Artenes utryddelse

30
Gert Nygaardshaug
Gert Nygaardshaug

Ettbarnspolitikk i rike land? En eller annen gang i nær fremtid må svært upopulære og kontroversielle tiltak settes i verk.

Det er stille i naturen i Lier denne sommerdagen. Gradvis har stillheten senket seg de siste årene. Ingen fuglesang. Ingen dorske humler i solveggen. Ingen veps eller bier. Ingen fluer. Frukttrærne står tomme. Den grønne Lierdalen er ikke lenger grønn. Den er grå, brun og stille.


 

Gert Nygaardshaug er kjent som en allsidig forfatter, ikke minst av spenningsbøker, med bøker som Mengele Zoo, Himmelblomsttreets muligheter og Chimera. Han er også kjent for sitt sterke miljøengasjement. I denne debattartikkelen tar han opp Den sjette store utryddelsen og menneskenes rolle i den.


Et scenario fra en dystopisk fremtidsfilm? Eller et clairvoyant bilde av en ikke altfor fjern fremtid? Foreløpig ingen av delene. Bare et skrekkbilde i tankene til en naturglad, men svært bekymret forfatter som sitter i sin hage og blar i dystre forskningsrapporter om klodens biosfære – som desimeres i et stadig raskere tempo.

sjette utryddelse

Vår største miljøtrussel

De fleste av disse rapportene er helt samstemmige omkring følgende faktum: Vi er nå vitne til den 6. største artsutryddelsen i jordklodens historie. Dette økende tapet av verdens artsmangfold er uten sammenligning vår tids største miljøtrussel.

I dag utryddes arter i et tempo som er opptil 1000 ganger raskere enn under naturlige omstendigheter.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) hevder at innen 25 år vil minst 10 prosent av alle jordens arter være utryddet.

Noen rapporter går enda lengre: De hevder at omtrent en tredjedel av alt liv på kloden vil ha gått tapt innen midten av dette århundret, men at hastigheten kan bli enda høyere om ikke raske mottiltak settes i verk.

Dette er fakta som politikerne tier om. For i svært liten grad blir denne skremmende utviklingen viet plass i nyhetsbildet, det gjelder både presse og kringkasting. Det eneste vi en gang iblant får høre om, er mysteriet med den globale biedøden, eller at 15 av våre 34 humlearter er forsvunnet i norsk natur.

Hva skjer med mikroorganismene?

Men saken er dessverre mye alvorligere, og muligens er det bare toppen av isfjellet vi ser når forskerne registrerer bie- og humledød, og peker på at arter utryddes i et tempo vi aldri har sett før. For hvilke arter er det snakk om?

I all hovedsak dreier det seg om blomster, dyr, insekter; arter vi ser og kan registrere med det blotte øye. Men hvordan står det til med basisen, selve grunnlaget for alt levende liv som vi ikke kan se og høre? Hva med de ørsmå skapningene; bakterier, protozoer, ciliater, alle de milliarder av organismer som er usynlige for oss? Uten tilstedeværelse av disse, vil heller ikke annet liv ha noen betingelser.

Den australske forskeren Jane Howard foretok en undersøkelse av jordsmonnet i regnskogen i Indonesia, i et område der det skulle anlegges en palmeoljeplantasje. På et areal på én kvadratmeter fant hun godt over 800 artsforskjellige, små organismer i jordbunnen da regnskogen fortsatt eksisterte.

Fem år senere, da samme området hadde vært palmeoljeplantasje i fire år, var over 90 prosent av artene borte.

Lignende undersøkelser er blitt gjort i Mato Grosso i Brasil. Der er den artsrike savannen, cerradoen, blitt omgjort til en gigantprodusent av soyabønner i et område som eser ut og dekker et areal større enn halve Europa. I slike monokulturelle områder, som vi finner stadig flere av på kloden – også her i Norge – er det snakk om en total, økologisk kollaps på mikroorganismenivå.

Hva en slik eskalerende kollaps har å si oppover i næringskjedene, kan vi nå ane konturene av ved å følge tilbakegangen av dyr, planter og insekter som er synlige for vårt blotte øye.

Dystre spådommer

Menneskets storstilte endring av jordens økosystemer, skyldes følgende faktum: Det må skaffes mat til nye millioner og milliarder mennesker.

Ifølge FN vil vi være mellom 10 og 11 milliarder mennesker her på denne kloden ved neste århundreskifte.

Mange av oss er kjent med Robert Malthus og hans demografiske dystopier utformet for snart 200 år siden, flere av oss har kanskje lest Rachel Carsons Den tause våren, eller biologiprofessoren Paul Ehrlichs Befolkningsbomben. Deres mørke spådommer er hittil ikke gått i oppfyllelse, men aldri har de vært mer aktuelle enn nå om vi ser dette i lys av klimaendringer og ikke minst: Artsutryddelsen.

Paul Ehrlich, sammen med en rekke andre fremtredende forskere, deriblant sir David Attenborough, står fremdeles fast ved tesen om at verdens befolkning er for stor og en direkte trussel mot menneskehetens overlevelse og jordens miljø.

Attenborough går så langt som til å si at «verden er på vei mot katastrofen om vi ikke gjør noe.»

Hvorfor tier politikerne om dette? Hvorfor våger ingen å gå i dybden på det alvorlige problemet som den massive artsutryddelsen er, men snakker villig om klimautfordringene?

