oss 100 kroner!
«Når kommer krakket?» spurte en av mine lesere her om dagen. «Du må skrive om det.» Hadde jeg visst det sikkert, kunne jeg ha finansiert en revolusjonær bevegelse gjennom å spekulere på børsen, som Friedrich Engels sa. En ting er sikkert: Krakket kommer. En annen ting er høyst sannsynlig: Det kommer i oktober. Det usikre er: hvilket år?
Krakket kommer
Jeg møtte tilfeldigvis Trygve Hegnar på en tilstelning for et par måneder siden. Og jeg tenkte at her har vi et orakel. Så jeg spurte som min leser: Når kommer krakket, Hegnar? Og han svarte: Det kommer ikke noe krakk! Økonomien er kjernesunn.
Jeg er glad for at jeg ikke bruker Hegnar som finansrådgiver. For det første kommer det alltid et krakk, og for det andre er økonomien alt annet enn kjernesunn.
Den kapitalistiske økonomien utvikler seg i sykler. Hvis den har vært gjennom en lavkonjunktur kommer det en periode med stadig økende økonomisk aktivitet. Investeringene øker, arbeidsløsheten faller og børsene når stadig nye rekorder. Men en dag sprekker det, slik det gjorde i 1929 eller i 2008. Krakket kommer og børsene faller som steiner. Investeringene faller, økonomien trekker seg sammen og arbeidsløsheten øker. Sådan er kapitalismen. Man trenger ikke å være spåmann eller marxist for å slå fast dette. Det er nok å se på statistikken:
Grafen viser høy- og lavkonjukturer i Norge før 2008. Som en kan se har det vært ca. en ordentlig lavkonjunktur hvert tiår etter annen verdenskrig. Krakket i 2008 med lavkonjunktur i 2009–2010 kom derfor litt tidlig i forhold til trend. Så krakket kommer, vær du trygg.
Forrige krakk kom i 2008, den såkalte finanskrisa, og det var et av de aller styggeste:
Grafen viser at krakket i 2008 var langt alvorligere enn «dot-com»-krakket i 2001. Og sjøl om industriproduksjonen raskt gikk opp igjen, har lavkonjunkturen fortsatt. Den måles gjerne i hvor lang tid det tar før produksjonen igjen når opp på det nivået den hadde før krakket. Denne gangen har det tatt lengre tid enn under krisa på 1930-tallet.
Krakket kommer i oktober
Av en eller annen grunn pleier krakkene å komme i oktober. Det skjedde i 1929, 1987 og 2008 bare for å nevne noen av de store. Det kan hende det kommer av at i oktober ser selskapene om de vil klare årets mål eller ei. Ser de at de ikke vil klare det, forsøker de antakelig å sikre seg, og så er kjøret i gang.
Mens dette skrives har vi en slik oktoberkorreksjon. Børsene faller over hele verden. Det betyr ikke nødvendigvis at dette er begynnelsen til et nytt krakk. Men milliarder av dollar er i hvert fall forduftet de siste ukene.
Grafene viser fra venstre den amerikanske DOW-indeksen, den tyske DAX og den britiske FTSE. Men om ikke den virkelige økonomien har gått noe særlig opp siden 2008, så har børsene gått til himmels. Fallet de siste ukene er foreløpig bare en dump i veien på en kurve som bare har gått oppover.
Og det er det andre punktet der Hegnar tar feil. Økonomien er alt annet enn sunn. Både The Federal Reserve i USA og Den europeiske sentralbanken har holdt på med det de kaller kvantitative lettelser for å prøve å sparke økonomien i gang igjen. Det betyr i praksis at de har «trykt penger», eller i virkeligheten økt den digitale pengemengden. Teorien deres sier at dersom finansinstitusjonene får mer tilgjengelig kreditt vil de før eller siden låne ut til produksjon, og så vil oppgangen komme. Det er bare det at det er aksjemarkedet som har slukt disse monopolpengene. Og eierne har brukt dem til å øke sin profitt og sine personlige formuer. Oppgangen har ikke kommet. Storbritannia er det eneste av de store europeiske landa som har hatt en slags vekst, og der har arbeiderklassen opplevd det største fallet i reallønn som noen gang er registrert siden statistikken ble opprettet i 1862 (eller omtrent da Karl Marx begynte å skrive Kapitalen)! Etter finanskrisa har 93% av all inntektsøkning i USA gått til de 1% rikeste. Men det var de superrike, de 0,01% som forsynte seg med 37% av dette igjen.
«Det er annerledes denne gangen»
Foran et krakk pleier kapitalens ideologer å si at krakk, det var før det, «det er annerledes denne gangen». Før dot-com-krakket i 2000 het det at «nå har vi den nye økonomien, så det er annerledes denne gangen». Liknende ting ble sagt under den ville spekulasjonsbølgen i 2007. Men krakkene kom nå da. Og det samme sies nå.
Og kanskje er det litt annerledes denne gangen, men på en annen måte enn de mener. Jeg ser et par ting som er annerledes:
- Sentralbankene har brukt våpenet sitt med å trykke penger uten at det har ført til oppgang. Det er lite som tyder på at mer av det samme vil hjelpe.
- Bankrentene er satt ned til nesten null – uten at det har ført til flere investeringer. Lavere kan de ikke settes.
- I 2007 var de «framvoksende økonomiene», Kina, India, Brasil med flere i god form, og hadde stor vekst. Det har de ikke nå. De har tvert om raskt fallende vekst og sine egne bobler å slite med.
- Under press fra USA har EU og en del andre land vedtatt sanksjoner mot Russland. De har allerede ført til markant nedgang i eksporten og fall i produksjonen. Ikke noe marked står klart for å ta over.
- Gjelda og underskuddene er verre enn i 2007.
Og naturligvis: Det er gått sju år siden finanskrisa startet i 2007. Vi skulle nå etter vanlige skjemaer ha vært midt oppe i en høykonjunktur med rakst økende produksjon og fallende arbeidsløshet. I stedet ser vi at det europeiske kontinentet er fanget i en langvarig depresjon. Det er mulig at sentralbankene kan få økonomien til å hangle gjennom til neste oktober før krakket kommer for alvor. Men alle priser er nå så manipulerte at knapt noen aner hvor de vil legge seg når musikken slutter å spille.
Alt dette gjør at når krakket først kommer, så tyder alt på at det blir ei enda verre krise enn den i 2008. Det eneste som kanskje kan få fart på sakene igjen er opprustning til en ny storkrig. Den saken har jo Jens Stoltenberg fått i oppgave å jobbe med.
