USAs strategi for konfrontasjon med Kina

7

Det siste tiåret har Kina innhentet USA på område etter område, og har også på noen punkter gått forbi den «uunnværlige stormakta». Den virkelige øyeåpneren for enkelte USA-strateger var da den Kina-initierte asiatiske utviklingsbanken fikk tilslutning fra USAs viktigste vasaller – på tross av forbud fra Washington. Den amerikanske eliten ser at dersom ingenting blir gjort vil USA tape, og det amerikanske verdensherredømmet være over. Derfor har USA nå utviklet en ny strategi for konfrontasjon med Kina.

kina usa strategi

Kina innhenter USA – og går forbi

Lesere av steigan.no vil være kjent med fakta – Kina tar ikke bare innpå USA. Kina går forbi, og det skjer ikke bare på industriell masseproduksjon. Det skjer innen forskning og avansert teknologi. Det skjer innen fornybar energi og romforskning. Og det er i ferd med å skje på enkelte områder innen millitærteknologi.

Allerede i august 2009 gjenomførte Pentagon et økonomisk krigsspill. Det var ikke generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

Hvis vi ser bort fra inkompetente og korrupte politikere og medier som skriver det de får beskjed om, så har USA naturligvis kompetente og dyktige folk som er fullstendig klar over dette.

Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:

I den amerikanske eliten virker det som om en erkjennelse er i ferd med å melde seg: USAs tidligere finansminister Lawrence Summers er den første høytstående politikeren og finansmannen som sier det i klare ord: Det amerikanske overherredømmet i verden er slutt. Bakgrunnen er USAs mislykte forsøk på å hindre sine allierte i å slutte seg til den Kina-ledede asiatiske utviklingabanken AIIB.

Summers skrev på sin blogg 5. april 2015:

Den siste måneden kan bli husket som det øyeblikket da USA mistet sin rolle som kontrollør av det globale økonomiske systemet. … jeg kan ikke tenke meg noen annen begivenhet siden Bretton Woods som er sammenliknbar med kombinasjonen av Kinas forsøk på å etablere en stor ny institusjon og USAs fiasko i å overtale sine tradisjonelle allierte, og Storbritannia først av alle, fra å holde seg utenfor.

Sanksjonene mot Russland – et strategisk feilgrep av første orden

Det har vært et credo i USAs utenrikspolitikk å spille sine strategiske rivaler mot hverandre. Nixon spilte Kina mot Sovjetunionen og Bush den eldre og Bill Clinton spilte et svakt Russland mot Kina. Ved å innlede en regulær økonomisk krigføring mot Russland i 2014, samtidig som man har raslet med våpen i Sør-Kinahavet, har USA under Barack Obama klart det strategiske «mesterstykket» å presse sine to viktigste rivaler til å inngå en omfattende strategisk allianse, som forener store deler av det eurasiske kontinentet mot USA. Man kan formelig høre Machiavelli, Sun Tzu og von Clausewitz rotere i sine graver. På geopolitikkens område går det ikke an å gjøre et større feilgrep.

Det er mulig at Vladimir Putin trodde at Vesten (les USA) så på ham som en, om ikke likeverdig, så i hvert fall partner. Hvis han (og ledergruppa hans) har hatt slike illusjoner, så har det siste året utvilsomt plukket illusjonene av dem. Putin ser at imperiet ikke vil nøye seg med å drive NATO opp til Russlands grenser, men vil gå videre og dele opp Moder Russland sjøl. Og den russiske presidenten ser sikkert også at han er blinket ut til å lide Gaddafis skjebne, hvis anledningen byr seg. Så Russland har ikke hatt noe annet valg enn å søke allianse med Kina, på tross av de motforestillingene Kreml strategisk har hatt mot en sånn forbindelse. Man må huske på at ikke en gang i Stalins og Maos tid var forholdet det aller beste. I 1969 var de to landa til og med på randen av en stor krig med utgangspunkt i noen grensekonflikter i øst.

Beijing har også vært skeptisk til Moskva. I tsartida erobret Russland områder som tradisjonelt hadde ligget under Kina, og i Kominterntida ville Sovjetunionen ha rollen som storebror overfor Kina. Da jeg kom til Kina første gang i 1970 sa et medlem av KKPs sentralkomité til meg: «Hvis vi hadde fulgt Stalins linje hadde vi aldri seiret, og vi har ikke glemt at den siste ambassadøren som ga opp Goumindang var Sovjetunionens ambassadør.»

Jeg tror det er trygt å si at den typen allianse som Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping har inngått de siste månedene har Russland og Kina aldri vært i nærheten av. Allianse bygger naturligvis på landas egeninteresser. Men det er ingen tvil om at USAs aggressive politikk, særlig mot Russland, har bidratt vesentlig til at denne alliansen er kommet i stand.

Ny USA-strategi for konfrontasjon med Kina

I mars 2015 publiserte Council on Foreign Relations (CFR) et strategidokument som bærer tittelen Revising U.S. Grand Strategy Toward China. Det kom altså samtidig med USAs fiasko overfor den asiatiske utviklingsbanken, men kan ikke ha hatt noen ting med den å gjøre, fordi dette er et dokument som det har tatt tid å produsere.

