Norske medier behandlet stort sett møtet mellom USAs utenriksminister John Kerry og hans russiske kollega Sergeij Lavrov og Russlands president Vladimir Putin som en ikke-nyhet. Grunntonen har vært: det skjedde ikke noe vesentlig der. Noen vestlige medier har gjort et poeng av at Putin «måtte nøye seg med» å møte USAs utenriksminister, altså en under sin egen rang. Både fortielsen og slike oppkonstruerte «poenger» viser hvor dårlig det står til med evnen og viljen til analyse.
Etter at Kerrys forgjenger og aktuell presidentkandidat Hillary Clinton har sammenliknet Putin med Hitler og etter at Kongressen i USA har vedtatt to lover (som ennå ikke er signert av presidenten) som gir presidenten krigsfullmakter mot Russland, er det klart at møtet i Sochi er av stor betydning.The New York Times har analysert møtet, og deres analyse er: A Diplomatic Victory, and Affirmation, for Putin.
Møtet løste antakelig ingen problemer (det vet vi ennå ingenting om), men at det fant sted og måten det ble gjennomført på er et brudd med den krigsspiralen de to landa har vært inne i siden statskuppet i Kiev 22. februar 2014.
Som jeg har pekt på flere ganger er det sentrale krefter i USAs elite som er grunnleggende uenige i krigspartiets eventyrpolitikk. De ønsker et realistisk forhold til Russland, som anerkjenner Russland behov som stormakt. Dessuten finnes det strateger i USAs elite som skjønner at USA verken har kapasitet eller evne til å legge seg ut med Russland og Kina samtidig, og attpåtil presse dem til å inngå en tettere allianse. Og de vet at USA skritt for skritt taper kampen mot Kina, uten at Kina har tapt en soldat.
Sjøl om USAs aggresjonspolitikk har vært framført av folk som Stanley Kubrick-figuren general Breedlove, så må det finnes militære sjefer i USA som skjønner at dersom man tillater det nazi-infiserte regimet i Kiev å utløse en krig mot Russland, så ville det bli en katastrofe for Europa og NATO. (I tillegg til at en slik krig svært lett ville kunne utløse et kjernefysisk ragnarokk.) Putin har ikke latt seg skremme av truslene, men vist at Russland er klar for det som måtte komme, også kalt calling the bluff.
Det går fram av Kerrys uttalelser i Sochi at USA ønsker å samarbeide med Russland på en lang rekke strategiske områder, som antakelig er viktigere for USA enn Ukraina. Den norske regjeringa, som er villig til å ødelegge samarbeidet med Russland i nordområdene for å tekkes Washington, bør merke seg at deres herre og mester ønsker samarbeid med det samme Russland. (Legg merke til at det knapt har vært protester fra denne galmannspolitikken fra noe hold i det politiske Norge.)
Ut fra dette går det an å kaste fram noen mulige tolkninger:
1. Dette er bare lureri
USA prøver å avlede Putins oppmerksomhet og lure ham i ei felle. Kommentar: I så fall er det for lite for seint. Putin hadde kanskje illusjoner om USAs intensjoner en gang, men det siste året har vært en svært viktig læringsprosess for ham og den russiske ledergruppa. Hvis USA tror at litt godsnakking på et møte er nok til å lede oppmerksomheten bort fra et trettitalls NATO-øvelser rettet mot Russland, utplassering av våpen og soldater og en brutal økonomisk krigføring, så er USAs ledelse dummere enn hva jeg tror er mulig.
2. Det er bare et mellomspill før ny aggresjon
USA er ikke klar for en full konfrontasjon med Russland, og trenger å ta en pause. Den pausen kan fylles med samtaler og problemløsning inntil man er klar for å gå tilbake til krigspolitikken. Kommentar: Dette er en fullstendig mulig tolkning. Putin og Lavrov vil ikke la seg lure av noe sånt, men de har ikke noe imot en pustepause for å styrke Russland posisjoner. I så fall betyr det at krigsfaren fortsatt i høyeste grad er til stede.
3. USA vil splitte Kina og Russland
Ledelsen i USA har skjønt at de ikke kan slåss mot sine to viktigste rivaler samtidig. Det hvite hus ønsker å dempe skadene av det siste årets krigspolitikk og prøve å slå inn noen kiler. Kommentar: Det kan være noe i dette, men USA er i så fall for seint ute. Det eurasiske toget er gått. Kinas silkeveistrategi er forent med Russlands eurasiske union og knyttet opp mot BRICS. USA har ingenting å tilby som skulle friste Russland til å oppgi denne strategien.
4. USA har skjønt at Russland mener alvor
USA og Russland har spilt «chicken», og kjørt som gale fram mot stupet, og den som gir seg først er «chicken». Kommentar: Uansett om man liker Putin eller ei, så må man si at han hele tida har vært krystallklar om sine hensikter. Han sa ifra på forhånd at han var villig til å ta en krig om Krim, hvis det skulle bli nødvendig. Russland annekterte Krim, og det var ingenting USA kunne gjøre med det. Putin har sagt at hvis Russland føler seg truet, er landet klart til å gå til krig, også med kjernefysiske våpen. Dette er klar tale. Realistene i USA kan ha skjønt akkurat det og bestemt seg for å avbryte kappløpet mot avgrunnen. Putin vil være villig til å la dem gjøre det uten at de skal tape ansikt. Han kommer ikke til å rope «chicken». Kanskje det er sånn.
5. USA har bestemt seg for å overlate Ukraina-problemet til Europa
Det er EU og Europa som har tapt mest på Ukraina-krisa (i tillegg til Ukraina sjøl). USA har gjort Ukraina til en «failed state», som ikke vil komme på beina på en generasjon. På tide å overlate regninga til noen andre (titalls milliarder euro). Hvorfor ikke «fuck the EU»? Kommentar: Dette er en meget sannsynlig variant. USA har ikke bare rammet Russland i denne konflikten, men først og fremst EU. Det er Tyskland, Frankrike, Italia og andre EU-land som virkelig har tapt, og EUs ambisjoner om å bli en supermakt på linje med USA er latterlig- og umuliggjort. EU har vist seg som lite annet enn en USA-marionett som ikke en gang er i stand til å stå opp for sine egne innbyggeres interesser.
Uansett hvordan man velger å tolke Sochi-møtet, er det nokså klart at det har redusert den umiddelbare krigsfaren noe. Stormaktene er i hvert fall i stand til å snakke med hverandre og opprette kontaktrutiner som kan avverge «krig ved en feiltakelse». Men USA har ikke full kontroll over sine redskaper, noe vi har sett gang på gang. De nazigruppene som nå sitter i viktige posisjoner I Ukraina, både i regjeringsapparatet og i generalstaben, ønsker krig mot Russland. Når de hyller UPA-fascistene fra 30- og 40-tallet, så er det ikke bare nostalgi. Det er som Porosjenko har sagt «forbilde for patriotisme og heroisme i dagens Ukraina». Kiev har forberedt seg i måneder på å gå til ny krig mot Donbass, og det kan de fortsatt gjøre, uansett hva deres føringsoffiserer sier. Det kan tvinge Russland til å gå mer direkte inn på opprørenes side. Og hva da?
Om det ikke har vært noen fornuftig diskusjon av disse spørsmålene i norske medier, så finnes det en del internasjonalt. Her er noen kommentarer fra Russland-eksperter fra øst og vest, inklusive USAs ambassadør i Russland. Deres vurderinger spriker, men er uansett interessante.
——————
Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.
