Jeg vokste opp i et miljø der ære er en form for sosial valuta, som dikterer livet vårt fra den dagen vi er født. «Ære» kan være den mest ettertraktede, beskyttede og verdsatte eiendel, som definerer status og ryktet til en familie innad i et miljø. Denne byrden faller tyngst på kvinner og deres oppførsel.
Publisert første gang på NRK Ytring 23.01.2013,
I århundrer har den kollektive ære- og skamfølelsen begrenset vår bevegelsesfrihet, vår frihet til å velge, og innskrenket vår autonomi. Du kan ikke være den du er, du kan ikke uttrykke dine behov, håp og meninger som et individ, om de er i konflikt med det større gode og ryktet til familien, gruppen, det kollektivet nærmiljøet, lokalsamfunnet. Dersom du vokser opp i et miljø definert av disse patriarkalske æresbegrepene og sosiale strukturene, er dette parameterne det forventes at du lever etter. Dette stemmer for mitt eget liv og mine egne erfaringer.
SE FILMEN: Banaz – A love story
Mine livsvalg ble ikke akseptert
Selvstendige uttrykk som står i konflikt med den kollektive forståelsen, blir ikke akseptert og kan forårsake «straff», med konsekvenser som misbruk, trusler, ekskludering fra gruppen og vold. Det mest ekstreme utslaget er å ta noens liv, å myrde noen i «ærens» navn. Dette er noe som har interessert meg store deler av livet mitt, spesielt på grunn av egne erfaringer med motstand. Mine meninger og livsvalg stod i strid med de akseptable moralnormene kvinner med min bakgrunn ble tildelt. Jeg vet hvordan det er når folk vil stilne stemmen din.
Jeg har tatt opp disse temaene på ulike måter gjennom årene, men jeg har alltid ønsket å gjøre mer. Spesielt når det gjelder den mest ekstreme måten å beskytte denne «æren» på, nemlig æresdrap. Derfor begynte jeg for fire år siden å lage dokumentarfilmen «Banaz–A love story», for å gi et innblikk i mekanismene bak æresbasert vold og undertrykkelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Drept som 20-åring
Britiske Banaz kom fra en konservativ familie, som stammet fra den kurdiske regionen i Irak. Som barn ble hun kjønnslemlestet av bestemoren sin. Som 17-åring ble hun giftet bort og deretter misbrukt på grusomste vis av ektemannen. Etter at hun gikk fra han, fant hun kjærligheten. Men familien hennes kunne ikke akseptere det nye forholdet og fikk henne drept. Knapt 20 år gammel ble hun funnet begravd under et hus i Birmingham, hennes lille kropp stuet sammen i en koffert. Hun hadde blitt myrdet av faren, onkelen og fetterne sine.
I tillegg prøvde 50 personer fra det kurdiske miljøet i England å hindre rettens gang i løpet av drapsetterforskningen. Banaz’ død var begynnelsen på en etterforskning ledet av Caroline Goode, og førte til den første utleveringen av mistenkte fra Irak noensinne. Nøkkelvitnet var Banaz’ egen søster, Bekhal, som selv hadde blitt utstøtt av familien noen år tidligere for å ha brutt den såkalte «æreskodeksen».
Ingen snakket for Banaz
Det føltes som om Banaz selv var fraværende i sin egen historie. Med få folk igjen til å snakke om livet og opplevelsene hennes, er hun et tomrom i hjertet av handlingene som omgir henne, låst i en stillhet av død og skam. I de fleste biografier ser vi venner og familie minnes den avdøde med kjærlighet og sorg. Men det var ingen som kunne eller ville snakke for Banaz, før jeg endelig kom over filmmateriale av Banaz selv. Jeg fant opptak fra et politiavhør, der hun beskriver den kvelende virkeligheten hun levde i. Det føltes som en gave og et privilegium, så vel som et enormt ansvar; nå kan hun bli hørt i døden som hun aldri ble hørt i livet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Denne dokumentaren er mer enn en hyllest til Banaz, Caroline Goode, hennes team, søsteren Bekhal og hennes mot. Den avdekker også uvitenheten som omgir disse œre- og skambegrepene i det britiske samfunn, hvor cirka 3.000 æremotiverte voldssaker av varierende alvorlighetsgrad ble registrert i 2010. Banaz ble sviktet, ikke bare av familien og lokalsamfunnet, men av samfunnet som helhet, som ikke forstod hennes omstendigheter og virket motvillig mot å engasjere seg i hennes virkelighet.
Et kollektivt ansvar
Vestlige myndigheters uvitenhet er uakseptabel. I samarbeid med internasjonale eksperter, aktivister og NGO-er, har jeg utviklet Honour Based Violence Awareness Network (HBVA), som er et internasjonalt digitalt ressurssenter. Vi arbeider med å gi kunnskap om og skape bevissthet rundt temaet, gjennom forskning, undervisning og informasjon. I første rekke retter vi oss mot lærere, helsearbeidere, sosiale tjenester, politi, politikere og andre som kan komme i kontakt med personer som er utsatt. HBVA bygger og promoterer et nettverk av eksperter og etablerer internasjonale partnerskap for videre samarbeid og utdanning.
Jeg klarer ikke å se enda en ung kvinne som Banaz dø eller bli misbrukt fordi en ikke tar tak i voldsproblemene i minoritetssamfunn. Med HBVA kunne jeg selv bidra til en positiv utvikling på denne fronten. HBVA blir nå brukt som et undervisnings- og forskningsverktøy av politiet og andre yrkesgrupper i Storbritannia, Canada og Australia.
Det er også viktig å påpeke at æresdrap er utbredt innenfor ulike miljøer og ikke begrenset til bare en gruppe mennesker. Det er en selvfølge at ikke hvert enkelt medlem av slike miljøer støtter vold og undertrykkelse. Når det er sagt, har vi alle et ansvar for å bryte stillheten som omgir disse problemene. Vi trenger mer åpenhet, mer ærlighet, for å komme oss videre og sikre et samfunn hvor alle har de samme rettighetene og beskyttelse.
Medvirkende
Som innbyggere i vestlige samfunn må livene til «brune» kvinner bety like mye som livene til hvite britiske, norske, franske, amerikanske kvinner, eller en hvilken som helst kvinne eller menneske, uansett kulturelle tilbøyeligheter.
LES OGSÅ:
Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Vi har en plikt til å kjempe for individuelle menneskerettigheter for alle, ikke bare for menn og ikke bare for grupper. Vi skal ikke ofre livet til etniske minoritetskvinner til fordel for politisk korrekthet. Jeg vil heller såre noens følelser enn å se kvinner dø på grunn av vår frykt, apati og stillhet.
Jeg ville gjenvinne noe fra denne tragedien. Jeg ville finne Banaz’ stemme og gi oppmerksomhet til historien hennes, i håp om at ingen flere kvinner som trenger hjelp blir sendt bort uten å få det. I tillegg ønsker jeg at offentlige instanser skal kunne identifisere risikoene ved æreskriminalitet og reagere på en effektiv måte. Jeg er stolt over å ha hatt sjansen til å fortelle historien om bemerkelsesverdige kvinner som Banaz, Bekhal og Caroline.
Deeyah Khan, full length biography