisk landskap. Det høyreorienterte regjeringspartiet Partido Popular (PP) tapte 3,8 millioner stemmer fra forrige valg. Partiet har ført en knallhard «reformpolitikk» i tråd med EU-elitens instruksjonsbøker. Siden 2008 har Spania vært herjet av økonomisk krise med ikke minst en svært høy arbeidsløshet. PPs svar har vært nedskjæring av offentlig sektor, nedskjæring av lønninger og pensjoner og en knallhard lovgivning mot demonstrasjoner og protester. Partiet er dessuten avslørt for en del grove korrupsjonsskandaler. Misnøyen mot denne politikken viste seg tydelig ved valget, sjøl om PP lyktes i å beholde posisjonen som største parti. Det sosialdemokratiske partiet PSOE er PPs siamesiske tvilling. Det står for en litt mindre høyreorientert variant av den samme økonomiske politikken, og er minst like EU-lojalt som PP. Men de to partiene har inntil nå klart å styre Spania som et et topartisystem. Topartisystemet tok slutt 20. desember 2015.
Slik ble stemmetallene i valget:
Partito Popular 7,1 millioner (ned fra 10,9 millioner)
Sosialistpartiet (PSOE) 5,5 millioner (ned fra 7,0 millioner)
Podemos 5,1 millioner (deltok ikke i 2011) (Ved en meningsmåling i januar 2015 var partiet et lite øyeblikk større enn PP.)
Ciudadanos 3,4 millioner (deltok bare i et par regioner i 2011)
Valgsystemet i Spania er slik at det favoriserer PP og PSOE, så disse partiene taper ikke så mye i delegater som i stemmetall. Men det nye er at det nå er fire ganske store partier og at PP ikke har grunnlag for å danne en flertallsregjering.
På europeisk venstreside er det knyttet store forventninger til Podemos («Vi kan!»), ikke minst etter at det forrige forbildet Syriza kapitulerte for EU-eliten og nå fører Troikaens økonomiske politikk.
Det man trygt kan si er at disse forventningene ikke kan bli innfridd. Det er altfor mange svakheter i klassesammensetninga, analysen og politikken til partiet til at det kan bli en leder for den spanske arbeiderklassen i kampen mot kapitalismen. Partiet har mange av de samme innebygde svakhetene som Syriza. Men partiets enorme framgang må oppfattes som at det spanske folket går til venstre som en reaksjon på krisa og på tvillingpartienes overklassepolitikk. Ciudadanos sier at de ønsker seg en skandinavisk økonomisk politikk. (Hva nå den måtte være i disse tider? Solberg + Löfven?)
Jeg har foreløpig ikke rukket å lese hele programmet til Podemos, men de stikkprøvene jeg har tatt gir inntrykk av at partiet ønsker å fornye og revitalisere den spanske kapitalismen. Spansk kapitallisme har en mengde innebygde arkaiske strukturer som partiet ønsker å fjerne. Og partiet ønsker å være grønt og moderne. I den internasjonale politikken ønsker det seg større autonomi innen EU og NATO og et sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland i Europa. Partiet har kvittet seg med gamle symboler og mye av programmet er «sunn fornuft», uten at det ligger noe odiøst i det.
Hvis man bare leser tekst, plasserer partiet seg som et venstresosialistisk reformparti. Men for å få et helhetlig bilde må man også se på hva partiet gjør i klassekampen og på gata.
Den spanske høyresida har angrepet Podemos for ikke å være et parti for erbeiderne, men «hijos de abogados», advokatbarn. Sånn kritikk er alltid overdrevet, men den er nok ikke helt uten grunnlag. En interessant og informativ artikkel i The Guardian klargjør dette på en annen måte. Giles Tremlett skriver om den karismatiske partilederen Pablo Iglesias i artikkelen The Podemos revolution: how a small group of radical academics changed European politics:
Iglesias is aware of the paradox of a party with anti-capitalist roots bidding to administer a market-based economy. “In the short term we are limited to using the state to redistribute a little more, have fairer taxes, boost the economy and start building a model that recovers industry and brings back sovereignty. We accept that the euro is inescapable. The change we represent is, in some way, about recovering a consensus that 20 years ago would even have included some parts of Christian democracy.” Among other measures, he would stimulate the economy by redistributing money to the poor and boosting the public payroll, adding more tax inspectors, judges and social-service workers, and paying for this with higher taxes.
Og i det øyeblikket du har akseptert euroen som uunngåelig, følger en serie med politiske og økonomiske konsekvenser. Det går fint an å glede seg over det spanske valget, men samtidig ha svært lave forventninger til hva Podemos ville utrette dersom de en gang skulle ta over etter tvillingpartiene.
