Italia og fenomenet Renzi

0

Valgene til EU-parlamentet ble et sviende nederlag for EU-eliten og de EU-vennlige partiene i Europa – spesielt for sosialdemokratene. Et flertall av velgerne i Europa gadd ikke en gang å delta i valget, med Slovakia (13% deltakelse) og Tsjekkia (19,5%) som de mest framstående eksemplene.

Sosialdemokratisk katastrofe

Både de konservative og de sosialdemokratiske partiene fikk seg en smell i valget. I Storbritannia ble Tory og Labour slått av anti-EU-partiet UKIP, og i Sverige ble regjeringspartiet Moderaterna (13,6%) slått av Miljöpartiet (15,3%). Ved riksdagsvalget i 2010 hadde Moderaterna 30% av stemmene, så EU-valget kan trygt kalles et jordskjelv for statsminister Fredrik Reinfeldt.

I Frankrike ble François Hollandes regjerende Sosialistparti knust av velgerne. 14% av stemmene, mens Marine le Pens Front National ble største parti med 25%, må jo regnes som en rein katastrofe for partiet – og for den franske eliten. (Se plansje.) FN tok 73 departments, mot PS 2!

I hele Europa er det sosialdemokratene som har fått mest juling av velgerne. I Hellas ble det gamle statsbærende sosialdemokratiske partiet PASOK (8%) fjerde største parti, knust av det venstresosialistiske Syriza (26,6%), men også av nazistene i Gyllent daggry (9,4%). I Danmark ble Socialdemokratene (19,1%) knust av Dansk Folkeparti (26,6%). I Sverige ble sosialdemokratene riktignok størst, med 24,4%, men dette er et parti som aldri har hatt under 30% i noe riksdagsvalg etter 1911. Fram til 2002 har de stort sett ligget over 40%, så også for dem ble EU-valget et nederlag, om ikke i samme klasse som i Hellas. I Europa som helhet er det bare tre land utenom Sverige der et parti fra alliansen sv sosialistiske og demokratiske partier ble største parti, i følge oversikten fra EU. Det var Romania, Portugal og Italia.

Å regne EU-valget i Romania som en seier for sosialdemokratene er såpass absurd at det hører bedre hjemme hos den rumenske dramatikeren Eugène Ionesco enn i en politisk kommentar. I Romania var det bare 32% av velgerne som gadd å bruke stemmeretten. Landet er djupt nede i ei politisk og økonomisk krise, så folks holdning til politikerne og EU er preget av sinne og forakt. Den lista som fikk flest stemmer er i virkeligheten en koalisjon av sosialdemokratene, de konservative og den nasjonale unionen (sentrum-venstre). EU-valget i Romania må derfor først og fremst oppfattes som et massivt mistillitsvotum fra hjemmesitterpartiet.

Derimot kan man godt lese EU-valget i Portugal som en seier for sosialdemokratene i Sosialistpartiet. Hvis man bare ser bort fra en valgdeltakelse på 34,5%.

Europeisk sosialdemokrati lar seg i dag vanskelig skille fra sine liberale konkurrenter på høyre side. De er blitt sosialliberale, som Asle Toje skrev i en kommentar i Dagens Næringsliv. Sammen utgjør de en storkoalisjon som fører nyliberal politikk og har overlatt mesteparten av den nasjonale politikken til et ikke-valgt byråkrati i Brussel. Velgernes mistillit gjelder hele systemet, og den rammer særlig de såkalte sosialistiske og demokratiske partiene.

Det eneste landet der sosialdemokratene tilsynelatende kan notere seg for en ordentlig seier er Italia, der Matteo Renzis Partito Democratico  overraskende fikk 40,8% av stemmene i et valg der 60% av de stemmeberettigede deltok. Deltakelsen er riktignok lavere enn den har pleid å være i Italia (71% i 2004 og 65% i 2009), men likevel skyhøyt over snittet for EU på 43%.

PD slo Beppe Grillos protestparti Femstjernersbevegelsen (21,1%) og Silvio Berlusconis gjenoppståtte Forza Italia (16,8%). Matteo Renzi gjorde sitt nasjonale gjennombrudd som leder for PD i desember 2013, så for ham og partiet må EU-valget kalles et brakvalg.

