Hvorfor kommer ikke Rødt ut av bakevja? del 3: Verden av i dag

0
Verden i dag og i morgen. Freske av Diego Rivera, 1935.
Erik Plahte

Dette er den siste av tre artikler om prinsipprogrammet til Rødt

I den første artikkelen kritiserte jeg Rødts framstilling av sosialismen og hvorfor sosialismen er nødvendig. Jeg hevda at prinsipprogrammet presenterer et glansbilde av sosialismen uten å gå inn på de reelle og svære problemene som den sosialistiske staten vil møte. Jeg påpekte også store svakheter og feil i beskrivelsen av det kapitalistiske økonomiske systemet og viste at den bryter med Kapitalen av Marx på avgjørende punkter.
Den andre artikkelen dreide seg om Rødts syn på overgangen fra kapitalisme til sosialismen. «Væpna revolusjon» eller fredelig overgang?

Denne tredje og siste delen omhandler Rødts «analyse» av verden i dag. Der prøver jeg også å sammenfatte kritikken og trekke noen konklusjoner om programmet og hvordan Rødt ser på sine oppgaver.

Del 3: Verden av i dag

Hva kjennetegner verden av i dag, hvordan skal et sosialistisk parti beskrive hovedtrekkene ved verdenssituasjonen og de kreftene radikale og sosialistiske bevegelser står overfor? Kapittel 3 Kapitalismen må avskaffes i programmet trekker opp Rødts syn på dette. Også i dette kapitlet er det meste beskrevet i allmenne vendinger. Typisk er det at ordene “USA” og “NATO” bare forekommer én gang, i følgende setning under avsnittet Den norske kapitalismen:

Det har blitt stadig viktigere [for det norske militærapparatet] å sikre borgerskapets investeringer i utlandet og forsvare imperialismen ved å opptre som leiesoldater i USA og NATOs kriger.

Er det ikke mer å si om verdens (fortsatt) ledende supermakt og om den såkalte forsvarsalliansen NATO som mer og mer blir den amerikanske militærmaktas forlengede arm? Dessuten er påstanden upresis, om ikke feilaktig, som så mange andre påstander i dette kapitlet. Det er for det første ikke imperialismen i sin allminnelighet det dreier seg om i den siterte setninga. Det er først og fremst USA. Det er heller ikke å “forsvare” imperialismen det norske forsvaret er med på. USA “forsvarer” seg ikke i Afghanistan, Irak, Syria, Libya, Sørkinahavet eller Ukraina eller noe annet sted den amerikanske militærmakta opererer. Når USA bakker opp det mer og mer ytre høyre regimet i Ukraina, prøver å ringe inn Russland militært og knekke det økonomisk, skaper kaos og borgerkrig i Nord-Afrika, Midtøsten og Afghanistan, planlegger å stasjonere 60% av flystyrkene og flåtestyrkene i Stillehavsområdet innen 2020, for å nevne noen eksempler, er det ikke for å forsvare seg. Det er ingen stater som truer USA militært i dag. Dette er offensive tiltak for å hindre Russland i å gjenoppstå som en stormakt og for å hindre at Kina utvikler seg til en stormakt som truer USAs interesser i Asia og Stillehavsområdet.

Men dette står det ingen ting om. Derimot står det:

På lengre sikt er faren for nye storkriger mellom imperialistiske stormakter en vedvarende trussel mot folk i hele verden. Etter andre verdenskrig har rivalisering mellom stormaktene oftest tatt form av stedfortrederkriger i og mot fattige land for å beholde kontrollen over dem eller for å utvide angriperens innflytelsessfære. Dette har ødelagt flere samfunn og skapt ufattelige lidelser for befolkningen.
US forces
«Da jeg tiltrådte, ble USA rangert etter Kina og bare såvidt over Russland i verdensopinionen. I dag er igjen USA det høyest respekterte land i verden», sa Obama i en tale i Det hvite hus nylig. Her ser vi litt av det denne respekten hviler på.

Igjen: allment, upresist og feilaktig. Hvilke “imperialistiske stormakter” er det programmet sikter til? Alle, sånn i allminnelighet? Tyskland og Frankrike, Kina og Storbritannia? Er det ikke USA som utgjør den vedvarende trusselen, storkrig eller ikke? Og var Koreakrigen, Vietnamkrigen og angrepene på Afghanistan, Irak og Libya uttrykk for “rivalisering mellom stormaktene”, eller var de ledd i USAs offensiv for å sikre sitt verdenshegemoni?

