
Den amerikanske analytikeren og politiske skribenten Diana Johnstone døde 15. novembre i år. Patrick Lawrence skrev disse minneordene om henne:

Spesielt for Consortium News.
Hun var en av de få som kastet glans over yrket vårt, et yrke som for det meste er lite ærefullt, og som gjorde det mulig for oss andre å føle en viss stolthet over å tilhøre det.
Jeg ble sent kjent med Diana Johnstone. Det er sannsynlig at hun hadde lest noen av artiklene mine i International Herald Tribune, siden avisen ble utgitt i Paris og regelmessig lest av utlendinger som bodde der. Diana hadde bodd utenlands i mange år og var en ekte Parisienne.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMen det var bare vanlig avisarbeid, og det var lenge siden. Det gikk mange år før jeg møtte Diana. Det skjedde etter at hennes enestående memoarbok, Circle in the Darkness, kom ut i 2020. I årene som fulgte, vokste det fram et vennskap, en samhørighet mellom beslektede sjeler. Jeg kom til å sette stor pris på dette. Og jeg verdsetter det enda høyere nå som Diana har forlatt oss.
I motsatt retning var historien annerledes. Jeg ble først kjent med Dianas arbeid på slutten av 1970-tallet, da hun var Europakorrespondent for In These Times, ukeavisen fra Chicago som den gangen begynte å gjøre seg bemerket på venstresiden av det politiske landskapet.
Diana dekket Europa på en måte ingen andre gjorde på den tiden, og som få har gjort siden.
Hun var særlig dyktig når det gjaldt eurokommunismen, som jeg var sterkt interessert i, det stadig innfløkte italienske politiske landskapet og den kalde krigens vanskelig gjennomskuelige nyanser slik de kom til uttrykk over hele kontinentet.
Man kunne se i tekstene hennes, som var stilfulle i ordets beste betydning, hvor sikkert Diana behersket stoffet sitt.
Det var også en annen, mer personlig grunn til at jeg begynte å lese Dianas artikler i In These Times. Jeg holdt på å lære journalistfaget i forskjellige etablerte publikasjoner i New York, og måtte utholde den fremmedgjøringen enhver journalist som er fast bestemt på å gjøre noe mer enn å være kontorist for den herskende klassen, nødvendigvis vil oppleve.
Og der var hun, uke etter uke, en korrespondent som gjorde ærlig arbeid og tjente til livets opphold på hederlig vis i det vi i dag kaller uavhengige medier.
Uten å vite noe om meg eller hvilken tjeneste hun gjorde meg, introduserte Diana meg for … hvordan skal jeg uttrykke det? … muligheten for at det faktisk fantes muligheter innenfor det yrket vi delte.
Først senere, da jeg leste Circle in the Darkness, fikk jeg vite at Diana hadde gått ned 50 prosent i lønn da hun sa opp en fast stilling i Agence France-Presse for å begynne i In These Times.
Det gjorde historien om henne fra disse årene enda bedre.
Circle in the Darkness er et bevegende og på sin måte kraftfullt vitnesbyrd om et godt levd liv. Boken begynner lenge før hennes yrkesaktive år og følger henne gjennom hele karrieren.
Diana hentet tittelen fra noe Einstein en gang skal ha sagt eller skrevet:
«Etter hvert som vår kunnskapssirkel utvider seg, øker også omkretsen av mørket som omgir den».
Slik var Diana. Ingen luftslott, ingen heiarop for det godes side mot de mindre godes side.
Hun forsto, uten noen gang å måtte påpeke det, det avgjørende skillet mellom aktivisme og journalistikk, et skille mange i hennes generasjon, og min egen, ikke klarte å trekke.
Hun var «en uavhengig sannhetssøker», som hun selv en gang uttrykte det.
MR Online, den digitale publikasjonen til Monthly Review, innledet sin anmeldelse av Circle in the Darkness med følgende ord, under overskriften «Johnstone bringer sitt moralske kompass inn i vår danteske verden»:
«Diana Johnstones memoarer er en klassiker, og de vil bli lest og sitert så lenge vi fortsetter å kjempe for fred og rettferdighet.
Det er en av de store personlige beretningene om vår usivilisasjons smertefulle forfall, både en gripende øyenvitneskildring av mange av grusomhetene og svikene, og en innføring for historiestudenter og alle som kjemper ikke bare for å rive ned uhyret, men også for å forberede oss på det som skal komme etterpå.
Les den og gråt. Og smil av dårskapene. Og rop ‘Ja!’ når det ene lyset etter det andre tennes i hodet ditt».