Svaret er tosidig og brutalt i all sin enkelhet: Om vi skal ta vare på denne klodens biologiske mangfold, stanse tilintetgjørelsen av livsviktige organismer, fundamentet for det liv vi ser omkring oss, så må vi a: kutte dramatisk ned på den monokulturelle matproduksjonen i verden, og b: sette i gang tiltak for å minske verdens befolkning.

Begge disse tiltakene er fullstendig tabu å nevne i politiske sammenhenger. Hvilket henger nøye sammen med frykten for å stanse økonomisk vekst, og for å støte religioner som er imot all form for fødselsbegrensning. På denne måten blir klodens aller største miljøtrussel fortiet.

De rike landene tar mest

Det er i de fattige landene, spesielt i Afrika, at befolkningsøkningen er størst. Likevel er det disse landene som forbruker minst av den maten som produseres i verden. Det er de rike landene som tar det meste av produksjonen høstet fra artsødeleggende monokulturer. Derfor er det her tiltakene må settes inn, ikke i u-landene.

Hvilke tiltak, er ikke enkelt å svare på. Men ett har vært nevnt:

En konsekvent ettbarnspolitikk i en 30-50-årsperiode i alle rike land. Da ville den ikke-fornybare andelen av matproduksjonen synke dramatisk, og det biologiske mangfoldet kunne balanseres.

En eller annen gang i nær fremtid må svært upopulære og kontroversielle tiltak settes i verk. Alternativet er at det vil finnes lite liv igjen på denne kloden om hundre år.

Det er sagt at dersom Charles Darwin hadde levd i dag, ville han ha vært mer opptatt av artenes utryddelse enn av deres opprinnelse.

Lierdalen er fremdeles grønn. Og en og annen humle surrer stadig rundt. Mens en sterkt bekymret forfatter sitter i sin hage og blar i rapporter som gjør ham umåtelig tung til sinns.

 

Artikkelen ble første gang trykt som kronikk i Aftenposten

Les også Den sjette store utryddelsen er i gang – biologisk mangfold halvert på 40 år

KampanjeStøtt oss

30 KOMMENTARER

  1. En ting som er skummelt med prognosene som peker mot utflating rundt 10-11 milliarder, som f.eks. Hans Rosling så optimistisk maser om i happy-presentasjonene sine, er at det kan gi en falsk følelse av at situasjonen er under kontroll. 10 eller 20 milliarder mennesker gjør ikke så mye fra eller til dersom jorda bare tåler 1 milliard mennesker med moderat miljøavtrykk.

    Jaja. Om hundre millioner år er alt glemt, og det er ingen som kommer til å savne oss.

  2. Tjaaaa ettbarnspolitikk i de rikeste land…. samtidig skal vi altså fortsette importen av mennesker fra fattige land, og disse fortsetter sin 5,7 barnspolitikk, dvs at 100 000 av disse forbruker minst like mye som 200 000 av etniske nordmenn når familiesyklusen er avsluttet.

    Skal en ett-barnspolitikk ha noen mening, må den samtidig følges av forseglede grenser og tilbakesending av de som ikke oppfyller kriterier til opphold, ellers er det hele meningsløst.

    For litt brutalt er det kun naturkatastrofer og skikkelige sultkatastrofer som kan gjøre en forskjell, og da kan man ikke møte slike katastrofer med å løfte større eller mindre deler av ofrene hit til overflod, hvor deres avtrykk vil ekspandere 5 – 10 ganger.

    • At hver nasjon passer på sin egen fauna og flora, matproduksjon og fornybar energi til eget samfunn er det eneste rette. Da blir klodens sum i overskudd. Til alles hjelp ved naturkatastrofer.
      Med kommunisme & «alle i alle land foren dere», -med en toppstyrt styring ( En verden/en leder), blir ansvaret ( og lysten til å holde orden i egen stue, kjøkken, hage og soverom) pulverisert.
      Nasjonalisme i positiv forstand burde være veien og målet.
      Men dette er ( og har vært) en trussel for de som vil styre ovenifra, og gjennom «verdensbanken» og «verdenspolitikken».

      • Svar/tillegg til meg selv:
        Virkelig rasisme står de for, de som mener at andre folkeslag ikke er i stand til å bygge egen velstand etter sin kulturs mål og geografi og historie, og velge egne gode ledere. Og ikke ønsker å ta vare på sin del av kloden.

  3. Jeg prøvde å skrive om dette tema i leserinnlegg i Klassekampen (KK) for noen år siden. Et av innleggene handlet om dette:

    Biologen Edward O. Wilson har formulert noe som han kaller ”Wilson’s Law”:
    “Hvis du redder det levende miljøet, det biologiske mangfoldet vi har igjen, vil du også automatisk redde det fysiske miljøet.”
    “Hvis du bare redder det fysiske miljøet vil du til slutt miste begge.”

    KK var ikke interessert i temaet.
    Akk ja.

  4. Dette er reduksjonisme ‘de luxe’…

    Nygaardshaug skriver om «klodens aller største miljøtrussel» men forholder seg til en nærmest endimensjonal forståelse av som ligger i begrepet ‘miljø’. Han skriver altså om det FYSISKE miljøet. Men hva med det åndelige, det intellektuelle eller det emosjonelle miljøet her på kloden? Hadde vi hatt disse religionene, i hvert fall i den form de nå har, dersom vi hadde valgt å legge et like stort fokus og vilje til selvransakelse og forandring dersom vi i større grad enn fokus på det fysiske miljøet, i den grad det endres som resultat av hvordan menneskene behandler jorda, fokuserte på miljøet vi skaper sosialt mennesker imellom – i den internasjonale sfære, mellom ulike samfunnsgrupper og mellom hverandre i våre nærmiljøer, inkludert familien? Men først og fremst: hvordan hadde alle disse aspektene ved begrepet ‘miljø’, inkludert det artikkelen her tar for seg, blitt påvirket dersom vi virkelig gikk til kjernen, radikalt, sentralt, essensielt og brydde oss om utgangspunktet for ALT som skjer rundt oss: OSS SELV ?

