oss 100 kroner!
Av Tim Anderson.
Keiser Donald Trump har kunngjort en ny lov, Caesar Syrian Civilian Act, for å stramme inn den dødelige beleiringen av det syriske folket. Uten antydning til ironi, skaper dette nye ediktet enda alvorligere hindringer for det syriske folkets tilgang til energi, mat og medisiner – mens det samtidig hevder at hensikten å «beskytte» de samme menneskene.
Forsøket kommer imidlertid samtidig som (1) en krympende amerikansk militær tilstedeværelse møter motstands-angrep både i Syria og Irak, (2) Washingtons allierte forlater den USA-ledede ‘koalisjonen’ i Irak, (3) Trump har undergravd sine lokale allierte i Libanon og Irak, med trusler og økonomisk kaos, (4) USAs åpne støtte til ytterligere etnisk rensing i Palestina har bidratt til å bringe apartheid-Israels internasjonale omdømme til et historisk lavmål (5) det er alvorlige spenninger mellom europeiske stater og Washington over de økonomiske krigene mot Iran, Russland og Kina, og (6) USAs allierte, inkludert De forente arabiske emirater og Kuwait, gjenoppretter sine forbindelser med Damaskus.
Under disse omstendighetene virker den forsterkede beleiringen av Syria som et desperat tiltak, og langt fra å vise styrke, er det mer et signal om en forestående fiasko. Prosjektet om ‘Det nye Midtøsten’, startet av Bush, utviklet av Obama og arvet av Trump, er i veldig dårlig forfatning. Trump snakket til å begynne med om en pragmatisk tilbaketrekning fra Syria, men siden han tok over makta, har han bare klart å synke dypere ned i en serie med flere stadig mer mislykkede intervensjoner over hele regionen: i Palestina, Libanon, Syria, Irak, Iran og Jemen.
Henvisningen til ‘Cæsar’ i de siste sanksjonene mot Syria er ikke til de romerske keiserne – etterapet i deres arroganse av den oransje mannen i Washington – men en anonym syrisk avhopper sentral i en krigspropaganda-løgn for noen år siden. Ved å bruke bilder av døde kropper fra et sentralt likhus i Damaskus, hevdet de som kriger mot Syria at alle var ofre for ‘regimets’ tortur (Black 2014; SJAC 2020). Det er slik de verste kriminelle prøver å sverte ofrene sine og distrahere fra sine egne pågående forbrytelser.
Men siden Syria har vært under intens beleiring fra både USA og EU i mer enn åtte år nå, må vi spørre: hva er hensikten med de nye tiltakene? Svaret ligger i den utvidete økonomiske krigen over hele regionen og Washingtons frykt for at noen av sine allierte skal begynne å normalisere forholdet til Damaskus (Christou og Abdulssattar Ibrahim 2020). Er dette et ‘siste gisp’ (Souri 2020) i Washingtons sviktende forsøk på å skape det ‘Nye Midtøsten’? Hvis man trapper opp mens man taper, signaliserer det desperasjon.
Den nye amerikanske «Cæsar»-loven utgir seg for å gi den amerikanske presidenten global makt til å ilegge bøter og konfiskere eiendelene til de – hvor som helst i verden – som «støtter eller driver en betydelig transaksjon» med den syriske regjeringen. Dette er en del av en større lov som heter National Defense Authorization Act (NDAA) (SJAC 2020) som på typisk amerikansk måte ikke har noe å gjøre med navnet sitt, verken angående ‘forsvar’ eller ‘beskyttelse’.
Ingenting av dette legger virkelig noe særlig nytt press på Syrias allierte, som Russland, Iran, Kina, Venezuela og Cuba, som allerede er rammet av lignende økonomisk aggresjon. Imidlertid har loven et fokus på USAs allierte i Europa og de arabiske landene. Flere europeiske stater har, etter å ha uttrykt misnøye med de stadige krigene, spente situasjonene og intervensjonene til USA, sendt representanter for å diskutere fornyede forbindelser til Damaskus. Samtidig har Kuwait og De forente arabiske emirater (begge tidligere sponsorer av jihadistiske terrorister i Syria) åpnet ambassadene sine i Damaskus på nytt og investerer i gjenoppbyggingsprosjekter (Reuters 2019).
I mellomtiden har USA blokkert FN-byråer fra å finansiere gjenoppbyggingsprosjekter i Syria (Lund 2018), inkludert blokkering av Unescos hjelp til gjenoppbygging av verdensarv-stedene Aleppo og Palmyra. Dette står i kontrast til Unesco-finansieringen av gjenoppbyggingsprosjekter i byen Mosul (ikke verdensarv) i Irak (UNESCO 2019).
