oss 100 kroner!
Neste mandag kommer en problematisk merkedag. Det vil være 20 år siden USAs invasjon av Irak. Storbritannia var en bærebjelke i den USA-ledede ‘koalisjonen av de villige’. The Guardian-spaltist John Harris skrev søndag at det var «den største politiske og humanitære katastrofen Storbritannia hadde vært involvert i siden andre verdenskrig … da det antatte politiske sentrum plutselig havnet et hensynsløst og katastrofalt sted».
Av M. K. Bhadrakumar.
Irak-krigen forårsaket endeløs vold og enorme antall dødsfall. Ironisk nok var det Seymour Hersh som avslørte den grufulle fortellingen om tortur i Abu Ghraib der amerikanske soldaters tortur mot krigsfanger sjokkerte verden.
Harris gjorde et diskutabelt poeng av at Irak-krigen hadde «dyptgående virkninger» på Storbritannia. Han listet opp, blant dem, «en følelse av at politikk og makt hadde slynget seg bort fra offentligheten og etterlatt et stort og veldig urovekkende gap.» Kanskje han har rett, men av feil grunner. Ettersom tiden gikk, fikk Irak-krigen Storbritannias partipolitikk til å se farseaktig ut.
Storbritannia har i dag et UniParty – regjeringspartiet, som ser ut til å bestå av de samme menneskene som opposisjonspartiet. Storbritannia har nådd dit USA har vært i ganske lang tid,en sammensvergelse av politiske eliter som kaprer landet, driver sin egen agenda, uavhengig av hvilket politisk parti som formelt sitter ved makten – mens folket for øvrig har mistet kontrollen over sin egen regjering. Det er derfor forbrytelser som Abu Ghraib og Nord Stream forblir ustraffede.
Den 3. mars hadde den tyske forbundskansleren Olaf Scholz et topphemmelig en-til-en-møte med Biden i det ovale kontoret i det som ser ut til å ha vært et forsøk blant annet på å oppnå en konsensus om hvordan han skal håndtere Hershs eksplosive rapport om sabotasjen av Nord Stream. (Les bloggen min Ukraina: En krig for å få slutt på alle kriger i Europa.)
Se på hendelsesforløpet: Fire dager etter at Scholz møtte Biden, gjennomførte New York Times en oppsiktsvekkende medielekkasje angående Nord Stream, og tilskrev sabotasjen til en «pro-ukrainsk gruppe» bestående av fem menn og en kvinne som brukte en yacht leid i Polen.
Fartøyet ble senere funnet av tyske etterforskere – også en medielekkasje i Berlin – og viste seg å være Andromeda, en Bavaria C50-seilbåt. Gruppen skal ha begynt på sitt oppdrag fra Rostock 6. september 2022. Utstyret til den hemmelige operasjonen ble angivelig fraktet til havnen i en lastebil.
Den tyske Die Zeit støttet Times-fortellingen i sanntid. Men selve fortellingen er full av uoverensstemmelser. Spørsmålene er mange: Hvordan kunne en 15-meters chartret yacht angivelig ha fraktet anslagsvis 1500-2000 kilo eksplosiver som kreves for sabotasjen? Hvordan kunne Andromeda, som ikke har en kran, løfte slike enorme mengder eksplosiver trygt ned i vannet?
En russisk analyse påpeker at «eksplosjonsstedet, Østersjøen, er omtrent 80 meter dypt, noe som krever spesielt dykkerutstyr, inkludert lufttanker med helium-oksygenblanding og rent oksygen. Alt i alt ville man trenge 30 liter av en spesiell gassblanding for ett dykk alene, noe som betyr at det må ha vært dusinvis av flasker om bord. I tillegg må det ha vært et dekompresjonskammer for dykkerne, noe yachten ikke egner seg til. Videre ville det ha tatt flere dykk og noen dager å legge sprengstoffet på rørledningene. Det er vanskelig å forestille seg at disse aktivitetene skulle ha gått helt ubemerket hen.»