    Hva om vi istedenfor i hurten og sturten å henge oss på den første den beste ideologi for hvordan vi skal forandre verden – de andre (implisitt: «jeg/vi» har allerede skjønt nok så nå handler det bare om å få resten over på min/vår side) – virkelig gjorde et realt arbeid selvransakelse og erkjente at hver og én av oss har massevis av komplekser og uforløste traumer, mange av dem (de viktigste) påført oss før vi en gang hadde et språk og dermed i dag også utenfor vår hukommelses rekkevidde?

    Læren om oss selv som tenkende og følende og emosjonelle vesener har altfor lenge blitt tilslørt og forvansket. I tillegg kommer at en naturlig vil oppleve det ubehagelig å nærme seg ens egne emosjonelle traumer og smånevrotiske særdrag, slik at det blir bare så altfor lett å skyve det hele til side. Og har man først gjort det noen ganger så blir det en vane, og ganske fort har man sementert sin personlighet i en mer eller mindre dypt uforløst tilstand dersom man sammenlikner med det man kunne har vært, blitt, utviklet seg til dersom man systematisk og grundig ryddet opp i alt gruffet som har samlet seg i kropp og sinn (med våre emosjoner som den sammenbindende dimensjon) gjennom livet, noe som inkluderer det vi har fått overført fra dem som kom før oss, gjennom sosialiseringsprosessen.

    Det er en systematisk vedlikeholdt MYTE at det er nærmest umulig å gjøre dyptgripende forandringer i en selv på det sjelelig-emosjonelle plan. Vanlig godtkjøpspsykologi er reduksjonistisk og overfladisk. Det som fins av psykologisk lære og behandlingsmodaliteter som virkelig er effektive på de dypere lag har blitt marginalisert gjennom systematiske angrep fra forsvarerne av status quo, slik at folk flest tror at disse metodene er kvakksalveri eller helt uforsvarlige. Men de fins og de fungerer, og de er logiske og rasjonelle, ikke basert på magi, suggesjon eller annet hokus-pokus.

    Jeg skal gi en liten pekepinn på hvordan sammenhengen er mellom det helt personlige og den verdensorden som gjør at systemer skapt og drevet av mennesker fungerer helt irrasjonelt og faktisk systematisk ødelegger livsvilkårene på kloden, i tillegg til aktivt å skade og drepe mennesker med en effektivitet som kan utrydde vår art kanskje like raskt som en ødeleggelse av det fysisk-biologiske miljøet: Veldig mange av de dypeste konfliktene mellom store menneskapte sosiale systemer (samfunn, religioner, sivilisasjoner) bunner i ulike oppfatninger av hva som er den korrekte tolkningen av forholdet mellom det maskuline og det feminine (hvilket er noe langt mer omfattende enn bare forholdet mellom kvinne og mann), og om seksualitet i den grad det ikke er en integrert del av dette. Og det er åpenbart at dette er aspekter ved vår – den enkeltes – psykologisk-emosjonelle væren og konstitusjon som er ganske utilgjengelige for objektiv anskuelse. Her befinner vi oss med ett innenfor et værensmessig felt der bevisst refleksjon, underbevisste drifter og ikke bevisstgjorte holdninger flyter over i hverandre. Med andre ord: Vi er ubehjelpelige i forhold til å arbeide med det som befinner seg her. «Jamen så overlater vi vel til de ekspertene som har evne til å forstå seg på disse aspektene ved det å være menneske eller bevisst, tenkende vesen, å finne ut av dette?» Nei, men det går bare ikke. For om disse «kloke deputerte» aldri så mye finner ut av tingene for oss, så vil de aldri få gjennomført de endringene som de måtte ha kommet fram til at er de som skal til for at menneskene skal begynne å forholde seg rasjonelt, humant og konstruktivt overfor hverandre og i forhold til den store helheten som er verden. De vil kort og godt ikke ha noen mulighet til å formidle sine innsikter til dem som sitter med beslutningsmakta. Bare dersom vi alle gjennomgår en reparativ (terapeutisk) prosess som åpner opp disse grumsete områdene i vårt sinns- og følelsesliv for rasjonelt og sunt virke vil vi som art bli i stand til å ta itu med de problemstillingene knyttet til miljø som jeg og Nygårdshaug diskuterer.

    En slik reparasjonsprosess må altså starte hos en selv. Da spiller det på sikt ingen rolle om de som sitter på makta til forskjell fra oss på grunnplanet unndrar seg et slikt terapeutisk selvutviklingsarbeid. For dette vil være en organisk voksende prosess-bevegelse. Dersom den først får solid grobunn vil den ved et gitt punkt bli selvoppholdende og bærekraftig i sin vedvarende utbredelse.

    Gamle kommunister har liten sans for «psykologisering» og slik borgerlig lefling med «åndelige» og emosjonelle følerier. Folk med «den rette» proletarånden i blodet holder seg langt unna slikt. Derfor skriver jeg dette her på Steigans blogg.

