Det ugjennomførlige grønne skiftet

8. november 2023

klimakur — Klimakur 2030 skal rasere norsk landbruk og matproduksjon "fordi klima".

Dette er del to Erik Plahtes kritikk av Jon Sandviks bokanmeldelse av ei bok av Geir Hasnes med tittelen Klimakunnskapskrisen. Sandviks anmeldelse publiserte vi 10. oktober under tittelen Vitenskap og profetier. Første del av Plahtes artikkel het Virkelighetsfjernt klimastandpunkt. Vi har også publisert et tilsvar fra Jon Sandvik og fra Geir Hasnes. Vi har klimadebatt.– Red.

«Det grønne skiftet er ugjennomførlig», skrev Jon Sandvik 10. oktober i år her på steigan.no i innlegget Vitenskap og profetier. Det har han åpenbart rett i. «Men for politikere som forfekter å styre hele Europa, burde man kunne forvente en litt grundigere konsekvensanalyse for det grønne skiftet, enn bare en antagelse av at dette klarer vi, wir schaffen das», skrev han også.

Jeg har tidligere kommentert hans lettvinte, upresise og overflatiske argumenter for at det ikke eksisterer noen klimakrise (Virkelighetsfjernt klimastandpunkt, 6. november). Jeg viste at dette, og flere andre påstander i innlegget hans, er grunnleggende feilaktige. Men når det gjelder Det grønne skiftet, har han noen opplagte poeng.

«Så mens forskerne driver med sine modellkjøringer og setter opp scenarier, overøser massemedia oss med dommedagspropaganda», skrev han. «Vi er i en situasjon hvor virkelighetsfjerne politikere har startet gigantiske prosjekter som ikke kan gjennomføres, og de sender regningen til skattebetalerne. De fortsetter å kaste penger i tapssluk og har ingen anelse om den gamle devisen: ‘Cut your losses’.»

Det finnes ingen global plan for å fordele ansvaret for hvor store utslipp hvert enkelt land skal ta for å nå Paris-målet på maks 1,5 eller 2 °C. (Ulike land har bare pålagt seg nasjonale forpliktelser, men i sum er disse helt utilstrekkelige. Temperaturstigninga i 2100 ligger an til å bli på over 2 °C, i verste fall langt over.) Det finnes heller ingen internasjonal plan for hvordan det i løpet av knapt 30 år for å nå netto null i 2050 skal lykkes å demontere hele den globale fossile infrastrukturen, som det har tatt 100 år å bygge opp, og erstatte den med en like stor fossilfri infrastruktur for energi.

Det finnes ingen plan for hvordan skaffe til veie alle råvarene som trengs og som tildels er andre enn for fossil-infrastrukturen. Det finnes knapt noen allment akseptert analyse av om disse råvarene faktisk finnes i tilstrekkelige mengder og om de vil være politisk, praktisk og økonomisk mulig å utvinne. Det finnes heller analyse av hva denne enorme nye infrastrukturen vil føre til av nye naturødeleggelser.

«Det grønne skiftet» er verken grønt eller et skifte

Simon P. Michaux, som arbeider hos Finlands geologiske undersøkelser, har i flere usedvanlig grundige rapporter fulle av tall og konkrete beregninger av energibehov og råvareforbruk for å fase ut fossilt brensel fullstendig, tatt for seg nettopp disse problemene. I en rapport på 1000 sider oppsummerer han (min utheving):

Beslutningstakere og forskningsanalytikere ser ikke det sanne omfanget av oppgaven, og de ser heller ikke de sanne logistiske grenseforholdene. Mange av løsningene som er diskutert i den åpne litteraturen, kan fungere ganske bra i en relativt liten skala, men kan ikke fungere når de skaleres opp til et globalt omfang for å simulere størrelsen på det eksisterende systemet med fossilt brensel. (…) De fleste analytikere undersøker bare én del av økosystemet eller bare én funksjon isolert, der det som virkelig kreves er en helhetlig nettverksteknikk som respekterer den iboende kompleksiteten i [øko]systemet.

En fundamental konklusjon er at å erstatte det eksisterende systemet for fossilt brensel (olje, gass og kull) med fornybare teknologier, som solcellepaneler eller vindturbiner, ikke vil være mulig for den globale befolkningen på bare noen få tiår. Det er bare ikke tid eller ressurser nok til å gjøre dette. Det som godt kan skje, er at samfunnets etterspørsel av alle ressurser av alle slag blir betydelig redusert. Dette innebærer en helt annen sosial kontrakt og et helt annet styringssystem enn det som er på plass i dag.

