Ukraina: En krig for å få slutt på alle kriger i Europa

0

Den kjappe visitten i Det hvite hus i Washington på fredag ​​til Tysklands kansler Olaf Scholz er fortsatt en gåte pakket inn i et mysterium. Scholz landet i Washington DC, kjørte til Det hvite hus og ble mottatt av president Biden i Det ovale kontoret for en samtale som varte i over en time. Ingen medhjelpere var til stede. Og så fløy han tilbake til Berlin. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Associated Press rapporterte kryptisk: «Hvis det ble inngått noen avtaler eller lagt noen planer, sa ikke Det hvite hus noe om det.» Scholz hadde understreket da han forlot Berlin at han og Biden «ønsker å snakke direkte med hverandre». Scholz nevnte «en global situasjon der ting har blitt veldig vanskelige.» Han sa: «Det er viktig at nære venner som oss kan snakke om alle disse spørsmålene sammen, kontinuerlig.»

Det offisielle referatet av møtet nevnte at de to lederne diskuterte krigen i Ukraina og «utvekslet perspektiver på andre globale spørsmål».

I bemerkninger før møtet ønsket Biden Scholz overstrømmende velkommen og hyllet sistnevntes «sterke og stødige ledelse.» Scholz svarte kort at «dette er et veldig, veldig viktig år på grunn av den svært farlige trusselen mot freden som kommer fra et Russland som har invadert Ukraina.» Fremstillingen til Det hvite hus er at de to lederne «gjentok sin forpliktelse til å pålegge Russland kostnader for dets aggresjon så lenge det er nødvendig».

Scholz’ lynvisitt til Det ovale kontor kom på et avgjørende øyeblikk i Ukraina-konflikten. Russland har grepet initiativet i Donbass-kampanjen og våroffensiven kan starte i løpet av de kommende ukene. Ukrainas militære har fått seg noen tunge slag, og landet er nesten helt avhengig av vestlige økonomiske utdelinger og militærhjelp for å overleve.

Det viktigste er at Kievs vestlige støttespillere ikke lenger er sikre på sin evne til å gjenvinne hele det territoriet som er under russisk kontroll – omtrent en femtedel av det tidligere Ukraina. Det sniker seg fram en oppfatning i vestlig tenkning, bak all retorikk, om at byrden av krigsinnsatsen ikke kommer til å være bærekraftig lenge hvis konflikten strekker seg inn i en ubestemt fremtid.

Støtten til Ukraina avtar i den vestlige opinionen.  En ny meningsmåling fra The Associated Press-NORC Center for Public Affairs Research viser at mens 19 % av amerikanerne har tillit til Bidens evne til å håndtere situasjonen i Ukraina, sier 37 % at de bare har en viss tillit og 43 % har knapt noen. 

Et stort flertall av voksne, inkludert de fleste demokrater, ønsker ikke at Biden skal stille som president i 2024. Mange uttrykker også liten tillit til evnene hans. 

Scholz samtale med Biden under fire øyne fant sted bare en uke etter sistnevntes triumferende hemmelige tur til Kiev for å markere ettårsdagen for krigen. I virkeligheten er demonstrasjonen av vestlig enhet med Ukraina som Biden hevder finnes, spinkel mot et bakteppe av påkjenninger innenfor den transatlantiske alliansen og en økende følelse av mismot om at krigen ikke har noen avslutning i sikte. 

Kjernen i saken er at Ukraina-konflikten har knust den eksisterende sikkerhetsarkitekturen i Europa. Tyskland, Europas kraftsenter, er hardt rammet. De tyske velgerne er stadig mer skeptiske til Vestens tilnærming til krigen. Det har vært opphisset diskusjon i Tyskland om funnene til den anerkjente amerikanske journalisten Seymour Hersh angående sabotasjen av Nord Stream. 

Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream-rørledningen

Etter at Scholz kom tilbake til Berlin, på lørdag, stemplet Sevim Dagdelen, leder av Die Linke – parlamentsmedlem siden 2005 – sabotasjen av Nord Stream som et terrorangrep, og la til at den tyske regjeringen er forpliktet til å granske saken. og finne den skyldige. 

Hvis Scholz var kjent med Bidens plan om å ødelegge Nord Stream, betyr det en konspirasjonshandling. En stor tysk nasjonal strategisk eiendom eid i joint venture med Russland ble ødelagt, noe som skadet landets økonomi alvorlig og påvirket titalls millioner arbeidsplasser, og satt mange liv i fare. 

Tyskland har måttet betale 10 ganger markedsprisen for gass for å styrke sine reserver. Europa har gått i fellen med å bli svært avhengig av amerikansk energiimport. USA er hovedprofitøren på Europas energikrise og den påfølgende «avindustrialiseringen» og «industrielle uthulingen». En dyp resesjon ser ut til å være uunngåelig i Tyskland. Dette klimaet varsler alvorlige konsekvenser for den tyske regjeringen, ettersom valget til Forbundsdagen i 2025 nærmer seg. 

