Ødeleggelsen av Libya – et samlet storting ansvarlig

0

Norges aktive rolle i ødeleggelsen av Libya har ikke vært noe tema i valgkampen. Det til tross for at krigen var et brudd på folkeretten, det ble begått krigsforbrytelser i stor stil – og det ble sannsynligvis begått  forbrytelser mot menneskeheten. Samtlige representanter i det utgående stortinget støttet denne krigen, men takket være en servil presse blir de ikke stilt til ansvar. Og ødeleggelsen av Libya fortsetter!

Brudd på grunnloven og krigsforbrytelser

Da Jens Stoltenberg lovte fredsprisvinner Obama at Norge skulle bidra aktivt med bombing av Libya skjedde det på en skandaløs måte og i strid med grunnloven. Dette er godt dokumentert.

NATOs krig mot Libya hadde ikke forankring i FN. Resolusjon 1973, som bare 10 av sikkerhetsrådets medlemmer stemte for (Russland, Kina, India, Brasil og Tyskland stemte avholdende) inneholdt ikke noe mandat for å gå til krig. Resolusjonen sa at man ville redde sivile mot militære angrep og sørge for en umiddelbar våpenhvile. I virkeligheten brukte NATO med Norge som en av de mest entusiastiske deltakerne resolusjonen som påskudd til å delta på opprørernes side i borgerkrigen. Langt fra å redde sivile førte NATOs krigføring til store sivile tap og de jihadistiske opprørerne som i praksis var NATOs infanteri i krigen begikk grove forbrytelser på bakken med ødeleggelsen av Sirte og de rasistiske forbrytelsene mot svarte libyere som noen av de alvorligste forbrytelsene.

sirte før sirte etter
Kristin Halvorsen sier at hun «ikke angrer» at hun støttet krigen mot Libya. Dette er sikkert folket i Sirte glade for.

Det ble påstått at NATO hadde ryggdekning for sin krig fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.

Jens Stoltenberg sa under den første delen av krigen at FN-resolusjonen ikke hjemlet en krig for å avsette Gaddafi: «Det vil være i strid med det mandatet å bruke militære maktmidler for det.»

I og med at Gaddafi ikke bare ble avsatt, men slaktet som en gris, så har vi Stoltenbergs ord for at NATOs allierte handlet i strid med FN-mandatet. (Dessuten er det ingen tvil om at behandlinga av og mordet på Gaddafi i seg sjøl var en krigsforbrytelse.)

Den kritiske journalistikkens død

Flertallet av norske medier har latt dette passere uten å stille kritiske spørsmål – med NRK Brennpunkt som et lysende unntak. Det er mulig for en politiker som har stemt for ødeleggelsen av Libya å se rett inn i kamera og bedyre om sin støtte til fred, menneskerettigheter og miljø uten at journalistene avbryter kosestunden med kritiske spørsmål om Libya. Selv de få avisene som var imot krigen, der Klassekampen var det beste eksemplet, har latt denne ukritiske atmosfæren få rå gjennom hele valgkampen. De ansvarlige politikerne har sluppet unna – og en servil presse har latt dem slippe unna. I de fleste mediene har dermed den kritiske journalistikken avgått ved døden. Kritisk journalistikk er i Norge i dag en risikosport som drives av enkeltpersoner utenfor de sentrale redaksjonene.

Forbrytelsene i Libya fortsetter

Etter Gaddafis fall har mediene stort sett glemt Libya, med unntak av de dramatiske dagene da USAs ambassadør til landet ble myrdet i Benghazi av våre allierte jihadistene.

Man kan si hva man vil om Gaddafi, men under hans diktatur var Libya en velferdsstat der befolkninga nøt godt av oljeinntektene.

Utenfor medienes oppmerksomhet har Libya sunket ned i militært barbari og elendighet, skriver den britiske avisa The Independent.

Militser river landet i filler og prøver hver for seg å sikre seg oljeprofitten. Dette gjør de ved å okkupere oljehavner og andre nøkkelinstallasjoner. Situasjonen er blitt så ille at regjeringa i Tripoli har truet med å bruke militære styrker for å gjenerobre oljehavnene, uten at disse truslene har hatt noen effekt.

Før krigen var Libyas oljeproduksjon 1,4 millioner fat om dagen. Nå er den falt til 160.000 fat om dagen, eller 11,4% av tidligere produksjon. Den libyske statens inntekter er nå så små at den knapt kan lønne sine tjenestemenn.

I juni ble 31 sivile demonstranter drept av militser i Benghazi da de protesterte mot volden. Regjeringa erkjenner at jihadistene dreper politikere og journalister, uten at de skyldige blir tatt.

I virkeligheten er Libya blitt en base for ekstreme jihadister som trener opp folk til terroraksjoner både i Afrika og i Syria.

Som krigførende part i Libya-krigen har Norge et soleklart ansvar for ødeleggelsen av Libyas infrastruktur og økonomi og for den situasjonen landet er i nå.

Alle partiene på stortinget og samtlige stortingsrepresentanter bærer et medansvar for disse forbrytelsene. Det eneste partiet som har vært mot dette hele tida er faktisk partiet Rødt.

Forrige artikkelEn dag skall jorden bliva vår!
Neste artikkelHysj-politiet brukte nederlandsk agent mot AKP
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).