Imperialisme dreier seg også om økonomi. I Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen fra 1917 framstilte Lenin imperialismen ikke som et politisk system, men som et stadium i utviklinga av den kapitalistiske økonomien. Programmet til Rødt definerer egentlig ikke klart hva som menes med imperialisme, men det står:

Vår tids kapitalisme er internasjonal. Kapitalens behov for kontinuerlig vekst fører til at de nasjonale markedene verken klarer å ta unna alle varene som blir produsert eller å tilføre nok råvarer. Kapitaleierne må derfor ut i det internasjonale markedet. I tillegg til varehandel kommer kapitaltransaksjoner, som gjør at finanskapitalen blir dominerende i dette kapitalistiske verdenssystemet vi kaller imperialismen.
Klassepyramiden
Klasseanalyse anno 1911. Industrial Worker som fortsatt eksisterer, blir gitt ut av Industrial Workers of the World.

Det er riktig nok at kapitalismen er internasjonal. Globalisering er uttrykket som brukes i dag om at de store monopolkonsernene nå er multinasjonale, skaper et globalt marked og er så sterke at de dominerer og kontrollerer økonomi og politikk i en lang rekke land. Men dette står ikke i programmet. Resten av sitatet er en ganske feilaktig forklaring på imperialismen. Påstanden er at det hoper seg opp varer som ikke får avsetning på det nasjonale markedet. Derfor må bedriftene ut i det internasjonale markedet, eksportere vareoverskuddet. Men det er ikke overproduksjon og mangel på råvarer som tvinger kapialeierne “ut i det internasjonale markedet”. Da den nåværende krise som ennå varer ved, brøt ut i USA i 2008, hadde ikke USA er stort eksportoverskudd av varer. Tvert imot steig vareimporten fra Kina til nye høyder, og industrien i USA hadde blitt bygd ned. Lenin skreiv i Imperialismen at det som kjennetegner det imperialistiske stadiet, er at kapitaleksporten blir viktigere enn vareeksporten, ikke at kapitaltransaksjoner kommer i tillegg til varehandel, slik det står i programmet.

Radikale og marxistiske økonomer er såvidt jeg veit enige om at årsaka til denne krisa som ennå varer, var overakkumulasjon av kapital. Det førte til den eventyrlige veksten i finanskapital som til slutt sprakk i verdens største såpeboble. John B. Foster og Robert W. McChesney skriver f.eks. i The Endless Crisis: «Det som essensielt skjedde [i 1980-90-åra og seinere] var dette: Siden kapitalen var ute av stand til å finne investeringsmuligheter for det voksende overskuddet i realøkonomien, pensa den det ekstra overskuddet inn i finans og spekulerte i at prisene på verdipapirer ville stige.” (s 42) Som følge av at finansmarkedene ble deregulert fra 1980-tallet og utover, oppretta finansinstitusjonene og bankene en rekke finansielle instrumenter (verdipapirer) som finanskapitalen kunne spekulere med. Resultatet var et hav av gjeld kobla til en ekstraordinær vekst i finansiell profitt, skriver de videre.

Det er påfallende at programmet ikke inneholder noen beskrivelse av den nåværende krisa, enda den har vart i sju år uten å vise tegn til å gå over, har ført millioner ut i arbeidsløshet, drastisk redusert levevilkåra for enda flere og truer med å føre Europa inn i en langvarig resesjon. I det hele tatt er beskrivelsen av verdensøkonomien platt og allmenn, med utsagn som “Rikdommen samles på få hender, mens milliarder av fattige må nøye seg med smulene.” Ikke et ord om dollarens betydning som verdensvaluta, hva som opprettholder den (det amerikanske militærapparatet og at den er internasjonalt betalingsmiddel for petroleumsprodukter) til tross for USAs økende gjeld, ikke et ord om Russland, om Kina som snart er en  verdensdominerende stormakt, om BRIC-landene og hva som skjer i den tredje verden, om økende ulikhet eller om hva som særpreger USA som dominerende imperialistmakt i tilbakegang.

 

Konklusjoner

Programmet inneholder mye som er bra, men huff, så mye som er dårlig. Jeg kunne tatt opp flere saker, men dette får holde. Artikkelen er mer enn lang nok. Jeg har konsentrert meg om det jeg mener må være hovedsakene i programmet for et parti som beskriver seg som kommunistisk. “Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme”, som det står i programmet. De delene jeg synes har de store grunnleggende svakhetetene, manglene og feilene, er blant de viktigste — hva som kjennetegner sosialismen, hvordan komme dit, og hvordan verden er i dag.