Klokt spørsmål fra en leser

En fast leser av steigan.no, journalisten Halvor Fjermeros, stilte meg følgende spørsmål:

Hvordan forklarer du Matteo Renzis 40,8 %? Er han bare en sjarmerende og uprøvd fyr som seiler på en sympatibølge i vakumet etter Berlusconi?

Kloke og nysgjerrige lesere er fint å ha, men det fører jo til jobbing også, for hva er svaret på spørsmålet fra Fjermeros? Jeg ser noen elementer som kan bidra til svaret:

  • Partito Democratico er ikke først og fremst et sosialdemokratisk parti, det er det fremste partiet for den italienske eliten. PD består av elementer fra de alle tre store ikke-fascistiske partiene i etterkrigs-Italia, kristelig-demokratene, sosialistpartiet og kommunistpartiet (!), og kan ses som en videreføring av dem alle sammen. (Se plansje.)
  • Matteo Renzi er en varm tilhenger av Tony Blair og New Labour. Hvis noe er et systemparti, så er det PD. Renzi er den tredje statsministeren i Italia på rad som er kommet til makta uten noe forutgående valg. Måten Renzi kom til makta på var også ganske spesiell. Først ble han valgt til generalsekretær i PD gjennom en folkeavstemning i hele Italia. Gjennom et slikt mandat stilte han seg over partiet. Og så brukte han den posisjonen til å gjennomføre et regelrett kupp mot den daværende statsministeren, partifellen, Enrico Letta.
  • Etter at Renzi overtok makta i PD, har han basert sin regjering på en omfattende avtale med Silvio Berlusconi. De har blant annet blitt enige om en valgreform (som blant annet har gått under navnet Porcellum, svinestien) som har til hensikt å skvise ut småpartier og styrke de store partienes makt. Etter et møte med Renzi i sin skandaleombruste villa Arcore, erklærte en fornøyd Berlusconi at «Renzi viderefører våre ideer under merket til PD.»
  • Financial Times skriver at de yngre milliardærene i Italia (som Oscar Farinett fra Eataly og Andrea Guerra fra Luxottica) er svært tilfredse med å få Renzi på plass. At il rottamatore (bilopphoggeren) regner seg som en tilhenger av Tony Blair ser de som et ekstra fortrinn.
  • Forut for valget har Matteo Renzi markert at han krever en omlegging av EUs økonomiske politikk. Etter skipstragedien der kanskje 200 flyktninger druknet utenfor Lampedusa ba Renzi om mer solidaritet fra EU. Han sa til TV-stasjonen Rete4 13. mai:

    De kan ikke bare redde bankene og la kvinner og barn dø.

    Uttalelsen uttrykker både den økende frustrasjonen i Italia over den nedskjæringspolitikken som EU-troikaen tvinger landet til å følge og at Italia føler seg sviktet stilt overfor den mest dramatistiske flyktningekrisa i Europa.

matteo renzi stil novo

Når alt dette er sagt, så er det ikke noe tvil om at Matteo Renzi har tatt det italienske folket med storm. Mange kaller ham den nye Berlusconi. Han spiller på sjarm og mediatekke. Han sier han vil kaste på båten hele det tungrodde italienske byråkratiet. I dongeribukser, åpen skjorte og skinnjakke bryter han med den italienske kleskoden for politikere og elite. Mens forgjengerne ble kjørt rundt i sine forhatte auto blu, de mørkeblå luksusbilene med sjåfør, kjører Renzi sin egen lille Smart-bil. Han kaller dette Stil novo, ny stil, som også var tittelen på ei bok han skrev i 2012.

Så, det er riktig: EU-valget ble en personlig seier for Italias nye politiske stjerne. Men det kan ikke kalles en seier for sosialdemokratiet i Italia. Renzi er ikke sosialdemokrat, noen tviler på om han en gang er demokrat. At de tre største partiene i Italia ledes av demagoger, er vel heller et tegn på hvor langt den politiske krisa i landet er kommet.

 

 

 

 

 

Forrige artikkel– Skogbrannene kom tidlig i år i Sibir og Alaska
Neste artikkelHvem var snikskytterne på Maidan?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).