Om krisa og kampen mot fascismen og rasismen

0
Albanske båtflyktninger på vei til Italia.

Skriver du om innvandring kan du være 100% sikker på at noen drar rasisme-kortet før du får sagt «fri flyt». Det skjedde da også etter at jeg i går skrev om den globale elitens arbeiderfiendtlige innvandringspolitikk. Men ellers er reaksjonene overveldende positive. Det er tydelig at det var på tide å ta opp dette problemet fra et marxistisk ståsted. Man kan ikke la være å snakke om problemer bare fordi ytre høyre også snakker om dem.

Vi lever i farlige tider

aftenposte hitler
Aftenposten 17. juli 1935

Kapitalismen er inne i sin verste krise noensinne. Den har vart lenger enn krisa på trettitallet og den rammer hundrevis av millioner mennesker. Den formen for fascisme som mange trodde ble gravlagt i 1945 er på banen igjen, slik som i Ukraina, hvor den støttes og oppmuntres av det tradisjonelle borgerskapet – denne gang som forrige gang. Land etter land får økonomien sin knekt og millioner av mennesker sendes ut på desperat jakt etter jobb og ei bedre framtid – men havner ikke så sjelden i arbeidsløshet eller i elendige og underbetalte jobber. Noen ganger i reint slaveri.

Dette er tider for demagoger og folkeforførere. De egentlige makthaverne i verden utgjør bare 0,01 % av befolkninga. For å holde på makta er de nødt til å sette arbeidsfolk opp mot hverandre og skape falske agendaer og nøre opp under motsetninger. Faren for storkrig er i høyeste grad til stede, og det samme er faren for flere fascistiske kupp.

Avsløre elitens agenda

Eliten framstiller alltid sin agenda som den mest humane, den mest progressive og den beste for menneskeheten. De eier og kontrollerer massemedier som har til oppgave å servere oss denne fortellinga 24/7, som de sier. Derfor er det nødvendig for enhver som ønsker ei annen framtid å gjøre sitt ytterste for å kle av eltens agenda og vise hva den egentlig er.

Det er nyttig å lese dokumenter fra World Economic Forum for der sier milliardærklubben mer rett ut hva de ønsker og hva de vil oppnå. Og det er viktig å se hva 0,01%-erne faktisk sier. Ta en mann som Peter Sutherland. Han er sjef for Goldman Sachs International, har vært EU-kommisær for konkurranse og sjef for WTO. Han var sjef for Trilateralkommisjonen i 10 år. Han har vært sjef for BP. Han møter regelmessig på møtene i Bilderberg-gruppa. Og han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Global Forum on Migration and Development der han nå er en av sjefene. Du finner ikke noen mer reindyrka 0,01%-er enn ham.

Da han møtte House of Lords i Storbritannia for å snakke om migrasjonspolitikk, sa han at: EU bør «gjøre sitt beste for å undergrave homogeniteteten» i medlemslanda. Han argumenterte hardt mot ethvert forsøk på å begrense innvandringa og sa at tvert om burde Storbritannia og EU konkurrere om å «trekke til seg flest mulig innvandrere på et globalt nivå». Og han sa naturligvis at dette handlet om å «skape et åpent og tolerant samfunn».

Marx om Irland og England

Noen ønsker kanskje å tro at når en av sjefene for verdens største finansbank går så tungt ut i migrasjonsspørsmålet så gjør han det utelukkende for å fremme solidaritet og menneskeverd. Men det kan jo tenkes at han har en annen agenda.

I 1870 skrev Karl Marx et brev om forholdet mellom Irland og England. Han gjorde det for at de andre medlemmene i Internasjonalen skulle forstå hvor sentralt dette forholdet var for å skjønne en rekke konflikter i samtida. Først skisserer han hvor viktig Irland var for den engelske landadelen, fordi det var der de hentet sine største fortjenester og grunnlaget for sin makt – også i England. Og så pekte han på det engelske borgerskapets interesser i Irland:

Men det engelske borgerskapet har også langt viktigere interesser i Irlands nåværende økonomi. På grunn av den stadig større konsentrasjonen av leilendigekontrakter, sender Irland stadig mer av sitt overskudd til det engelske arbeidsmarkedet og presser på den måten ned lønningene og forverrer den materielle og moralske stillingen til den engelske arbeiderklassen.

Altså: det engelske borgerskapet ønsket å ødelegge livsgrunnlaget for irske småbønder for å drive dem i massevis inn i engelsk industri der de bidro til å senke lønningene – og dermed øke profittene. Og Marx føyer til:

Og viktigst av alt! Ethvert industrielt eller kommersielt senter i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlge leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som senker hans egen levestandard.