To dager etter at Russlands spesialoperasjon i Ukraina startet, hadde Scholz sverget i sin berømte «Zeitenwende»-tale i Forbundsdagen  at Tyskland, som lenge har vært på vakt mot militarisering, ville ta skritt for å øke forsvarsutgiftene. Men Wolfgang Schmidt, Scholz’ stabssjef og mangeårige venn, erkjente denne uken at en budsjettkrise sannsynligvis ville hindre Berlin i å oppfylle løftet om økte forsvarsutgifter. «Vi må være ærlige om dette,» sa han til Wall Street Journal: «Ambisjon og virkelighet er to forskjellige ting.» 

Det som kompliserer saken ytterligere er et voksende skisma i Europa om hvordan krigen skal avsluttes. Mens gamle europeere, inkludert Scholz, oppfordrer til fredsforhandlinger nå, roper de russofobiske østeuropeiske og baltiske lederne på Russlands nederlag og et regimeskifte i Moskva. Ifølge Politico måtte Biden levere en påminnelse til Bucharest Nine, som han hadde et møte med i Warszawa etter reisen til Kiev om at målet med krigen ikke er å fjerne regimet til Putin. 

I mellomtiden bygger det opp frustrasjon i Europa over at kontinentet befinner seg i en blindvei. Så langt har mangelen på europeisk samhold gitt politisk rom for USA til å splitte og herske. Men hvis Europa i dag befinner seg i en underordnet posisjon, må det også bære en del av skylden for det. Europas manglende evne til å definere sine egne kjerneinteresser så langt svekket  dets indre samhold, mens mangelen på internt samhold dømte det til en underordnet rolle.

Dermed har europeisk strategisk autonomi blitt meningsløst snakk. Ungarns statsminister Viktor Orbán sa forrige uke at den viktigste erkjennelsen av krigen er at «Europa har trukket seg tilbake fra debatten.» 

«I beslutningene som ble vedtatt i Brussel, gjenerkjenner jeg amerikanske interesser oftere enn europeiske,» la han til, og påpekte også at i dag i en krig som finner sted i Europa, «har amerikanerne det siste ordet.»

Bjelle på katten

Inn kommer Rishi Sunak. I den rådende komplekse situasjonen er det ingen som er bedre enn den britiske statsministeren Sunak til å sette bjelle på katten, så å si. Storbritannia har upåklagelig legitimasjon som en betrodd venn av den ukrainske presidenten Vladimir Zelensky og Sunak har overtatt arven etter av sine diskrediterte forgjengere Boris Johnson og Lis Truss. 

Enda viktigere er det at denne lærde, ungdommelige statsministeren er i ferd med å gå videre. Sunak var aldri en ivrig tilhenger av Brexit – og han er heller ikke en tankeløs russofob. Han har satt sitt kompass for å navigere Storbritannia mot roligere farvann, noe som krever å gjøre opp med EU for å hjelpe Storbritannias økonomiske oppgang, og han håper å lede de konservative i neste års parlamentsvalg mot en solid valgseier. En overreaksjon i Ukraina kan han ikke risikere. Punktum. 

Det er altså at Sunak i forrige måned reiste den fristende ideen opp om å sette Ukraina på NATO-toppmøtets agenda i juni i Madrid. Dette er et tilbud til Zelensky om å diskutere en pakke med insentiver som ville gi Kiev mye bredere tilgang til avansert militærutstyr og et opplegg for å overbevise den ukrainske lederen om å gå inn for fredssamtaler med Moskva. Dette er realistisk, gitt den dypere private tvilen blant politikere i London, Paris og Berlin om krigens gang og den opprørende forståelsen av at Vesten bare kan bidra til å opprettholde krigsinnsatsen en begrenset tid. 

Den franske presidenten Emmanuel Macron og kansler Scholz er på samme side som Sunak. Biden-administrasjonen er inne på det, men Zelensky er ikke så lett å ha med å gjøre. En sikkerhetspakt med Nato kan bli nødvendig, bortsett fra å få om bord de ildsprutende «nyeuropeerne» i Øst-Europa og Baltikum. 

Den gode delen er at Storbritannia, Frankrike og Tyskland er i dette sammen. Likevel er veien videre lang og svingete. For Putin vil bunnlinjen være ikke noe NATO-medlemskap for Ukraina og at man må ta utgangspunkt i forholdene på bakken. Men fundamentalt sett ville fredssamtaler rettferdiggjøre eksistensgrunnlaget for Russlands spesielle militæroperasjon, som hadde som mål å tvinge Vesten til å forhandle om NATO-utvidelse. 

AP rapporterte at da en-til-en-møtet i Oval Office ble avsluttet, gikk Biden og Scholz over gangen til Roosevelt-rommet, hvor de amerikanske og tyske tjenestemennene hadde minglet. Biden spøkte tilsynelatende med at de to lederne hadde løst alle verdens problemer selv. Sånt gir et positivt spinn.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

Ukraine: A war to end all wars in Europe

Forrige artikkelEast Palestine, Ohio og oligarkiet
Neste artikkelKrigsbevilgningene vil koste arbeidsfolk dyrt
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.