  5. Jeg nevnte Wilson i mitt forrige innlegg…

    I 2006 utga E. O. Wilson boka The Creation – An Appeal to Save Life on Earth. Boka er utformet som lidenskapelige brev til en baptistpastor. Wilson ble født i Alabama som jo er en del av det såkalte ”bibelbeltet” i USA. Å redde det biologiske mangfoldet er en så stor utfordringen, at Wilson finner det nytteløst å ikke få med seg den store majoriteten av religiøse mennesker. Vi er allerede inne i kappløpet som vil avgjøre jordas biodiversitet (biologiske mangfold). Valget er derfor enkelt sier Wilson: ”Redd det biologiske mangfoldet de første femti år av dette århundret eller tap en firedel eller mer av av alle arter!”

    Klarer vi, «den tredje sjimpansen» (som Jared Diamond kaller oss) denne oppgaven?
    Jeg sliter veldig med å se optimistisk på det. Jeg forstår også hvorfor WIlson henvender seg til de religiøse – de er fortsatt i flertall på jorda. I USA tror mange av dem at evolusjonen bare er en «teori» og at vi som naturens herskere ble skapt for seks tusen år siden.

    Akk ja.

    • Hvis man ikke klarer å frigjøre seg fra den perspektivramma bruk av begrepet «den tredje sjimpansen» om mennesket innebærer, er det naturligvis håpløst. Da er det kun mekanistisk påført tvang som kan få menneskene til å endre adferd. Igjen er vi altså tilbake i et reduksjonistisk paradigme, og reduksjonisme vil si det samme som at vi ikke forholder oss til alle de bitene som utgjør helheten men ubevisst utelater enkelte deler. Det blir sjelden gode løsninger av en slik strategi.

      Mennesket er ikke et dyr. Vi er noe langt mer. Mennesket kan, når det velger ikke å ikle seg konseptuelle tvangstrøyer slik som å erklære seg som underlagt de samme reglemessigheter og dynamikker som «andre dyr», skape. Det kan faktisk ingen andre levende vesener. Vi er kreative og vi besitter dessuten språk som et avansert kommunikasjonsredskap som gjør det mulig for oss å sjonglere med abstrakte former – også i fellesskap – og så realisere disse i utgangspunktet immaterielle konstruksjonene i virkeligheten. Og vi kan fomidle våre erfaringer, ikke bare gjennom muntlige ord, men gjennom skriftspråk. Slik kan erfaringer bidra til at andre fortsetter det arbeidet vi har påbegynt. Ingen andre levende skapninger kan gjøre slike ting.

      Mennesket er en skapning av ånd. Men dette er ikke noe vi automatisk drar nytte av. Det må REALISERES. Dersom vi ikke gjør det men isteden later som om vi bare er et annet dyr og begrenser det felt hvor vi ser etter løsningsadferd til sammenlikning med dyrenes territorielle adferdsrepertoar, så kan vi det. Det er slik alle politikere tenker (selv om de ofte kan velge fraser som skulle gi inntrykk av noe mer). Vi kan velge å tenke større, men det krever noe av oss. Vi må ta et aktivt valg i forhold til hvilke referanserammer vi skal benytte oss av. Og dersom vi velger å forsøke oss på de mest ambisiøse referanserammene som kloke mennesker har kommet fram til, kanskje vi endatil må gjøre et arbeid med oss selv for at vi skal bli kompetente til å jobbe med disse modellene, rett og slett kompetanseheving på den ferdighet det er å være menneske – helt og fullt.

      • «Vi er noe langt mer. Mennesket kan, når det velger ikke å ikle seg konseptuelle tvangstrøyer slik som å erklære seg som underlagt de samme reglemessigheter og dynamikker som «andre dyr», skape.»

        Dessverre har vi ( i motsetning til dyrene; naturen/gud ) også fantasi til å forveksle virkelige verdier og penger/tall . Og vi sulter midt i grøtfatet når vi har grødegjord, teknologi og arbeidskrefter nok, – men mangler (internasjonal) valuta. ( fordi vi ikke tror vi har nok valuta i oss selv.)
        Denne fantasien/forestillingen gjør at vi åpner for full kontroll fra de som styrer det fantasifulle økonomiske pengesystemet vi er lurt til å bruke.
        Der renter blir forestilt å være det samme som potetknoller i jorda eller korn på akset. Og der vi blir lurt til å tro at vi kan «leve av rentene» ( tall av tall) og løper omkapp med Faan for å få høyest renter, og å lure oss selv som nasjon.
        Der nasjoner ( Afrika og Europa) kan ha nok av arbeidskrefter og resurser, men blir lurt til å tro at all produksjon må sendes verden rundt og penge-sammenliknes med barnearbeid i India og Kina for å være «lønnsom».
        Der eget hjemmemarked blir latterliggjort som å «klippe håret til hverandre».

        • Du har naturligvis helt rett i disse situasjonsbeskrivelsene, men den «dypere» oppskriften som jeg peker på vil også ha den effekten at folk blir vanskeligere å lure. Folk som har gjort et solid arbeid med å jobbe med seg selv vil ha en mye større motstandskraft mot propaganda, ekspertvelde og falske autoriteter fordi de også vil ha utviklet sin kritiske sans, de vil være i stand til å etterprøve påstander som blir framsatt, gjennomskue tankefeil og andre retoriske knep, osv. Den beste løsningen for å møte propaganda er tross alt ikke mot-propaganda men en oppvakt og selvbevisst befolkning som krever å få være med på beslutningsprosessene (og ikke lar seg lure av skinnprosesser som lar de virkelige beslutningene tas utenfor deres rekkevidde).

