«Assad must go!»

0

Den skitne regimeskiftekrigen mot Syria, som Norge har deltatt i fra start har ikke oppnådd sine mål. 15. mars 2023 er Assad på besøk i Moskva og forholdet mellom Syria og deres arabiske naboland er i markant forbedring. Det er mye å lære av dette, skriver Eva Thomassen.


Av Eva Thomassen.

15.mars 2011- 15. mars 2023

15. mars 2011 startet den skitne regimeskiftekrigen i Syria.

15. mars 2023 er president Assad på offisielt besøk i Moskva.

Vi fikk høre at det var fredelige demonstranter som ville ha ….hold deg  fast…..»demokrati – menneskerettigheter – frihet». At Assad slo brutalt ned «opposisjonen» som plutselig fikk våpen. Leser man lekkede Wikileaks dokumenter var regimeskiftekrigen nøye planlagt.

https://youtu.be/2P39mQkDus8

Hillary Clinton var en av de ivrigste blant lederne i vesten i denne skitne krigen som fortsatt pågår. Dokumenter i Wikileaks viser at Clinton var utålmodig. Allerede i juni 2011 ville hun ha fart på «revolusjonen». Hun mente at modellen fra Irak ikke var å anbefale. Den hadde amerikanske boots on the ground. «Revolusjonen» i Egypt og Tunisia var heller ikke den rette modellen der man fikk millioner ut i gatene og et politi og militære som løp i alle retninger. Men, den i Libya med visse tilpasninger ville være en god modell. Problemet var at Gadaffi fortsatt levde. Han ble ikke drept før i september. De fredelige demonstrantene i Libya var Al-Qaida tilknyttede terrorgrupper. Det var også på rulleteksten i Syria. Bragt over havet fra Libya, Al-Qaida fra Irak og 100.000 vis av «fremmedkrigere» fra hele verden. Hjulpet til Tyrkia og videre inn i Syria av Erdogan. Hans agenda var å få etablert Det muslimske brorskapet i Syria, som var forbudt. Det Muslimske Brorskapet og Al-Qaida har samme ideologi. De er islamister. Forskjellen er utseende. Erdogan har dress og slips. De andre har langt skjegg og korte bukser.

15.mars 2023

YouTube player

Men president Assad forble president i Syria og i dag den 15.mars 2023 er han på et historisk statsbesøk i Moskva der han møter president Putin. President Putin er den lederen i verden som sørget for at det ikke kom et islamistisk regime til makten i Syria, noe USA så for seg ville være en lur ide. Sekterisk krig til hjelp for Israel, men ikke for det syriske folket. Det syriske folket ville verken leve under et islamistisk styre eller ha en evigvarende sekterisk krig som kun ville gagne Israel.

Midtøsten ble ikke som Hillary Clinton planla for. Det skjer ting i Midtøsten nå i disse dager i 2023 som kanskje ingen hadde drømt om ville skje. Russland og Syria har vunnet krigen i Syria. USA har tapt nok en krig. Det er etablert diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Iran. I Moskva vil det være møter mellom president Putin, president Assad og Kinas president Xi. I Moskva er det også representanter for Iran og Tyrkia.  På agendaen er det en ny verden som meisles ut. Fred i Midtøsten. USAs hegemoni er over. En ny verden blomstrer. En multipolar verden hvor stater er suverene og ikke diktert av USA. Der man slipper å være alliert med USA for å unngå sanksjoner og kriger.

“Game changer”

https://wikileaks.org/clinton-emails/emailid/27647

En game-changer kan være oberst Moammar Gaddafis fall i Libya. Til nå har de eneste modellene for å fjerne diktatoriske regimer i regionen vært masseuro kombinert med splittelsen av militæret fra den regjerende kretsen, som skjedde i Tunisia og Egypt (og usannsynlig i Syria), eller mange amerikanske støvler på bakken, som skjedde i Irak (og det er usannsynlig at det vil skje igjen snart). Hvis Gaddafi faller i løpet av de neste månedene, vil det være en annen modell for regimeendring: den med begrenset, men målrettet militær støtte fra Vesten kombinert med et identifiserbart opprør. Ikke at dette enkelt kan brukes i Syria. Det har ikke engang vært lett å bruke i Libya, og Syria ville være en mye vanskeligere nøtt å knekke. Videre er den syriske opposisjonen langt fra samlet eller i stand til å etablere et Benghazi-lignende tilfluktssted som man kan starte et opprør fra og som det kan sendes bistand til.

Men hvis det blir et regimeskifte i Libya, vil det internasjonale samfunnet enes med kanskje til og med russerne om bord, ville det gi det syriske regimet noe å virkelig tenke på. Kanskje ville det til og med gi Bashar al-Assad overtaket med sin hensynsløse bror og sikkerhetsvakter til å endelig gjøre det han burde ha gjort i begynnelsen – gi avkall på vold, tilby og gjennomføre reelle reformer og gå inn i en nasjonal dialog med opposisjonen. Alternativene er ikke pene. Det syriske regimet ønsker ikke, og kan trolig heller ikke overleve, langsiktig internasjonalt press eller isolasjon, men det er vant til sanksjoner, spesialtribunaler, tilbaketrekking av ambassadører og lignende aksjoner. Dette er marginale redskaper som vil ha svært liten effekt på regimet på kort sikt. Suksess for opprørerne i Libya kan endre det.

Krig i Ukraina

Hillary Clinton har ikke gitt seg. I år prøver hun å styrte president Putin i regimeskiftekrigen i Ukraina. Også . som en krig for «våre demokratiske verdier». Hennes egentlig drøm er å gjøre Ukraina til en hengemyr for Russland. Akkurat som i Afghanistan. Hun håper Russland skal falle slik Sovjetunionen gjorde etter Afghanistan.

Forrige artikkelSabotasjen av Nord Stream vil ikke gå ustraffet
Neste artikkelEtter Silicon Valley er det nå tur for kollaps i Credit Suisse og enda et tap for Oljefondet?