Times’ nyhetsdesk gjorde tydeligvis ingen faktasjekk. Men 10. mars sa lederen av Forbundsdagens etterretningskomité, Konstantin von Notz fra Miljøpartiet De Grønne, til Die Zeit at det som skjedde sannsynligvis var en «statsstøttet terrorhandling» og sannsynligvis ble utført av en «stat eller kvasistatlig aktør.»
Scholz skøyter på tynn is. Han leder en koalisjon av atlantister. Men Tyskland er ennå ikke et UniParty-land. Dessuten, i motsetning til i USA eller Storbritannia, i det tyske politiske systemet, er statsadvokaten som etterforsker Nord Stream-sabotasjen en autonom enhet som ikke kan beordres rundt av politikere ved makten.
Den tyske forsvarsministeren Boris Pistorius’ reaksjon på Times-rapporten viser det – at tyskerne ennå ikke vet om dette var en ukrainsk kommando som handlet med den ukrainske regjeringens samtykke, en pro-ukrainsk gruppe som handlet uten deres samtykke, eller om det kan ha vært en falsk flagg-operasjon. Berlin utelukker tilsynelatende ikke offisiell ukrainsk involvering.
Syndebukker er nyttige for Washington i slike situasjoner som en exit-strategi. En rapport i Politico på søndag distanserte Biden-administrasjonen fra det ukrainske regimet til Zelensky, og Nord Stream-sabotasjen nevnes der som en av tre årsaker til de «økende forskjellene bak kulissene» mellom Washington og Kiev.
Foreløpig ser det imidlertid ut til å være en stilltiende forståelse mellom Biden og Scholz om at de ikke vil rive hverandre opp over denne saken. Når det gjelder Zelensky, har han sannsynligvis ingen annen mulighet enn å spille rollen som syndebukk når det blir nødvendig.
Ved å nevne Nord Stream som et spørsmål om uenighet mellom Washington og Kiev, ser Politico-rapporten ut til å antyde til Zelensky at dette er et spill med høy innsats som påvirker transatlantisk enhet og at en syndebukk kan bli nødvendig.
I mellomtiden, i stedet for å rette fingeren mot Washington, var den russiske sikkerhetsrådets sekretær Nikolay Patrusjev uten tydelig adresse på søndag, da han sa: «Jeg understreker at alle anklager som ikke støttes av resultatene av en upartisk etterforskning ikke kan stoles på. Derfor insisterer Moskva på en objektiv etterforskning med deltakelse av Russland og andre interesserte land. Uten dette vil det å gi uttrykk for ensidige subjektive versjoner av terrorangrepet ikke forklare noe.»
Patrusjev har de facto utfordret Biden-Scholz-tandemen. Riktignok vil en upartisk etterforskning få politiske konsekvenser. For det første er den tyske opinionen relativt ustadig i spørsmålet om våpenleveranser. For det andre har ikke Scholz råd til en oppfatning om at han driver kokelimonke med Biden.
Hvis det blir slått fast at en ukrainsk kommandoenhet eller et amerikansk team var ansvarlig for sabotasjen, vil de politiske konsekvensene være enorme. Tysk offentlighet kan kreve stans av våpenleveranser til Ukraina. På den annen side, hvis USA er ansvarlig, vil den nåværende renessansen i tysk-amerikanske bånd ganske enkelt visne bort.
Scholz har ennå ikke forstått at transatlantisisme ikke er det avgjørende kjennetegn ved Det demokratiske partiet. Hans skjebne kan vise seg å bli den samme som Tony Blairs. John Harris skrev at effektene av Blairs bedrag bølget videre hele veien til Brexit.
For å sitere ham: «Irak besudlet på en grufull måte Blair og [Gordon] Browns hjemlige omdømme og markerte slutten på New Labour-visjonen om Storbritannia som et ungt, selvsikkert land. Det reduserte fantasiene om «liberal intervensjonisme» til aske, og forsterket misnøyen og uroen som ville føre til at vi forlater Europa.»
Avisen Handelsblatt påpekte i en reportasje sist torsdag at etterforskningen av Nord Stream kan spille politisk inn i hendene på ytre venstre og ytre høyre i tysk politikk. Kan Scholz overleve bedraget om Nord Stream-sabotasjen? Hvis Ukraina er involvert, er det ingen vei tilbake for Tyskland.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