          Når du diskuterer med «vanlige folk» i dag blir du nærmest satt ut av hvor ukritiske mange er, i hvor stor grad de sluker all propaganda som framsettes via offisielle kanaler som «sannheten», hvordan de spilles ut over sidelinjen av billig demagogi og retorikk og gjerne ender med å heie på feil part.

          Det bør være åpenbart at uten å komme dette problemet til livs vil valg av «løsninger» på de problemene som Nygaardshaug tar opp være vilkårlige og kanskje mer trolig vil føre oss i feil retning enn mot problemenes løsning.

      • Raknes,
        Kanskje du kunne lese boka til Jared Diamond? Den kom på norsk i fjor og har tittelen «Den tredje sjimpansen» med undertittel «Menneskets evolusjon og framtid».

        Vi kan være enige om at det er et skille mellom oss og sjimpanser – selv om vi deler 98 prosent av vårt DNA med dem. Men er det ikke interessant å diskutere hva dette skillet består i? (Kaller du det også «reduksjonisme»?)

        Da Diamond skrev boka (i 1991) gjettet han på at vi ikke hadde hatt sex med neanderthalerne. Takket være miljøet rundt Svante Paebo i Leipzig har vi nå et par tiår senere et komplett neanderthal-DNA.
        Joda vi har hatt oss med dem for 30 – 40 tusen år siden!
        (Jeg tok en gentest og fant ut at jeg har 2.7 % neanderthal-DNA – det synes jeg er kult å vite.)

        Det jeg liker med Diamond er hans evne til å stille spørsmål. Er det bare vi som har språk og som kommuniserer med hverandre?

        På tidlig 90-tall var trusselen for Diamond at vi ødelegger det biologiske mangfoldet og/eller at vi ødelegger oss selv med atomvåpen. Klimatrusselen var ikke kommet på agendaen da.

        • Neida, jeg skal holde tilbake med å stemple Diamonds perspektiver, for jeg har ikke lest ham og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Imidlertid ser jeg ikke utfra det du skriver at det virker som han går så veldig dypt i å integrere de erkjennelser av det det vil si å være menneske som jeg nevnte. Det du skriver om virker mer som interessante factoids og ikke som noe praktisk utgangspunkt for å gå inn i den dimensjonen med «miljøproblemene» som jeg tar til orde for.

          • Havlor Raknes,

            Et av problemene for oss alle er at vi drar med oss fordommer (bias). For å motvirke det og trene seg i kritisk tenkning, bør man undersøke hva de man er uenige i, hevder.

            For å holde oss til tema for artikkelen til Nygaardshaug, «Artenes utryddelse» – er det bøker og studier av dette tema vi da må sette oss inn i. Jared Diamond som du ikke vil lese har ei mer sentral bok om temaet, «Kollaps» heter den på norsk. Pål Steigan har boka «Sammenbruddet» og Nygaardshaug har spenningsbøkene «Mengele Zoo», etc.

            Ei bok som jeg også vil nevne er Bongard og Røskaft: «Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjonen».

            Hva slags litteratur vil du anbefale, Halvor Raknes?

          • Du skriver «For å holde oss til tema for artikkelen til Nygaardshaug» og du mener øyensynlig at jeg burde sette meg inn i hva Diamond skriver istedenfor å avvise ham som irrelevant (tentativt). Men her syns jeg du mangler perspektiv. For hvorfor skal vi begrense oss til å diskutere disse problemene på de premissene Nygaardshaug har lagt opp til all den stund Nygaardshaug ikke går til problemets reelle årsak, slik både jeg og Ola Henriksen påpeker?

            Avslutningsvis spør du: «Hva slags litteratur vil du anbefale, Halvor Raknes?» Dersom jeg skulle besvare det spørsmålet ville det implisitt være å akseptere det premisset du har akseptert, nemlig Nygaardshaugs problemdefinisjon. Så derfor har ikke jeg noen anbefalinger om bøker som motsvar til dine bokanbefalinger. Dette handler egentlig bare om å forstå hvor man skal sette fokus, og til det behøves ikke bøker. Enten så forstår man det poenget eller så gjør man det ikke og fortsetter da å forsøke å holde i live en diskusjon i det sporet denne artikkelen har kjørt opp.

  6. Jeg får gjenta det jeg alltid har sagt: Det eneste som funker er å sterilisere alle mennesker.

    Vi får håpe miljøgifter og/eller virus gjør alle infertile. Men det er selvsagt altfor mye å håpe på.

      • Du er god på meningsløst åndepjatt og tanketomt svada. Men det er nå engang slik at vi lever på en planet som har en endelig størrelse og en endelig mengde ressurser som skal fordeles. Derfor må noen av oss forholde oss til begrensede naturressurser og andre fysiske realiteter. At vi utrydder 200 arter hver dag, spiller sikkert ingen rolle for deg, siden du er et åndelig, transcendent, skattebetalerfinansiert lysvesen som lever i det hinsidige og ikke kan la deg affisere av noe så ynkelig som reduksjonistiske dyr som lever her nede i den sølete, skitne, materialistiske virkeligheten — og som attpåtil må nedlate seg til å kjempe for sin ynkelige tilværelse.

        Men noen av oss lever altså av, og på, jorden, i den virkelige verden. Og mens du røyker videre og svever rundt som et fritt åndsvesen på det syvende astralplanet, må vi andre bare stille erkjenne at halvparten av verdens arter er blitt utryddet de siste førti årene.