CFR er en nøkkelinstitusjon i den fremste eliten i USA. Blant medlemmene har man hatt 12 tidligere utenriksministre, CIA-direktører, folk fra de største bankene, de mektigste mediefolkene osv. I den nåværende direksjonen med nære omland finner man tidligere finansminister Robert E. Rubin, tidligere utenriksminister Madeleine Albright, den stadig mer sentrale finansmannen Larry Fink fra BlackRock og man finner naturligvis David Rockefeller.

CFR er eliten av eliten, ikke noe obskurt sidekick. Signalene derfra blir lagt til grunn for amerikansk politikk, uansett hvem som blir valgt til president. Rapporten er ført i pcen av Robert D. Blackwill og Ashley J. Tellis. Blackwill var rådgiver for George W. Bush sammen med Condolezza Rice og tidligere ambassadør til India. Tellis har jobbet for National Bureau of Asian Research og Carnegie Endowment for International Peace.

Og hva går så den nye strategien ut på? Enkelt sagt: styrke USA som imperialistmakt og konfrontere Kina, oppsummert slik:

  • Revitalisere USAs økonomi

USAs egen økonomi har enorme problemer, så det første CFR går inn for er å styrke økonomien, slik at man blir i stand til å konkurrere med Kina.

  • Styrke USAs militærapparat

Kongressen burde fjerne alle hindringer for en substansiell økning av USAs militærbudsjett. Washington bør intensivere USAs militære tilstedeværelse (marine og flyvåpen) i Sør-Kinahavet og i Øst-Kinahavet og sette fart på USAs program for ballistiske missiler.

  • Utvide det asiatiske handelsnettverket

USAs overordnede strategi mot Kina ville bli vesentlig svekket hvis ikke man lykkes med TTP [Trans-Pacific Partnership trade agreement]. Derfor må Det hvite hus drive dette gjennom i Kongressen.

  • Skape et teknologikontrollregime

USA bør jobbe mye hardere for å hindre Kinas tilgang til avanserte våpen og kritisk militærteknologi. USA bør «oppmuntre sine allierte» (som i tvinge, min kommenter) til å hindre Kinas tilgang til all teknologi, inkludert den som også brukes både militært og sivilt.

  • Implementere effektiv cyberpolitikk 

USA bør påføre Kina kostnader som overgår de fordelene landet får av å ta seg til rette i cyberspace, øke USAs offensive cyber-kapasiteter og forsterke cyberforsvaret.

  • Forsterke partnerskap med India og Stillehavsregionen 

USA kan ikke forsvare sine interesser i Asia uten støtte fra sine allierte og bør derfor bygge omm en maktpolitisk basis i Kinas periferi.

  • Forsterke diplomatiet med Kina på høyt nivå 

USA bør bygge ned spenningen mot Kina og forsikre sine allierte om at man gjør alt man kan for å hindre en konfrontasjon med Kina. Man bør føre et mer aktivt diplomati overfor Kina på høyt nivå.

De facto aggresjon

Etter seks strategiske tiltak som går ut på konfrontasjon med Kina kommer det siste punktet nærmest som en vits. Det er mulig at dette kan lure en og annen bevisstløs politiker eller en dopa utenrikskommentator i den lojale pressa. Men det har ikke lurt Kina. I Beijing ser man, med rette, dette som en strategi for å ringe inn og svekke Kina – og i ytterste fall angripe landet militært.

Global Times som er et uoffisielt talerør for Kinas regjering kommenterte USAs opptrapping i Sør-Kinahavet på denne måten 15.05.2015:

If Washington takes this dangerous step, it will be nothing but a blatant infringement of China’s sovereignty, and the US can expect potent countermeasures. If it gets worse, the South China Sea will see a showdown between China and the US.

China values the peace and stability of the South China Sea more than anyone else,  because it is in China’s fundamental national interest. China keeps avoiding the escalation of the territorial and maritime disputes into the geopolitical primary issue, and trying to scale back the tensions by launching reciprocal economic projects, which can create conditions for talks. So far, with effective risk control, physical confrontations will be unlikely to occur among the claimants.

But if it ventures to violate the bottom line, the US will make the South China Sea a powder keg. Washington will be too naive to think that China will exercise forbearance and self-restraint in that scenario. It should keep in mind that China is a major power with nuclear weapons, and there is no way that US forces can take reckless actions in the South China Sea.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

  1. Takker for «to the point» betraktninger om viktig utvikling i Verdenssituasjonen. Noe har skjedd når det gjelder situasjonen i Ukraina. Blir interessant å se hvorledes forholdet USA/Tyskland/Russland utvikler seg i tiden som kommer..

  2. Takk for den Pål.
    Det er tydelig at dette er planer utarbeidet i samme periode som de har ført en aggressiv og hodeløs politikk mot Russland.
    Planer som peker i hver sin retning, som sier litt om splittelsen i den amerikanske eliten.
    Det at den kom først nå, er vel utrykk for det samme.
    Virker litt panisk.