Den politiske eliten stoler i stedet på markedet, dvs de vil legge til rette for at megastore finans- og industrikonsern skal se seg tjent med å ta på seg denne enorme oppgava. Det gjør disse gjerne, men bare hvis de kan tjene penger på det. Larry Fink, leder for BlackRock, verdens største fondsforvalter, sier i klartekst hva det innebærer:

«Jeg tror at å gjøre den globale økonomien karbonfri vil skape de største mulighetene til investeringer vi vil se i vår levetid», skrev han i sitt brev til verdens næringslivsdirektører i 2022The Power of Capitalism. Men fall ikke for fristelsen til å tro at her finner vi en mektig alliert i miljøkampen. «Vi fokuserer ikke på bærekraft [«sustainability»] fordi vi er miljøvernere, men fordi vi er kapitalister og står i et tillitsforhold til klientene våre.» Folk flest over hele verden er ikke blant klientene til BlackRock. Larry Fink tenkte sjølsagt på investorene som BlackRock forvalter pengene til.

«De virkelighetsfjerne politikerne» innbiller seg – og prøver å innbille oss – at det lar seg gjøre å forene fortsatt økonomisk vekst med «Det grønne skiftet». Ingen har etter det jeg har sett klart å vise at det er mulig å nå begge disse målene. Derimot fins det mange analyser som konkluderer med at det er umulig (eller i det minst ekstremt krevende). Dette har jeg gått grundig inn på i en artikkelserie på steigan.no.

De «gigantiske prosjekter som ikke kan gjennomføres», men som de «virkelighetsfjerne politikere har startet» under navnet «Det grønne skiftet», kan ikke forhindre en klimakrise – men kanskje mildne den – men vil garantert forverre de andre store kriseområdene som f.eks. de seks brutte planetariske grensene gir uttrykk for. Kyniske industri- og finansfyrster som langt ifra er virkelighetsfjerne, har skjønt at i de fattige landene i Sør ligger det enorme naturressurser som de under dekke av «det grønne skiftet» kan få politisk og økonomisk støtte til å utnytte, med velvillig støtte fra virkelighetsfjerne politikere – politikerkasten – som ser som og har som sin viktigste oppgave å sørge for at den økonomiske veksten kan fortsette, iallfall i Vesten.

«Å investere i grønn vekst er den beste økonomiske veien framover», skriver Energy Monitor med henvisning til rapporten Building Back Better fra IMF (2021). «Alle indikatorer er klare: å investere i grønn vekst gir en bedre avkastning enn den konvensjonelle både på kort og lang sikt».

«Økte investeringer i ren energi kan gi arbeidsplasser og vekst», skriver IEA i sin store rapport Net zero by 2050. «For å nå netto null utslipp innen 2050 må årlige investeringer i ren energi over hele verden mer enn tredobles innen 2030 til rundt 4 billioner dollar. Dette vil skape millioner av nye arbeidsplasser og kraftig styrke den globale økonomiske veksten.» Ligger det noen tanker bak om hvor mye natur som må raseres for å realisere disse investeringene? Ikke som jeg kan se. Ordet «ecology» forekommer ikke i rapporten. Det er best (for noen) å ikke ville vite.

Veien ut av uføret: Et rødt skifte

Politikerkastens svar på klimaproblemet er å satse på en løsning som ifølge Michaux ikke lar seg gjennomføre og derfor ikke vil innfri målet. Den vil derimot å forverre et annet problem som er mye mer alvorlig. Og middelet? Å satse på mer av det som er den fundamentale årsaken til alle natur- og miljøproblemene: Privatøkonomiske tiltak og markedsløsninger for å sikre profitt og fortsatt ubegrensa økonomisk vekst på en begrensa klode.

Eneste «løsning» for å eliminere utslippene av klimagasser når første bud er å opprettholde den økonomiske veksten, blir å ofre naturen og økosystemene samtidig som veksten kalles grønn. Sånn sett er det lett å forstå hvorfor det fra politikerhold er så mye snakk om klima og så lite om natur og økologi.

Kjemperapporten The Economics of Biodiversity: The Dasgupta Review på over 600 sider, utarbeida under ledelse av Professor Sir Partha Dasgupta etter invitasjon fra den britiske regjeringa og publisert i 2021, poengterer at «i de siste tiårene har å utarme naturressurser vært akkurat det virkemiddelet verdensøkonomien har brukt for å nyte godt av det som rutinemessig feires som ‘økonomisk vekst’».

Økonomisk vekst i global målestokk krever at stadig mer natur blir underlagt økonomiske krefter og mål i strid med økologiske drivkrefter. Men dagens politikere, kapitalister og næringslivsledere nekter å erkjenne at den økonomiske veksten er den grunnleggende årsaken til natur- og miljøproblemene. De nekter å vurdere det opplagte svaret – å stanse veksten og redusere energi- og ressursforbruket i de rike landene i Vesten. De nekter å innrømme at før eller seinere må veksten stoppe. Enten fordi naturen tvinger oss til det, eller fordi vi velger det.

Men for dem er det utenkelig å erstatte den kapitalistiske veksten med demokratisk styrt produksjon, investeringer og fordeling ikke for profitt, men for nytte og velferd for det store flertallet av Jordas befolkning, innen ramma av de planetariske grensene. Mange bruker uttrykket «systemskifte», eller på engelsk «transformative change». Også kalt sosialisme. Tida for dette røde skiftet er overmoden, men dagens politikerkaste verken kan eller vil gjennomføre det.