        • Hvis du var litt mindre opptatt av å meske deg i hersketeknikker og stråmannsargumentasjon så kunne du ha gjort i det minste et ærlig forsøk på å lese det jeg faktisk har skrevet som ikke har noe med utflytende nyåndelighet å gjøre. Den lenka jeg delte i den første kommentaren min var til en artikkel om Wilhelm Reichs arbeid fra 1927, og Reich var elev av Sigmund Freud. Han forsto mye og viktige ting om hvordan mennesket er satt sammen og hvordan det kan bli bedre i stand til å ivareta sine egne interesser såvel som å fungere i samfunnet og bli en kreativ og konstruktiv, engasjert samfunnsdeltaker. Og det å forstå at vi som menneskeætt får et langt videre spekter av løsningsmuligheter dersom vi går til kilden for alle problemene, nemlig hvordan vi som mennesker oppfører oss, kan ikke med den minste pretensjon til intellektuell redelighet avfeies med brysk retorikk slik du forsøker. Et sentralt problem i Nygaardshaugs artikkel (og din og prins Philips problemforståelse) er altså at vi føder for mange mennesker. Hvorfor føder vi så mange mennesker? Kunne det vært en tanke å utgreie det spørsmålet FØR vi begynner å diskutere hvordan vi skal motvirke det fenomenet?

          At vi har begrenset med ressurser er så sin sak, men det faktisk er ikke en statisk størrelse. Hvordan vi forvalter ressursene er selvfølgelig særdeles viktig i forhold til hvor lenge de skal vare, uansett andre faktorers innvirkning. Mennesker som er kortsynte og ikke ser de større sammenhengene, mennesker som lever sine liv uten forankring i etisk bevissthet, vil i langt større grad være trolige til å bidra til å forverre de miljøproblemstillingene artikkelen nevner. Men i stedet for å ta dette innover deg som et gjennomgripende systemisk og sivilisasjonelt problem, synes du altså det er greiere å «skjære igjennom» og rope etter fort-og-gæli-løsninger som utvilsomt vil få drakoniske konsekvenser og påføre menneskeheten usigelige lidelser. For alternativet er ikke status quo, alternativet er å bruke det fulle verktøyskrinet menneskeheten har utviklet til å løse problemer av alle slag. Med en slik strategi vil vi nemlig kunne gå inn på et langt dypere nivå enn den brutale overflategrafsinga du er talsmann for, og vi vil f.eks. kunne finne fram tilk løsninger som gjør oss i stand til å fordele godene og oppleve og ta solidarisk ansvar som art, ikke som splittede grupper i evig kamp mot hverandre.

          • «Kunne det vært en tanke å utgreie det spørsmålet FØR vi begynner å diskutere hvordan vi skal motvirke det fenomenet?»

            Her er svaret: https://www.youtube.com/watch?v=O133ppiVnWY

            Det fødes for mange mennesker fordi det ER for mange mennesker her allerede.

            Overfloden av mennesker fører ikke bare til naturødeleggelser, klimakatastrofer og masseutryddelse av arter; den fører bl.a. til krig og konflikter om knappe naturressurser som olje, vann, mat, dyrkbar jord, etc. Å diskutere de åndelige eller «dypere» grunnene til at situasjonen er som den er, er ikke fruktbart. Det fører oss ingen vei. I stedet må vi handle — aktivt. Her og nå.

          • Til KZ:

            «Å diskutere de åndelige eller «dypere» grunnene til at situasjonen er som den er, er ikke fruktbart. Det fører oss ingen vei. I stedet må vi handle — aktivt. Her og nå.»

            Altså fort og gæli! Det vil alltid være kriser og argumentet for ikke å gå grundig til verks for å finne de gode løsningene vil alttid synes sterkere og mer imperative jo øenger vi lar det skure og gå.

            Men det er faktisk ingenting som tilsier at at det å gjøre det på riktig måte skal behøve å ta lenger tid, enn si gi mindre gode resultater, enn å kaste seg på hysterisk opphaussede «gjør det fort – gjør det nå»-løsninger der valg av løsningsstrategi dessuten gjerne vil kapres av folk som ser sitt snitt til å berike seg selv.

          • (Det er ikke teknisk mulig, pga. denne bloggens teknologi, å svare på den siste kommentaren din. Så jeg svarer her.)

            Hva er den konkrete løsningen du foreslår? At verdens folk begraver stridsøksen, setter seg ned for å røyke fredspipe og synge Kumbaya mens de holder hender og søker dypt i sitt åndelige indre for å harmonisere med de kosmiske kjærlighetskreftene?

            Slutter arter å dø ut i rekordtempo da?

          • Det jeg har skrevet er at årsaken til at vi befinner oss i den elendigheten vi nå gjør er at folk, overalt, rike såvel som fattige, er ute av stand til å tenke rasjonelt og fungere sosialt, altså jobbe sammen for å finne riktige løsninger og så sette disse ut i livet. Det er et systemisk problem som IKKE vil bli borte selv om vi skulle kaste oss på en ad hoc-løsning som, mot formodning, raskt og smertefritt skulle redusere verdens befolkning. Mennesket i sin nåværende situasjon er gjennomgående fungerende langt, langt under sitt potensiale, og dersom man velger å se vår kollektive adferd som en gjenspeiling av det vi er på individplan, så er vi irrasjonelle, nevrotiske, egoistiske, kortsynte, paranoide og hatefulle.