  3. Jeg blir mer og mer forskrekket over den manglende analyse og informasjon som man finner i norske media og i akademika, når jeg leser dine innlegg Pål. Hvordan skal vi kunne få gitt et mer nyansert og sannferdig bilde av den faktiske situasjonen. Jeg oppfatter at det fra den norske eliten blir hausset opp et krigersk scenario. Skal de på denne måten kunne legitimere en fremtidig krig?

  4. Vi vil vite at tiden er kommet til å angripe Kina når vi ser en mediaoffensiv mot Kina. Plutselig vil vi se merkelige artikler om hvor forferdelige Kina og kinesere er. Tenk på alle artiklene vi har sett over årene om Russland, Venezuela land i midtøsten og alle land og personer som ikke adlyder USA de siste 70 årene.
    I tillegg har vi ting som (på langt nær komplett liste):
    • Sørge for at lydige land i regionen ruster opp. Mange land i området bruker mere penger på våpen etter forespørsel fra USA. Japan og Australia er fremtredende her.
    • Som nevnt i artikkelen forsøker USA å omringe Kina med en jernring militærallianser og baser. I tillegg til de gamle kjempestore basene (Okinawa, Sør-Korea, ) anlegger de nye store baser.
    • Australia har flere nye store amerikanske baser inkludert muligens for bombefly med atomvåpen. (Dette blir opplyst i en kongresshøring i USA. Den australske styrelsen har tydeligvis gjort upopulære hemmelige avtaler med USA uten den sedvanlige oppvarmingen av befolkningen gjennom pressen.(hvilke hemmelige avtaler har Norge?))
    • USA er tilbake i Fillipinene på «midlertidig» basis.
    • Japan har gått bort fra sin pasifistiske konstiusjon (paragraf 3) som tvang dem til å kun ha væpenede styrker til selvforsvar , og er nå tilgjengelig til offensiv tjeneste for imperiet.
    • Alle opposisjonelle grupper i Kina får støtte fra imperiet uansett hvem de er,etter prinsippet splitt og hersk: Falung Gong og Dalai Lama, Uighurske nasjonalister og jihadister, det spiller ingen rolle.
    • USA prøver å egle Vietnam og Kina mot hverandre.
    • Langvarige og dyre forsøk på regimebytte i land som Kina er naboer med. Hvis Nord-Korea faller vil Kina ha amerikanske baser på dørterskelen. Strategisk viktige Myanmar har vært prøvd å gjøre lydig i over 20 år. Om landet til slutt blir demokratisk eller ikke dr..ter USA i, så lenge det adlyder.
    Skal jeg tippe på en rød linje i de neste par årene vil det være Taiwan. Hvis de noen gang erklærer seg uavhengig (arrangert av USA), vil det bli krig.

  5. «Plutselig vil vi se merkelige artikler om hvor forferdelige Kina og kinesere er. Tenk på alle artiklene vi har sett over årene om Russland, Venezuela land i midtøsten og alle land og personer som ikke adlyder USA de siste 70 årene….
    …Hvis Nord-Korea faller vil Kina ha amerikanske baser på dørterskelen. »

    «Og den eneste måten å få til det på, er om Kim-familien blir effektivt avsatt, fjernet fra makten, og et nytt lederskap kommer på plass «
    http://www.dagbladet.no/2015/02/03/nyheter/utenriks/nord-korea/fn/37505549/

  6. Om vi skal kunne oppleve er verden i fred, må USA redusere sin aggressive politikk på alle plan. De ressursene som brukes av alle land, på å overvåke, avskrekke og krige, er mer en tilstrekkelig til å skape en verden der alle får nok å spise, reint vann, god helsetjeneste og tak over hodet. Norge må slutte å være haleheng til USA og gå ærend i alle konflikter. Den eneste muligheten for å få dette på rett spor er at Media må slippes fri til å kunne bformidle sannheten om hva som forgår bak lukkede dører. Foket må vekkes. Det kan gjøres gjennom media eller en global katastrofe. Jeg foretrekker den første metoden.

  7. Her er det mange gode beskrivelser og analyser. Å spå om framtiden er det vanskeligste. Men det er ikke så vanskelig å se hvordan folk i Norge sover seg gjennom alle endringer der Norge overlater styringsretten fra norske myndigheter til EU og USA ledede organisasjoner. Våkne journalister skriver lite om hva som virkelig skjer utenriks og regeringen er utrolig tause om hva de holder på med. Derimot er reklamen voldsom om hva som skjer på samferdsel og justis sektoren. Og » bestemor Erna » deltar i koseprogrammer, og vellykkede bedrifter og luller folk inn i troen på at her er alt så veldig bra. Jeg tror folket får et sjokk om de våkner og oppdager hva som har skjedd. Jeg tror også at det samme skjer blant stortingsrepresentantene , det ser ut som det er bare ett parti på stortinget. Slik jeg ser det.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.