oss 100 kroner!
Det kinesiske avisa Global Times viste en politisk karikatur som markerte toppmøtet mellom USA og ASEAN i Washington 12.-13. mai. Den viste USAs president Joe Biden som søker hjelp fra en busslast av ASEAN-tjenestemenn for å gi et dytt til tanksen hans som håpløst sitter fast i slaps og gjørme og synker.
Bidens tank er selvsagt på vei til Kina. Vitsetegningen fanger opp USAs desperate behov for å få ASEAN-landene på linje med sin såkalte Indo-Stillehavsstrategi som tar sikte på å begrense Kina. ASEAN-landene lever av handel, men Washingtons besatte fokus er på sikkerhet og tvangsdiplomati, og dette misforholdet hindrer indo-Stillehavsstrategien i å få gjennomslag.
Toppmøtet ble arrangert i et sentralt øyeblikk når ASEAN-lederne vil få se om Biden har noe å tilby i form av økonomisk samarbeid – handel og investering og så videre – eller vil fortsette å la Kina styre den økonomiske integrasjonen i regionen. I 2021 hadde Kinas handel med ASEAN-landene nådd 878,2 milliarder dollar, noe som langt oversteg USAs handel med ASEAN (362 milliarder dollar per siste tilgjengelige 2021-tall.)
Toppmøtet forventes ikke å gi mye substans. Biden legger stor vekt på symbolikken i møtet. Han håper på å gi ASEAN-lederne inntrykk av at sjøl på et så skjebnesvangert tidspunkt med en krig som raser i Europa, forblir Indo-Stillehavsstrategien hans hjertebarn.
Biden håper uten tvil på å legge press på ASEAN-lederne i Ukraina-spørsmålet for å gå isom søker en koalisjon med dem mot Moskva. Men ASEAN-landene har blandet syn på Ukraina. Myanmar i den ene enden støtter Russland, mens Singapore instinktivt omfavner Washingtons sanksjoner mot Russland. Vietnam og Laos, med sterke forbindelser til Moskva siden sovjettida, avsto fra å stemme ved FNs generalforsamlings avstemninger som irettesatte Russland. ASEAN-landene er bekymret over økningen i kostnadene for olje, gass, korn og gjødsel på grunn av konflikten i Ukraina og krever en diplomatisk løsning på krisa.
Washingtons bønn om å ekskludere Russland fra G-20, Øst-Asia-toppmøtet og APEC senere i år er blitt ignorert av vertslandene (Jakarta, Phnom Penh og Bangkok.) Washingtons projeksjon av Ukraina-krisa som en konfrontasjon mellom demokrati og autokrati får ikke luft under vingene i Sørøst-Asia, som i stor grad praktiserer hybride former for autoritært styre (Indonesia og Malaysia er unntak.) ASEAN-landene ønsker ikke en fortsatt bipolar verdensorden. De ønsker heller ikke å bli fanget i rivaliseringsfella mellom USA og Kina. Dessuten er Russland et av de få landene som tilbyr plass for ASEAN til å navigere i forholdet mellom USA og Kina.
Det vil være interessant å se om Biden presser saka så hardt at han vil tvinge ASEAN-lederne til å kutte ned på våpenkjøp fra Moskva eller true dem med sekundære sanksjoner mot russisk olje. Vietnam, Myanmar, Malaysia og Indonesia har kjøpt en betydelig mengde militært utstyr fra Russland.
I bunn og grunn har USA ei svak hand i mangel av en robust økonomisk og handelsstrategi for å motvirke Kinas økende innflytelse i regionen. Biden-administrasjonen er uvillig til å forhandle nye frihandelsavtaler. Mens de proteksjonistiske følelsene står sterkt, blir åpning av amerikansk markedsadgang sett på som politisk farlig.
