Artenes utryddelse

0
Gert Nygaardshaug
Gert Nygaardshaug

Ettbarnspolitikk i rike land? En eller annen gang i nær fremtid må svært upopulære og kontroversielle tiltak settes i verk.

Det er stille i naturen i Lier denne sommerdagen. Gradvis har stillheten senket seg de siste årene. Ingen fuglesang. Ingen dorske humler i solveggen. Ingen veps eller bier. Ingen fluer. Frukttrærne står tomme. Den grønne Lierdalen er ikke lenger grønn. Den er grå, brun og stille.


 

Gert Nygaardshaug er kjent som en allsidig forfatter, ikke minst av spenningsbøker, med bøker som Mengele Zoo, Himmelblomsttreets muligheter og Chimera. Han er også kjent for sitt sterke miljøengasjement. I denne debattartikkelen tar han opp Den sjette store utryddelsen og menneskenes rolle i den.


Et scenario fra en dystopisk fremtidsfilm? Eller et clairvoyant bilde av en ikke altfor fjern fremtid? Foreløpig ingen av delene. Bare et skrekkbilde i tankene til en naturglad, men svært bekymret forfatter som sitter i sin hage og blar i dystre forskningsrapporter om klodens biosfære – som desimeres i et stadig raskere tempo.

sjette utryddelse

Vår største miljøtrussel

De fleste av disse rapportene er helt samstemmige omkring følgende faktum: Vi er nå vitne til den 6. største artsutryddelsen i jordklodens historie. Dette økende tapet av verdens artsmangfold er uten sammenligning vår tids største miljøtrussel.

I dag utryddes arter i et tempo som er opptil 1000 ganger raskere enn under naturlige omstendigheter.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) hevder at innen 25 år vil minst 10 prosent av alle jordens arter være utryddet.

Noen rapporter går enda lengre: De hevder at omtrent en tredjedel av alt liv på kloden vil ha gått tapt innen midten av dette århundret, men at hastigheten kan bli enda høyere om ikke raske mottiltak settes i verk.

Dette er fakta som politikerne tier om. For i svært liten grad blir denne skremmende utviklingen viet plass i nyhetsbildet, det gjelder både presse og kringkasting. Det eneste vi en gang iblant får høre om, er mysteriet med den globale biedøden, eller at 15 av våre 34 humlearter er forsvunnet i norsk natur.

Hva skjer med mikroorganismene?

Men saken er dessverre mye alvorligere, og muligens er det bare toppen av isfjellet vi ser når forskerne registrerer bie- og humledød, og peker på at arter utryddes i et tempo vi aldri har sett før. For hvilke arter er det snakk om?

I all hovedsak dreier det seg om blomster, dyr, insekter; arter vi ser og kan registrere med det blotte øye. Men hvordan står det til med basisen, selve grunnlaget for alt levende liv som vi ikke kan se og høre? Hva med de ørsmå skapningene; bakterier, protozoer, ciliater, alle de milliarder av organismer som er usynlige for oss? Uten tilstedeværelse av disse, vil heller ikke annet liv ha noen betingelser.

Den australske forskeren Jane Howard foretok en undersøkelse av jordsmonnet i regnskogen i Indonesia, i et område der det skulle anlegges en palmeoljeplantasje. På et areal på én kvadratmeter fant hun godt over 800 artsforskjellige, små organismer i jordbunnen da regnskogen fortsatt eksisterte.

Fem år senere, da samme området hadde vært palmeoljeplantasje i fire år, var over 90 prosent av artene borte.

Lignende undersøkelser er blitt gjort i Mato Grosso i Brasil. Der er den artsrike savannen, cerradoen, blitt omgjort til en gigantprodusent av soyabønner i et område som eser ut og dekker et areal større enn halve Europa. I slike monokulturelle områder, som vi finner stadig flere av på kloden – også her i Norge – er det snakk om en total, økologisk kollaps på mikroorganismenivå.

Hva en slik eskalerende kollaps har å si oppover i næringskjedene, kan vi nå ane konturene av ved å følge tilbakegangen av dyr, planter og insekter som er synlige for vårt blotte øye.

Dystre spådommer

Menneskets storstilte endring av jordens økosystemer, skyldes følgende faktum: Det må skaffes mat til nye millioner og milliarder mennesker.

Ifølge FN vil vi være mellom 10 og 11 milliarder mennesker her på denne kloden ved neste århundreskifte.

Mange av oss er kjent med Robert Malthus og hans demografiske dystopier utformet for snart 200 år siden, flere av oss har kanskje lest Rachel Carsons Den tause våren, eller biologiprofessoren Paul Ehrlichs Befolkningsbomben. Deres mørke spådommer er hittil ikke gått i oppfyllelse, men aldri har de vært mer aktuelle enn nå om vi ser dette i lys av klimaendringer og ikke minst: Artsutryddelsen.

Paul Ehrlich, sammen med en rekke andre fremtredende forskere, deriblant sir David Attenborough, står fremdeles fast ved tesen om at verdens befolkning er for stor og en direkte trussel mot menneskehetens overlevelse og jordens miljø.

Attenborough går så langt som til å si at «verden er på vei mot katastrofen om vi ikke gjør noe.»

Hvorfor tier politikerne om dette? Hvorfor våger ingen å gå i dybden på det alvorlige problemet som den massive artsutryddelsen er, men snakker villig om klimautfordringene?

Svaret er tosidig og brutalt i all sin enkelhet: Om vi skal ta vare på denne klodens biologiske mangfold, stanse tilintetgjørelsen av livsviktige organismer, fundamentet for det liv vi ser omkring oss, så må vi a: kutte dramatisk ned på den monokulturelle matproduksjonen i verden, og b: sette i gang tiltak for å minske verdens befolkning.

Begge disse tiltakene er fullstendig tabu å nevne i politiske sammenhenger. Hvilket henger nøye sammen med frykten for å stanse økonomisk vekst, og for å støte religioner som er imot all form for fødselsbegrensning. På denne måten blir klodens aller største miljøtrussel fortiet.

De rike landene tar mest

Det er i de fattige landene, spesielt i Afrika, at befolkningsøkningen er størst. Likevel er det disse landene som forbruker minst av den maten som produseres i verden. Det er de rike landene som tar det meste av produksjonen høstet fra artsødeleggende monokulturer. Derfor er det her tiltakene må settes inn, ikke i u-landene.

Hvilke tiltak, er ikke enkelt å svare på. Men ett har vært nevnt:

En konsekvent ettbarnspolitikk i en 30-50-årsperiode i alle rike land. Da ville den ikke-fornybare andelen av matproduksjonen synke dramatisk, og det biologiske mangfoldet kunne balanseres.

En eller annen gang i nær fremtid må svært upopulære og kontroversielle tiltak settes i verk. Alternativet er at det vil finnes lite liv igjen på denne kloden om hundre år.

Det er sagt at dersom Charles Darwin hadde levd i dag, ville han ha vært mer opptatt av artenes utryddelse enn av deres opprinnelse.

Lierdalen er fremdeles grønn. Og en og annen humle surrer stadig rundt. Mens en sterkt bekymret forfatter sitter i sin hage og blar i rapporter som gjør ham umåtelig tung til sinns.

 

Artikkelen ble første gang trykt som kronikk i Aftenposten

Les også Den sjette store utryddelsen er i gang – biologisk mangfold halvert på 40 år

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.