Nobels fredspris som strategisk verktøy

Av Kari Angelique Jaquesson.

«Prisen forplikter oss alle til å stå sammen med dem i kampen mot seksuelle overgrep i krig.» sier Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen i årets Nobels Fredspristale.

«Deres felles kamp kan oppsummeres i tre enkle punkter: Voldtekt og annen seksualisert vold er et uakseptabelt våpen i enhver krigføring. Systematisk voldtekt som ledd i en militær strategi i krig og konflikt er en krigsforbrytelse. De ansvarlige for krigsforbrytelsene må straffes og straffefrihet må opphøre» 

I dette ligger det at krig skal fortsette, nærmest som en selvsagt sak. Så lenge det bare er dreping, vanlig vold, vanlig tortur og bombing er det visst greit med krig

Men Nobels fredspris skal tildeles «… åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser. «
Hvor ble det av dét budskapet i årets utdeling? 

Det Reiss-Andersen skulle ha sagt
«Prisen forplikter oss alle til  sammen å stå opp mot all krig og opprustning .»
Men Reiss-Andersens oppdragsgivere er ikke interessert i å slutte å krige. Krig er business og Norge deler ut prisen strategisk.

Nobels testamente respekteres ikke
Nobels fredspris har blitt utdelt til noen av de verste massemorderne i vår tid. Henry Kissinger og Barack Obama er to av dem. I Sverige tas det til orde for å ta fra Norge utdelingen, all den tid Nobels testamente ikke respekteres.

Kvinnekropp skal selge krig
Kvinnekroppen er en del av det nye salgsapparatet til NATO, har vært det i lang tid. At voldtekt skjer i krig er hevet over enhver tvil. Mot kvinner og menn. At det skjer på ordre om systematisk utførelse er kun påstander. Påstander som har kommet under flere kriger som en del av demoniseringen av statsledere som skal styrtes eller drepes, men som enten har blitt avslørt som ren løgn (eks da det ble påstått at Gadaffi ga soldatene sine Viagra for at de skulle kunne voldta så mange som mulig.) eller aldri dokumentert på troverdig vis, men basert på utvalgte vitneutsagn.

Penger å tjene på å jakte
Rundt alle kriger er det en ring av «parasitter», organisasjoner, ofte med ordet «humanitære rettigheter» i navnet, og private etterforskninger som har har som mål å skvise penger ut av enhver som kan skvises. 
Eva Thomassen har i denne artikkelen vist hvordan et helt apparat, godt finansiert av blant annet EU og Norge gjør seg klare til å tjene penger på krigen mot Syria. Det finnes mange slike og de mottar hundrevis av millioner av dollar i støtte, som oftest fra felleskapets kasse. Om en ser nærmere på dem fortoner flere av dem seg som hvitvaskingsoperasjoner og fordekt støtte til terrororganisasjoner. 

Det er spesielt setningen «De ansvarlige for krigsforbrytelsene må straffes og straffefrihet må opphøre.» som viser den potensielt lukrative motivasjonen for årets Nobelpris.
Her er det penger å tjene. 

Lege, ikke fredsaktivist
Denis Mukwege, den kongolesiske legen gjør en fabelaktig jobb, men han er ikke en Nobels fredspris-vinnerkandidat. Han hjelper ofre, og utfører sin legegjerning, men Nobels testamente er altså klokkeklart på hvem som skal tildeles fredsprisen. 

Myter om at Afrika må reddes fra sine «ville menn».
Behovet tildelingen fyller er at gjennom disse grufulle historiene blir vi opprørt og beveget. «Noe må gjøres!»
Det er mange myter som har blitt spunnet rundt Den demokratiske republikken Kongo og andre afrikanske land  med krav om å «gjøre noe». Europeere og amerikanerene er ikke vanskelige å overtale om at det bor en egen råskap i afrikanske menn. Som i Den demokratiske republikken Kongo der de påstås å voldta systematisk og med en spesiell sadisme som vi uten videre godtar eksisterer i kongolesiske og rwandesiske menn.

Testpiloten Joseph Koney
I 2012 ble en av suksessprosjektene lansert der myten om  Joseph Kony, en mann ingen hadde sett siden 2006 utgjorde hovedrollen. Det ble fortalt grusomme historier om ham og hans Lord’s Resistance Army. Prosjektet skulle teste hvor omfattende en kunne nå med en kampanje som rettet seg spesielt mot unge og ved å bruke internett. Det ble en gedigen suksess. På kort tid ble kampanjevideoen sett 21 millioner ganger på YouTube. Men Kony var det ingen som så noe til. Ikke at det gjorde noen forskjell, folk var veldig opprørte, «noe må gjøres!»

Angelina Jolie som honningfelle
Påstandene om LRA var spektakulære: De bortførte barn, holdt dem som sexslaver, slaktet elefanter – også dyreelskere måtte engasjeres. Og i mediene lød det: USA må opprettholde kampen mot LRA. NATOs nye frontfigur for «kvinnekampanjen» Angelina Jolie tilbød seg å være honningfelle for å fange Kony. Problemet er bare det at ingen vet om han lever eller ikke, i 2017 bare bestemte alle seg for at han var visst ikke så farlig lenger, så «jakten» ble avsluttet. 
Men figuren Kony hadde blitt brukt for å se om man kunne mobilisere bredt og få folk til å både hate ham, gi penger, og støtte en intervensjon i sentrale Afrika. Det lykkes over all forventning. Mange husker kampanjen Kony 2012 – «Usynlige barn».

«The most important thing you need to know about Kony 2012 is what it is enabling us to do today to help save lives and end violence in central Africa. Thanks to the generosity and action of millions around the world in response to the Kony 2012 campaign, we moved world leaders to take unprecedented action to end the LRA crisis and we were able to dramatically expand our life-saving protection and recovery programs across central Africa.«

Kampanjen ble lagt ned i 2015, men hvor det ble av de 30 millioner dollar de samlet inn er meget uvisst. For noen var det en lukrativ forretning, men for hvem?

Både tidligere Nobelprisvinner Malala og Murad er kvinner som representerer historier som berører, men det er ikke dét Nobel ville belønne. Han ville belønne og berømme :

«den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser. «

Den «humanitære» kretsen som sirkler rundt den militære delen av kriger er en meget lukrativ industri og aktørene er svært oppfinnsomme for å finne nye forretningsmodeller. Deres viktigste redskap er spektakulære historier som er enkle å formidle og en velvillig presse som trenger salgsbare historier. 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Kari Jaquesson.