Ble faren for en verdenskrig plutselig litt mindre?

0

Vladimir Putins sjakktrekk i Syria med å ta Barack Obama på ordet og gå militært inn i «alliansen mot terrorismen» har allerede ført til dramatiske endringer av den strategiske situasjonen i hele regionen. (Se Putins tale i FN her.) Og man kan jo i det minste håpe at den kan føre til at Syria som stat kan reddes og at intervensjonskrigen kan ta slutt. Dette gjenstår å se.

At USA og NATO uttrykker sin misnøye over å være overlistet, er ingen bombe (!). Jens Stoltenberg, som jo ble generalsekretær i NATO fordi han gikk i spissen for å bombe Libya, «uttrykker bekymring» for at de russiske angrepene ikke rammer ISIL, påstår han. (Kanskje de rammer hans venner i al-Qaida?) Men som Der Spiegel sier, så har Vesten seg sjøl å takke for at denne situasjonen har oppstått.

putin obama fn

Vesten, med USA i spissen og med oljediktaturene og Tyrkia som operatører, har ført en fire år lang intervensjonskrig mot FNs medlemsland Syria. Denne krigen er ulovlig, den bryter mot FNs grunnprinsipper og den har ført til en vanvittig ødeleggelse av Syria, som før krigen var et ganske velfungerende land. Man har væpnet, finansiert, trent og bidratt til å skape jihadistgrupper som fører en brutal krig for å ødelegge Syria. Man kan ikke unnskylde seg med at den syriske armeen har svart brutalt. Intervensjonskrigen er ikke skapt av Syria. Den er USAs og Vestens skaperverk. Det er «vår» skyld at millioner av syrere er drevet på flukt og at hundretusener er drept eller lemlestet. Og det handler ikke om demokrati, men om olje og gass, som vanlig.

USA har ikke hatt til hensikt å knekke Den islamske staten, men å bruke den som skremsel og destabiliserende kraft for å tvinge Bashar al-Assad i kne. Når så Russland tar USA på ordet, det ordet som naturlligvis var en bløff, så har ikke Obama stort annet å gjøre enn å ta Putin i handa og skåle med ham.

Jeg vil ikke forskuttere noen garanti for hva den russiske støtten til Syria vil føre til. FN-landet Syria har bedt om hjelp. Det har landet rett til. Russland har sagt seg villig til å gi den hjelpen, og gjør det. Det er også i henhold til FNs prinsipper. Men krig er alltid en elendighet. Folk dør, og det blir store ødeleggelser. Det ville hjelpe betydelig om Vesten og deres allierte innstiller den ulovlige støtten til jihadistene i Syria og kutter deres våpenforsyninger og deres smuglervirksomhet av olje, som holder krigsmaskineriet deres i gang.

Men på tross av all verbal fordømmelse av IS fra vestlig side, så virker det som om vår allierte Saudi Arabia ikke har tenkt å gi seg.

Saudi Arabias utenriksminister Adel al-Jubeir har erklært at enten må Bashar al-Assad gå av, eller også vil Syria bli møtt med militær aksjon.

Dette er en dristig uttalelse. For det første er den et klart brudd mot FN-charteret. Saudi Arabia er ikke i noen legal posisjon til å komme med en slik erklæring. Noe sånt kunne bare i ytterste fall hjemles i Sikkerhetsrådet, og det blilr det ikke. For det andre har Russlands støtte til Syria gjort det klart at en slik militær aksjon ikke bare ville møte den syriske armeen, men ikke minst Russlands militærmaskin.

På tross av disse krigerske uttalelsene fra det hodekappende regimet i Riyadh, vil jeg driste meg til å si at kanskje har faren for en verdenskrig blitt litt mindre på grunn av den nye strategiske situasjonen.

Krigspartiet i USA, med neocons i State Department i spissen, har lenge drevet fram en krigspolitikk som flere ganger har balansert på kanten av en storkrig. Første gang det var en slik akutt fare var i sugust 2013 da det sto om dager før et fullskala vestlig angrep på Syria. Krigshisserne tapte i en votering i det britiske Underhuset og ble parkert av Russland. Russland rykket marinestyrker opp mot Syrias kyst, og gjorde det dermed klart at en krig mot Syria ville møte Russland. Og Putin åpnet en bakdør for Obama og Kerry ved å ta initiativet til en internasjonal aksjon for å fjerne Syrias kjemiske våpen. (Les Hva hendte på veien til Damaskus?)

styrkeoppbygging syria
Den sjømilitære situasjonen i Middelhavet august 2013

Det USA-ledete statskuppet i Kiev 22. februar 2014 og krigen mot Donbass har flere ganger brakt USA og Russland svært nær en konfrontasjon. De aggressive NATO-øvelsene mot Russland som vi har sett i 2014 og 2015, og som Norge er aktivt med på, representerer i seg sjøl en fare for et krigsutbrudd, om ikke annet så fordi marginene for en feilvurdering er blitt så små. Den økonomiske krigføringa mot Russland kommer i samme klasse. Økonomisk krig er krig, bare så det er klart. Blodige kriger har startet på mindre grunnlag enn dette. Demoniseringa av Russland og Putin og manipuleringa av vestlig opinion til å tro at man her står overfor «den nye Hitler», er en psykologisk kampanje med sikte på å forberede opinionen på krig. Kombinasjonen av det nazi-infiltrerte regimet i Ukraina og jihadistkrigen i Syria øker faren ytterligere.

Nato muppet show
NATO-toppene med Jens Stoltenberg i spissen sang «We Are the World»

Derfor er det grunn til å trekke pusten litt etter Obamas håndtrykk med Putin. Krigspartiet har tapt på kort sikt. USA er foreløpig utspilt i denne delen av Midtøsten, og kan ikke gjøre stort uten kostnader som landet ikke er rede til å ta. Dette er bra. Det stiller dommedagsklokka et minutt tilbake. Den geopolitiske situasjonen har endret seg. Mange kommentatorer har slått fast at USAs mulighet til å opptre som verdenshersker er betydelig redusert. Vi står overfor en multipolær verden der ikke bare Russland, men også Kina, Iran og flere vil ha en rolle å spille.

Men det betyr ikke at krigspartiet har gitt opp. Krigspolitikken er riktignok galskap, men det er et system i galskapen, som Shakespeare ville ha sagt. USAs politikk med kontinuerlig global krigføring er et forsøk på å berge det amerikanske imperiet, som nå utfordres på mange kanter. USA taper den økonomiske og industrielle konkurransen med Kina og har først og fremst verdens største militærapparat å falle tilbake på for å kontrollere råvarer, ressurser, energi og strategiske posisjoner. Derfor er det all grunn til å trappe opp kampen mot krigen.

Men etter alt å dømme har den nye strategiske situasjonen i Midtøsten gjort lunta litt lengre. Vi har fått en galgenfrist. Men den må brukes med vett. Faren for storkrig er fortsatt meget stor, og fredsbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen har kanskje aldri vært så svak som akkurat nå.

Forrige artikkelFel­les­for­bun­det kan komme til å forkaste EØS-avtalen
Neste artikkelGeorge Soros krever at Europa tar i mot en million flyktninger hvert år
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).