ASEAN, derimot, er glade i frihandelsalternativer. De forhandler for tida om en frihandelsavtale med Canada, og medlemmene har undertegnet Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership (CPTPP) og Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP). Beijing er i samme klasse – de har til og med søkt om medlemskap i CPTPP, mens Kina gjennom RCEP har som mål å bli enda mer integrert med ASEAN. På samme måte ligger USA langt bak Kina når det gjelder infrastrukturinvesteringer. Washington har pumpet opp et Build Back Better World-initiativ for å motarbeide Kinas Belt and Road Initiative, men det er og blir store ord.
Indo-Pacific Economic Framework, som ble kunngjort i februar som en del av USAs Indo-Pacific-strategi, vil neppe forføre ASEAN-lederne. Poenget er at for ASEAN-landene er Kina det største markedet. De kommer ikke til å la seg overtale til å bygge en forsyningskjede fullstendig frikoblet fra Kina.
Singapores statsminister Lee Hsien Loong har sagt at Sørøst-Asia «ikke vil velge» mellom Kina og USA. Faktisk streber ASEAN etter å opprettholde positive forbindelser med både Washington og Beijing. Paradokset er at selv om det kan være strategisk konvergens mellom enkelte ASEAN-land og USA når det gjelder Kinas oppgang, er det også sprikende syn med hensyn til USAs tilnærminger – spesielt Washingtons mål om å motvirke Kinas fremvekst ved å bygge en USA-ledet sikkerhetsorden som kan undergrave ASEAN, og ved å militarisere sanksjoner i sin diplomatiske verktøykasse.
Indo-Stillehavsstrategien gir visjoner om utviklinga av en «fri» og «åpen» region styrket av sterke allianser og partnerskap. Slike mål virker forlokkende på Quad, som nyter forsøk på å håndtere Kinas fremvekst. Men der ASEAN ikke ser øye til øye med Quad er ønsket (og behovet) for mer robust økonomisk engasjement med Beijing og ønsket om inkluderende samarbeid. Igjen har Beijing kommet med et alternativ til en USA-ledet sikkerhetsorden da de presenterte sitt globale sikkerhetsinitiativ på det nylige Boao Forum for Asia med fokus på prinsipper som udelelig sikkerhet.
På Sør-Kinahavet vil toppmøtet i Washington lage de vanlige lydene om å opprettholde folkeretten, FNs havrettskonvensjon og fredelig løsning av tvister, men også her, hvor langt ASEAN er overbevist om hvor ekte USAs respekt er for deres sentrale rolle i regionen.
I mellomtida er en ny faktor valgseieren til Ferdinand Marcos Jr. som Filippinenes neste president. Hans medkandidat Sara Duterte er datteren til avtroppende president Rodrigo Duterte, som på en dyktig måte hadde hadde klart å skape en mellomposisjon mellom Beijing og Washington, motarbeidet forsøk fra USA på å øke spenningen i Sør-Kinahavet, og i stedet valgte å samarbeide med Beijing om territorielle tvister og å holde kommunikasjonskanaler på høyt nivå åpne med Beijing i spørsmål av gjensidig bekymring, inkludert direkte kontakt med president Xi Jinping.
Med sin politiske arv etter faren har Marcos Jr. lovet å signere en bilateral avtale med Kina for å løse Sør-Kinahavet-spørsmålet. Xi Jinpings gratulasjon til Marcos antyder at Beijing tilsynelatende ser en mulighet til å tilbakestille balansen i forholdet til Manila. Hvis Filippinene og Kina inngår et djupere samarbeid og endelig løser problemet med Sør-Kinahavet, vil det muligens ryste opp Asia-Stillehavet, undergrave USAs innsats for å militarisere den sørøstasiatiske regionen og gjøre selve Bidens Indo-Stillehavsstrategi håpløst foreldet.
Interessant nok unnlot Filippinene, som var USAs nærmeste regionale allierte historisk sett, å delta på Washington-toppmøtet, da de henviste til den politiske overgangen i Manila. I løpet av hele sitt 6-årige presidentskap besøkte Duterte aldri USA.
Artikkelen Indo-Pacific strategy adrift in an illusion ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