            Motsatt vil det være sannsynliggjort at dersom menneskene på individplan begynner å gjennomføre en indre prosess som fører dem til mental og emosjonell sunnhet så vil det gi en kollektiv motstandsdyktighet mot de sykelige samfunnsforholdene. Folk vil da være i stand til å se helheten og sammenhengen i problemene, de vil søke overordnede løsninger utfra vinn-vinn-tenkegang i motsetning til det vi ser i dag som er null-sum-spill («noen må gi for at andre skal få») type løsninger.

            Jeg hevder at det fins måter å jobbe terapeutisk på med seg selv og med andre som er himmelvidt mer effektive enn de formene for «terapi» man kan få ved f.eks. å få henvisning til en psykolog eller ulike medisiner utskrevet av en allmennpraktiker eller psykiater. Konkret peker jeg på den kunnskapen om hvordan mennesket fungerer på energinivå som Wilhelm Reich utviklet fra tjuetallet og framover. Dette henger direkte sammen med vår psykiske (og innunder det ligger såvel det intellektuelle som emosjonelle) såvel som somatiske helse. Her har altså noen, for nærmere et århundre siden funnet nøkkelen til å gjøre folk friske i hue. OG da snakker vi ikke kun om schizofrene og tvangsnevrotikere, men også typer av adferd som anses som «normalt» men som like fullt er preget av irrasjonalitet på mange områder og nedsatt evne til å løse problemer av sosial karakter. Dette kan f.eks. være fremmedhatende rasister og homofobe men også dem som ønsker å bruke vold for å gjennomføre det de mener er de riktige samfunnsvalgene fordi de er ute av stand til å se muligheten for å jobbe mot vinn-vinn-løsninger som omtrent alltid er tilgjengelige bare man utvider perspektivene tilstrekkelig.

            Et essentielt poeng her er at dette arbeidet utmerket godt kan gjennomføres uten at alt annet vi holder på med må legges dødt. Du behøver altså ikke grave ned stridsøksen for å begynne med et slikt arbeid, men sannsynligvis vil du underveis finne ut at det er hensiktsmessig ettersom du på det tidspunktet har funnet fram til en bedre modell for å bli kvitt problemet enn den du hadde tenkt å bruke øksa til. (En konsekvens av den form for energiarbeid jeg viser til er at man får frigitt mase psykisk energi som tidligere var bundet opp i blokkeringer og innsnevringer, og dermed vil man plutselig ha ork til å sette seg inn i en masse ting som man før ikke hadde krefter til.)

            En gordisk knute fins det bare én løsning på, nemlig øksa. Men hva om du klarte å løse den opp uten å kappe den av? Da hadde du for det første et brukandes tau som du ellers ville ha mistet. I tillegg hadde du lært en del om å løse vanskelig knuter – lærdom du kunne ta med deg videre og formidle til andre. I tillegg til å ha løst det opprinnelige problemet.

            Å «synge Kumbaya mens de holder hender og søker dypt i sitt åndelige indre for å harmonisere med de kosmiske kjærlighetskreftene» er ikke en metode til løsning, men det kan kanskje hende at det er noe de finner glede i på et eller annet stadium i en selvutviklings- og helbredelsesprosess. Og kanskje kommer det noe nyttig utav det også…

          • Og så en viktig ting til i tilknytning til det jeg skrev rett over: Når du skal forvalte tid, krefter og ressurser for øvrig i forhold til et problem, så er det fort gjort at man tildeler mest slike ressurser til det aspektet som «roper høyest». Dette vet alle som har vært småbarnsforeldre, og mange av dem har også erfart hvor vanskelig det kan være å allokere kreftene på en slik måte at problemet blir minst mulig på sikt. Ofte sluker brannslukking over tid en så stor andel av ressursene at det knapt blir noe til overs for de overordnede og langsiktige tiltakene. Klarer man ikke å prioritere godt (les: beinhardt) gjennom en slik kamp om ressursene mellom ulike tiltak vi må og i tillegg har bestemt oss for å gjennomføre, så risikerer vi at vi etter en stund rett og slett oppgir de overordnede og langsiktig fokuserte tiltakene ettersom effekten av disse synes å utebli.

            Gjør derfor et bevisst valg i forhold til ressursallokering (vi snakker her altså om tid, oppmerksomhet og fysiske og psykiske krefter) der det vi faktisk mener er det viktigste også tilordnes mest ressurser – selv om det hyles og skrikes fra andre hold,

      • Det stemmer. 🙂

        Og her er et lite dikt jeg har skrevet om dette med veien og målet; «Måloppnåelse» heter det, og det går sånn:

        Livet er et
        svært så svært

        og for de fleste
        svært så kjært

        og veldig godt
        eksempel på:

        Det er veien
        man må gå,

        ikke det
        fordømte målet

        seks fot under
        eller så,

        som er selve
        målet her

        og selve
        målet nå

  7. «Det fødes for mange mennesker fordi det ER for mange mennesker her allerede.»

    Er jeg for mange mennesker?
    Føder min familie for mange mennesker?
    Føder min nasjon for mange mennesker?
    Er vi for mange mennesker på jorden?

    «Det er overbefolkning i verden» er en tullete og trist myte. Enten konstruert for at vi skal bli apatiske og styrbare , eller av ( parti-) politikere som ikke har begrep om hva det vil si å forsørge seg selv.