Motet til ærlighet og engasjement
Diana var vennlig nok til å gi meg et intervju da jeg ba om det etter å ha lest ferdig boken, mens lyspærene fortsatt blinket i hodet mitt.
Intervjuet ble publisert i Consortium News 17. mai 2020 og kan leses her.
En mer nyansert forståelse av Europas politiske og psykososiale dynamikk har jeg aldri hørt, verken før eller siden.
Her er et utdrag, en smakebit fra teksten, valgt ikke helt tilfeldig, men nesten:
«Jeg ble først kjent med Paris på midten av 1950-tallet. Byen lå ikke i ruiner slik Tyskland gjorde, og den var heller ikke fuktig og dyster som London, men mitt inntrykk var at moralen ikke var særlig høy.
Man kunne merke en underliggende motstand mot Amerikas enorme skygge, på enkelte måter en fortsettelse av den passive motstanden mot den nazistiske okkupasjonen, slik det meste av motstand alltid er passiv.
Den mer håndgripelige motstanden kom fra stort sett de samme kreftene som hadde deltatt i motstandsbevegelsen mot den nazistiske okkupasjonen: Det franske kommunistpartiet og konservative patrioter».
Det var et godt litterært valg av Diana å begynne med barndomsårene i Minnesota og oppveksten på forskjellige steder, mens hun vokste opp, tok sine akademiske grader – først en bachelorgrad i russiske studier ved University of Minnesota, senere en doktorgrad i fransk litteratur – og begynte sitt yrkesaktive liv.
Jeg har lenge ment at mennesker gjør store ting fordi de må – fordi de ikke har noe valg, og som regel ikke av noen annen grunn.
Slik var det også med Diana. Arbeidet var en del av hvem hun var.
Et avsnitt fra Thomasevangeliet, et av de gnostiske evangeliene, som jeg lenge har betraktet som en slags leveregel, faller meg inn mens jeg skriver denne hyllesten:
«Bring fram det som finnes i ditt indre, og det du bringer fram, vil frelse deg. Hvis du ikke bringer fram det som finnes i ditt indre, vil det du ikke bringer fram, ødelegge deg».
Og dette var nok en gang Diana.
Gjør arbeidet uansett hva det koster, fullfør det og betal prisen dersom det er en pris å betale, slik det nødvendigvis vil være for enhver som våger å være ærlig med den samme forpliktelsen som Diana viste.
Jeg regner dette intervjuet som begynnelsen på vennskapet vårt.
Og noen år senere møttes vi endelig, da jeg var på gjennomreise i Paris og tok turen til leiligheten Diana delte med Jean Bricmont, hennes samboer gjennom mange år, som underviser i vitenskapsfilosofi ved Det katolske universitetet i Louvain.
Det må ha vært høst, for jeg bemerket i telefonen at jeg elsker Paris når østersene er i sesong.
Da jeg kom på besøk kvelden etter, serverte Diana og Jean et par dusin østers av typen Spéciales nr. 2.
Den kvelden bekreftet for meg den verdifulle samhørigheten jeg nevnte tidligere – en gjensidig respekt mellom mennesker som hadde vandret noen av de samme veiene og kommet ut på den andre siden akkurat der hver av oss hørte hjemme.
Jeg som bidragsytende spaltist i Consortium News, og Diana, som også hadde skrevet for publikasjonen og sittet i styret.
Hver gang jeg har holdt foredrag andre steder i Europa de siste årene, har jeg lagt planer om å reise tilbake til Paris for å treffe Diana og Jean igjen.
Jeg fikk det aldri til.
Det var alltid enten for lite tid eller for lite penger, og som regel begge deler.
Hvor dypt jeg nå angrer på at jeg lot livets småting komme i veien for de store tingene.
Det må finnes en lærdom i dette for oss alle.
Som jeg skrev til Jean da jeg mottok beskjeden hans om Dianas død:
«Diana var en av de få som kastet glans over yrket vårt, et yrke som for det meste er lite ærefullt, og som gjorde det mulig for oss andre å føle en viss stolthet over å tilhøre det.
Dette var hva hun betydde for meg, i tillegg til hennes vennlighet og vennskapet vi hadde på avstand.
Jeg kommer ikke til å glemme henne».
Denne artikkelen ble publisert av Consortium News.
Les Diana Johnstone på steigan.no
Vi har publisert 11 artikler av Diana Johnstone. Du kan lese dem her.
oss 150 kroner!