Jeg spør meg igjen hva hensikten med programmet kan være. Jeg har ikke noe svar. Det er for allment til å gi noen konkrete retningslinjer for Rødts politikk. Det beskriver ikke verden i dag konkret og presist. Mange sentrale og viktige økonomiske og politiske forhold er overhodet ikke nevnt. Noen påstander er direkte feilaktige. “En konkret analyse av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel”, skreiv Lenin i 1920 i en polemikk mot Bela Kun som grunnla det ungarske kommunistpartiet. Lenin står kanskje ikke høyt i kurs hos medlemmene i Rødt, men et og annet fra hans penn kunne likevel være verdt å ta med seg.

Siden prinsipprogrammet er så lite konkret og så mangelfullt, vendte jeg meg til arbeidsprogrammet for å se om det inneholder mer konkrete analyser. Men nei. Det begynner med et langt kapittel om økonomi, men bare om Norge. Heller ikke i resten av arbeidsprogrammet står det noen analyse av imperialismen i vår tid som økonomisk og politisk system og de viktigste konfliktene og motsetningene i verden, bare en lang liste saker Rødt går inn for eller er imot.

Det ser ut til at Rødt ikke har en konkret analyse av verdenssituasjonen i dag. Tygg litt på disse sitatene, som er det eneste som står i Kap. 3 om å erstatte kapitalismen med sosialisme:

Kapitalismen må avskaffes (tittelen på Kap. 3).
Jakten på profitt truer nå livet på jorda. Skal menneskeheten overleve må derfor kapitalismen fjernes.
Etter at kapitalismen er borte må vi jobbe for å reparere skadene på miljøet …
Rivera-the-world-of-today-and-tomorrow-1935
Verden i dag og i morgen. Freske av Diego Rivera, 1935.

En rimelig tolkning er at hovedmålet nå for Rødt må være å kjempe for en revolusjon og et sosialistisk system, først etterpå kan en gå inn for å løse de store problemene menneskeheten står overfor. Hos Rødt går ikke kapitalismen (dvs det eksisterende kapitalistiske systemet) under på grunn av kriser det selv har skapt, men fordi en sosialistisk bevegelse har vokst seg sterk nok til å si at nå er det vår tur til å overta makta. Det er derfor partiet får sånt problem med “væpna revolusjon” eller fredelig overgang til sosialismen. For det perspektivet som programmet mangler fullstendig, er at det nåværende kapitalistiske systemet (som ikke er identisk med “kapitalismen”, jf. mine innledende kommentarer) før eller seinere — kanskje helst før — må råke opp i omfattende og djuptgripende kriser på grunn av sine egne, innebygde motsetninger, helt uavhengig av om noen slåss for sosialismen eller ikke. Det kapitalistiske økonomiske systemet er ikke stabilt. Det oppstår stadig økonomiske kriser, ulikhetene øker, kanskje 200 millioner er uten arbeid og milliarder er fattige, kampen mellom de imperialistiske maktene bølger fram og tilbake, kriger skaper millioner av flyktninger. Jorda er begrensa, men det kapitalistiske systemet krever evig vekst uten grenser. Vi bruker allerede mer ressurser enn naturen er i stand til å reprodusere. Dette må skjære seg før eller seinere. Vi ser allerede varslene og problemene på enkelte områder. Flere planetariske grenser er overskredet. Den katastrofale vannmangelen i California og tørken i det sørvestre USA er varsler om hva som kan skje. Jeg skal ikke utbrodere dette mer, det er gjort så mange andre steder.

Verden i dag og i morgen. Freske av Diego Rivera, 1935.
Verden i dag og i morgen. Freske av Diego Rivera, 1935.
Det er i en slik djuptgripende og omfattende krise at en revolusjonær situasjon kan oppstå. Krisa vil kunne ha mange årsaker. Uansett vil den være ekstraordinær, ikke gjentak av noe som har skjedd før, antakelig kaotisk, uoversiktlig, full av konflikter, noen voldelige, andre ikke. Vi kan ikke vite i dag hvordan forholdene vil være. Å programfeste nå at et eventuelt forsøk på å erobre makta i en slik situasjon skal være “væpna revolusjon” eller “fredelig overgang”, mener jeg har lite for seg. Når situasjonen oppstår, vil folk gjøre det de mener er riktig og nødvendig, uansett hva som stod i partiprogrammene for X år siden.