    En av grunnene til at vi dannet avgrensede nasjoner var for å stå sammen innenfor områder der det var resurser nok til at flokken kunne overleve. Med en homogenitet og størrelse slik at vi kunne hjelpe hverandre.
    Dette kan alle folkeslag og nasjoner greie. ( Å mene noe annet er den egentlige rasismen.) Og vi greier oss bedre og med mindre slit når vi organiserer oss godt, tar i bruk og utvikler erfaring og kunnskap og har som mål å fylle stabburet istedet for å fylle gull/pengekisten.
    Det tar tid å utvikle en kultur. Det bør alle nasjoner få tid og mulighet til. Men ikke gjennom «arbeidere i alle land foren eder» eller FN-er som begynner og styres ovenifra. – Men gjennom positiv nasonalisme. Der egoisme er et positivt begrep; vil greie seg selv. På den måten vil vi bygge en positiv verden med akkurat passe antall mennesker. Først innenfor egen nasjons område. Når vi skjønner mer av oss selv og vår psykologi og kjenner mer til vår fantasi og dens muligheter og fallgruber; kanskje innenfor større internasjonale områder.
    Gull /penger ( og spesielt renter) får oss til å tro at naturens resurser innenfor et område er ubegrenset. – Så lenge vi kan lure det produserte fra andre områder med disse fiktivene.
    De som styrer dette penge-økonomiske systemet,ser at verden ennå kan holdes for narr ved å gi oss stener ( døde fiktiver) for brød.
    Penger er et byttemiddel som i utgangspunktet er mye mindre arbeidskrevende enn annet byttemiddel, men er kun tall. Og renter er tall av tall, og tyveri når det brukes til å hente ut virkelige verdier.

    Så lenge vi kaster bort kreftene på innbyrdes (partipolitisk) kamp og konstruerte motsetninger, vil vi ikke avsløre selve bedragets mor. Og det er viktig for disse kreftene at vi tenker globalt, før vi har vokst oss ut av barndommens fantasier. Da blir vi en mye lettere flokk å kontrollere.
    » De som kontrollerer det økonomiske systemet kontrollerer politikken, lokalt og globalt»

    Fødes det for mange mennesker?
    Nei, det trykkes for mange penger, – fra de som styrer systemet.

    • Her var det en del gnistrende kloke tanker, Ola Henriksen! Du skriver nemlig «Dette kan alle folkeslag og nasjoner greie. ( Å mene noe annet er den egentlige rasismen.)» For hvem er det som problematiserer befolkningseksplosjonen? Det gjør eksperter og samfunnsengasjerte mennesker først og fremst i den rike verden. Men hvor foregår befolkningseksplosjonen? Jo, i den tredje verden. Men har så disse som roper høyest og ivrer sterkest for globale agendaer og strakstiltak vært i de delene av verden hvor problemet først og fremst manifesterer seg? Svaret: i svært liten grad. Og derfor er det så enkelt å slå seg til tåls med en så overfladisk problembeskrivelse som den som framkommer i Nygaardshaugs artikkel. Jeg vil gjenta det spørsmålet jeg stiller i en annen av kommentarene mine her: «Hvorfor føder vi så mange mennesker? Kunne det vært en tanke å utgreie det spørsmålet FØR vi begynner å diskutere hvordan vi skal motvirke det fenomenet?» Skjønt, dette vet vi forsåvidt allerede: Befolkninger i fattigdom har alltid fått store ungekull. Det er en grunnleggende overlevelsesstrategi som handler om den nære verden, om hvem som skal skal forsørge mor og far når de blir gamle når statistikken tilsier at mange av barna ikke vil leve fram til voksen alder. Med andre ord, de som har ansvar for å ødelegge de lokale livsforholdene er også ansvarlige for at befolkningen øker langt utover hva som er bærekraftig ressurstilgang i disse områdene.

      Så få slutt på ødeleggelsene av andres bo- og livsmiljøer! Da vil disse samfunnene raskt hente seg inn og begynne å fungere skikkelig. Sett fokuset på det globale ansvarsfraskrivende kapitalistiske systemet og på de maktpolitiske hegemoner som destabiliserer hele regioner fordi de følger (blant annet) splitt-og-hersk-strategien for å konsolidere egen imperialistiske maktstilling. Det er DET som skaper problemene.

  8. Alle «debatter» rundt menneskets katastrofale formering ender i lange taler og analyser uten mål eller mening annet enn å holde debatten gående. Mennesket er ute av stand til å gjøre noe med formeringstrangen, og setter ofte barn til verden for å følge sine instinkter. Når en organisme føler seg truet øker den formeringen, hva som skjer med avkommet blir mindre viktig.

    • Dette er tullprat. Og som Ola Henriksen skriver over så er det slke holdninger til andre mennesker som utgjør den egentlige rasismen. Folk i Afrika og deler av Asia får ikke altfor mange unger fordi det bare ligger i deres natur å være totalt uansvarlige i forhold til å tilpasse seg ressursgrunnlaget der de lever. Tvert imot så har de gått i overlevelsesmodus fordi noen utenfra har ødelagt den naturlige balansen mellom natur og samfunn. Men du har også rett når du skriver at «[n]år en organisme føler seg truet øker den formeringen, hva som skjer med avkommet blir mindre viktig.» Imdlertid er det HELT URIMELIG å klandre den som handler på rene overlevelsesinstinkter fordi noen utenfra har ødelagt samfunnet omkring dem. Rett skytset mot dem som har skapt denne situasjonen, ikke dem som er fanget i den!

      Det er ikke så vanskelig å identifisere problemskaperne. Og har man først gjort det er det helt unødvendig å fortsette med «lange taler og analyser uten mål eller mening annet enn å holde debatten gående». Det er kun de som forsøker å tildekke problemets egentlig natur og opphavsmenn som er tjent med den evige, fruktløse debatten.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.