Altså, kapitalen oppnår både billigere arbeidskraft og en sterkt splittet arbeiderklasse. Og siden den engelske arbeideren var påvirket av det kolonialistiske engelske borgerskapet:

I forhold til den irske arbeideren regner han seg sjøl som medlem av den herskende nasjonen og blir dermed et redskap for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og styrker dermed også deres kontroll over ham sjøl.

Ut fra dette trakk Marx den konklusjonen at for å frigjøre seg sjøl måtte den engelske arbeideren forstå at han måtte støtte den nasjonale frigjøringa av Irland, «ikke utfra abstrakt justis eller humanitære følelser, men som en første forutsetning for å frigjøre seg sjøl».

Den nyliberale globalismen

Peter Sutherland og hans like gjør ingen hemmelighet av sin agenda. De ønsker færrest mulige nasjonale hindringer for den globale kapitalismens utplyndring av ressurser og arbeidskraft. De ønsker å fjerne nasjonale handelshindringer, nasjonale arbeidsmarkeder og nasjonal kontroll. De ønsker å gjøre EU til en superstat høyt hevet over innbyggernes kontroll. De ønsker TTIP for at selskaper som Goldman Sachs og deres klienter kan erobre markeder over hele verden. Og de ønsker å kunne flytte titalls millioner av folk over jordas overflate for å kunne høste mest mulig profitt. Om nødvendig ødelegger de noen land først, slik som Somalia, Irak, Syria, Libya – eller slik som Jugoslavia eller Ukraina, slik at folk blir nødt til å begi seg på vandring for å selge seg på et stadig tøffere arbeidsmarked. Det en del på den såkalte venstresida ikke skjønner er at de imperialistiske krigene, den globale utbyttinga, rovdriften, raseringa av nasjonalstatene – og migrasjonspolitikken – alt sammen er deler av den samme imperialistiske agendaen til de 0,01% for å gjøre dem enda rikere og alle oss andre mye fattigere.

Splittelsen av arbeiderklassen

I Vesten finnes det to typer anti-rasisme, en er borgerlig-humanistisk og en er proletarisk, og den borgerlig-humanistiske er absolutt dominerende. Den borgerlig-humanistiske anti-rasismen ser på dette som en holdningskamp der det er om å gjøre å støtte gode holninger og bekjempe dårlige holdninger. I deres forståelse er globalister som Sutherland, Stoltenberg og Bill Gates på den gode sida, fordi de snakker om toleranse og åpenhet, mens en hvit arbeider som blir rasende fordi han mister jobben når innvandrere tar den til langt dårligere vilkår, er tilbakeliggende og reaksjonær. Overfor dem snakker borgerskapet som slik Fredrik Reinfeldt gjorde da han sa til svenskene at de «måste öppna era hjärtan». Eller man kan sjekke om de begår tankeforbrytelser i kommentarfeltene på nettet.

I et borgerlig-humanistisk perspektiv skal man synes synd på fattige folk og eventuelt gi dem bistand og gjøre dem til klienter. Det kan man fint kombinere med at man plyndrer landa deres, væpner banditter og bomber byene deres til ruinhauger. Men de borgerlige humanistene snakker ikke om frigjøring eller om klasser og klassekamp. For en borgerlig humanist er rasismen det sentrale, og ikke klasseundertrykkinga.

En proletarisk anti-rasisme måtte ta det stikk motsatte utgangspunktet. Den må legge til grunn at det er klasseundertrykkinga som skaper splittelsen i arbeiderklassen og som derfor legger grunnlaget for rasismen. Svaret på det kan ikke være å moralisere over arbeiderklassen, men å reise kampen mot klasseundertrykkinga og forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring. Og da er heller ikke massemigrasjon noe svar. Svaret er frigjøring av de undertrykte landa, og oss alle, fra imperialismens utplyndring.

Romas utkanter er tidsinnstilte bomber

I november 2014 har det vært flere opptøyer i Romas utkant. Det er særlig bydelen Tor Sapienza som har vært rammet. Demonstranter har protestert mot innvandrerne, mot asylmottakene, mot politikernes neglisjering av utkantbydelen og mot Romas borgermester, Ignazio Marino, partifelle i av Matteo Renzi i Partito Democratico (PD).

Pressa skriver om at «Periferien er en tidsinnstilt bombe» (Il Messagero). Avisa skriver at det handler om:

… forfall, romleire, giftige gasser, ulovlig bosetning, usikkerhet og ukontrollert immigrasjon. En sosial vev som er i kraftig forfall som frambringer mikrokriminalitet, prostitusjon og mange familier som lever under fattigdomsgrensa.