Dersom folk da innser at deres grunnleggende behov og interesser ikke lenger lar seg innfri uten en grunnleggende endring i maktforhold og styringssystem, vil de slutte opp om en kamp for et annet samfunn. Om massebevegelsene da har vokst seg sterke gjennom lang tid, og gjennom arbeidet for å gjennomføre kampsakene sine etter hvert har erfart at det er selve systemet det butter mot, da kan spørsmålet om å overta makta virkelig komme på dagsorden og ha sjanse til å lykkes. Men om massebevegelsene er små og svake, vil folk være overlatt mer eller mindre til å klare seg som best de kan. Forsøk å utfordre makta vil da være dømt til å mislykkes, med de forferdelige konsekvensene det kan få.

Så hva er viktigst i dag, å kjempe for sosialismen eller styrke massebevegelsene? For Rødt ser det ut til at sosialismen er det viktigste. Omtalen av sosialismen og revolusjonen omfatter mer enn halve prinsipprogrammet. At det er viktig å mobilisere og organisere breie folkemasser, er bare nevnt kort her og der. Ingen andre partier er opptatt av å skape breie og slagkraftige massebevegelser. De er bare ute etter stortingsrepresentanter og regjeringstaburetter. Miljø og rettferdighet er viktigst for SV, i tillegg til trygge veier med gule midtstriper i distriktene (en flåsete kommentar jeg ikke kunne motså, men det er faktisk en av SVs hjertesaker). AP vil styre sjøl, uten innblanding fra fagbevegelsen eller andre massebevegelser. De klarte å intrigere bort Liv Gerd Valla da hun ble for brysom. Vi har sett flere ganger hva brei massemobilisering kan oppnå. To ganger har Norges politiske ledelse fått et Nei til EU midt i fleisen. Titusener i gatene i 2003 hindra at Norge slutta seg til USAs krig mot Irak. Rødts store vekt på kampen for sosialismen har derimot ikke brakt vesentlige resultater.

Tilfeldigvis kom jeg inn på nettsidene til det australske partiet Socialist Alliance. Jeg vil ikke framheve det som noe ideal, men det er interessant å se hva de skriver i sine statutter om sosialismen. Det er ikke mange linjene, men et mer utførlig program finner du her.

Målet for Socialist Alliance er å erstatte den kapitalistiske systemet med et system der de grunnleggende elementene i økonomien er under samfunnsmessig kontroll og er samfunnsmessig eiendom, og det er etablert demokratiske systemer for folkemakt. Bare dissse radikale tiltakene vil sette oss i stand til å takle de økonomiske, økologiske og sosiale krisene i det 21. århundret.
Socialist Alliance jobber for grunnleggende sosiale og politiske endringer ved å utvikle politiske linjer, kampanjer og protester i samarbeid med alle arbeidere, med miljøbevegelser og antirasistiske og andre sosiale bevegelser, og ved å fremme et alternativ til den korporative kontrollen over samfunnet. En langsiktig massebevegelse i total opposisjon til kapitalismen må ta sikte på å legge et grunnlag for å gjennomføre en overgang til et sosialistisk samfunn basert på samarbeid, demokrati og økologisk bærekraft.

Det som kan fenge, aktivisere og organisere folk i dag, er konkrete saker som folk er opptatt av, som dreier seg om deres liv i dag og i framtida. Det er saker som truende økt ledighet, EØS-avtalen som undergraver norsk sjølstendighet, sosial dumping, utleie av arbeidskraft og bemanningsselskaper, fagforeningsknusing, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, svekkede pensjonsrettigheter, økende ulikhet, klima og miljø, skremmende svak sjølberging og nedbygging av landbruket, oljeboring, flyktningproblemene, rasisme, internasjonal solidaritet, økende krigsfare, at den økonomiske krisa skal ramme Norge med full tyngde, økonomisk rettferdighet og sikkert mer som jeg ikke har fått med i farta.

Men å mobilisere for disse sakene har ikke stor plass i programmet til Rødt. Her ligger etter mitt syn den ene store svakheten i prinsipprogrammet. Den andre store svakheten er  at det mangler en konkret analyse av situasjonen i verden i dag. Disse to svakhetene henger sammen. Når partiet ikke har en konkret analyse å bygge på, blir programmet også svakt og allment og peker ikke ut tydelige nok retninger og prioriteringer for kampen i dag, og det er ikke rart at det ikke fenger.

Kilder

John B. Foster og Robert W. McChesney. The Endless Crisis. Monthly Review Press, New York, 2012.
V. I. Lenin. Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Bind 6 i Utvalgte verker i 12 bind. Forlaget Oktober, Oslo, 1976.

Forrige artikkelKongressen i USA forbyr trening av den ny-nazistiske Azov-bataljonen
Neste artikkelKommunisme 5.0