En del av demonstrantene er åpenbart høyreekstreme og de har opptrådt med «romersk hilsen» og paroler som «negrene vekk». Men det er også vanlige innbyggere som er rasende og fortvilte. De har store økonomiske og sosiale problemer fra før, og den mer eller mindre ukontrollerte innvandringa har ikke gjort situasjonen noe lettere. På den andre sida er innvandrerne også rasende og fortvilet. Mange har risikert livet for å flykte over Middelhavet til det de håpet skulle bli et nytt liv, og så møter de bare fattigdom og håpløshet.

Økonomien i Italia har vært i en langsom, men svært merkbar nedgang på hele 2000-tallet, og nå kan igjen det statistiske sentralbyrået Istat melde om ny rekord i arbeidsløshet:

Arbeidsløsheten løper videre uten stans: første kvartal 2014 er det registrert den ellevte semmenhengende kvartalsmessige økninga fra 2004. Og  dataene fra Istat er dramatiske: de første tre månedene i året er arbeidsløsheten økt til 13,6%, en økning på 0,8% fra samme periode i fjor.

For ungdommen er situasjonen enda verre: blant unge fra 15 til 24 år er arbeidsløsheten nå 46%. I absolutte tall er det nå 3,5 millioner arbeidsløse i Italia. Det er 200.000 flere enn i fjor. Samtidig har Italia tatt i mot 150.000 båtflyktninger på ett år i Middelhavet. Man skal ikke være veldig skarp for å finne ut at denne miksen ville gi en eksplosjon. Og igjen står fattige mot fattige, eliten gjør som den vil og fascistene mobiliserer.

innvandringsgallup

– Et av de mest rasistiske landa i Europa

Etter en europeisk meningsmåling våren 2014 skrev italiensk presse at «Italia er et av de mest rasistiske landa i Europa.» Og italienerne er i følge PEW utvilsomt den nasjonen som er mest negativ til rom-befolkninga (85%) og til muslimer (63%). Grekerne (70%) og italienerne (69%) ser på immigrantene som en byrde for økonomien. Det gjelder også for venstresida i Hellas (61%) og Italia (53%).

Under dette ligger det åpenbart en del rasistiske holdninger. Men å gjøre det til eneste forklaring, slik en borgerlig-humanist ville gjøre, fører helt galt avsted. Tror man at det er holdningsfeil som er Europas problemer, så har man virkelig levd for lenge i overklassens glasshus. Hellas og Italia er blant de landa som har fått merke tyngden av den økonomiske krisa for alvor. De har fått oppleve den nye massearbeidsløsheten og den nye fattigdommen. Og de har fått oppleve en EU-kommisjon som trer nedskjæringspolitikk og ubegripelige direktiver ned over hodene på dem. Dette gjelder også innvandringspolitikken. 86% av grekerne og 80% av italienerne ønsker færre innvandrere, mens henholdsvis 1% og 2% av dem ønsker flere. Selv i Tyskland, som i undersøkelsen er det EU-landet som er mest positivt til innvandring, er det bare 14% som ønsker flere innvandrere, mens det er 44% som ønsker færre.

EUs migrasjonspolitikk har altså ingen som helst folkelig støtte. Dette kan man naturligvis takle på ulike måter. Man kan si at dette skyldes at folket er tilbakeliggende, rasistiske og dumme, og trenger å bli oppdratt av den opplyste eliten. Da vil man utvilsomt jage folk i flokk og følge over i fascistiske og nazistiske partier.

Eller man kan lese holdningene som uttrykk for reelle økonomiske og sosiale problemer, ta fatt i de problemene og prøve å løse dem. Og de reelle økonomiske og sosiale problemene handler om den nyliberale økonomien, de økende klasseskillene, raseringa av arbeidsplassene og det sosiale sikkerhetsnettet, kort sagt hele den klassekrigen som den «opplyste og humanistiske» eliten fører mot arbeiderklassen hver eneste dag og hver eneste time. Og man kan peke på at den nyliberale massemigrasjonspolitikken til Sutherland & co ikke er et prosjekt for toleranse og åpenhet, men et prosjekt for maksimal utbytting både av opprinnelsesland og mottakerland. Da kan man begynne å bygge opp en internasjonal arbeidersolidaritet som samler arbeiderklassen på tvers av nasjonale, kulturelle og religiøse skillelinjer mot den felles fienden.

Les forrige artikkel.

Forrige artikkelThanksgiving – en falsk historie og et markant kræsj!
Neste artikkelHøyblokk på Majorstua speiler seg i fjorden
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).