WHO har siden 2017 bemerket at sanksjoner fra USA og EU har skadet syreres tilgang til essensielle medisiner, inkludert for kreftsyke barn (Nehme 2017; Xinhua 2019). FNs talsmann for menneskerettigheter ga ut en rapport i 2018 som slo fast:
«Før den aktuelle krisen hadde Syria noen av de høyeste omsorgsnivåene i regionen. Kravene som krisen har skapt, har overlesset systemet og skapt ekstraordinært høye behov. Til tross for dette, har restriktive tiltak, spesielt de som er knyttet til banksystemet, skadet Syrias mulighet til å kjøpe og betale for medisiner, utstyr, reservedeler og programvare. Mens det eksisterer teoretiske unntak, er internasjonale private selskaper i praksis uvillige til å gjøre det vanskelige papirarbeidet som er nødvendig for å sikre at de kan handle med Syria uten å bli beskyldt for utilsiktete brudd på de restriktive tiltakene» (OHCHR 2018).
Trump-regimet – som plages med en forferdelig COVID19-epidemi som sies å ha drept over 110.000 mennesker bare i USA, og demonstrasjoner etter det siste i en lang rekke rasistiske politidrap – har valgt dette tidspunktet for å øke det syriske folks lidelse. Siden de ikke i stand til å velte regjeringen i Damaskus, forsøker Washington å forhindre andre land i å hjelpe med kritiske behov eller gjenoppbygging etter krigen.
Begrunnelsen denne gangen (for et 2016-lovforslag som ble ferdigbehandlet i 2020) er gjenopplivning av ‘Cæsar’-skandalen fra januar 2014. Her lanserte en avhopper som ble betalt av Qatar (den gangen en stor investor i terrorisme mot Syria) et propaganda-stunt med en lang rekker bilder av døde kropper, noen med tegn på tortur. New York Times sa at disse bildene representerte «mer enn 11.000 lik i 55.000 fotografier … fra de hemmelige fengslene til Syrias president, Bashar al-Assad, som antyder at tortur, sult og henrettelse er utbredt og til og med systematisk» (Hubbard og Kirkpatrick 2014). Imidlertid innrømmet avisen også: «bare noen få fotografier har faktisk blitt publisert, av advokater på oppdrag fra den qatarske regjeringen, en svoren motstander av Assad, og påstandene om deres opprinnelse kunne ikke bekreftes uavhengig» (Hubbard og Kirkpatrick 2014) . Det var bare ett vitne, ‘Cæsar’, og identiteten hans var skjult.
Ikke desto mindre var det klare inntrykket som ble gitt, at så mange som 11.000 mennesker hadde blitt torturert i hjel av den syriske regjeringen. The Guardian kauket om «klare bevis på … drap i industrielt omfang» (Black 2014). Noen måneder senere var Holocaust-museet i Washington vert for en utstilling med «omtrent ti fotografier», som sies å være en del av de mer enn 55.000 bildene. Cameron Hudson, direktør for Senter for forebygging av folkemord, sa at utstillingen hadde til hensikt å vise «typen av systematisk, organisert og industriell karakter av drapene» (Jalabi 2014).
Men det hele var en svindel. Senere, året etter, ble denne utstillingen avslørt som nok et eksempel på krigspropaganda. Selv om samtlige bilder aldri ble offentliggjort: (1) kunne det bevises at noen eller alle bildene hadde kommet fra den sentrale likhuset i Damaskus, på militærsykehus 601; (2) de utgjorde omtrent 10% av de drepte i den USA-ledede krigen til da; og (3) den USA-baserte gruppen Human Rights Watch, etter å ha fått tilgang til filen og samtidig som de forsøkte å opprettholde den opprinnelige fortellingen, innrømmet at nesten halvparten av bildene var «bilder av døde soldater eller medlemmer av sikkerhetsstyrkene», eller «fotografier av kriminalitet… av de som var ofre for» eksplosjoner, attentater på sikkerhetsoffiserer, branner og bilbomber» (HRW 2015). Der forsvant historien om de 11.000 ofrene for historien om «tortur, sult og henrettelse». Det var nok av lik i Syria, men de var ofre for den USA-ledede krigen og stygg og løgnaktig krigspropaganda.
Siden Human Rights Watch (HRW) gjorde denne innrømmelsen til en bitteliten fotnote og prøvde å opprettholde myten om drap «i industrielt omfang», og siden bare noen få av disse bildene noen gang har blitt offentliggjort, har vi bare HRW sin innrømmelse av at 24.568 av de angivelig 53.275 bildene (46%) definitivt ikke var ‘opposisjonelle’. Siden HRW jobbet med den amerikansk-finansierte opposisjonen for å utarbeide rapporten, virker det sannsynlig at til og med dette tallet er et forvrengt inntrykk.
Det totale antallet døde i den syriske krigen på den tiden var sannsynligvis i overkant av 100.000. Ved å stole på den opposisjons-nære og England-baserte ‘Syrian Observatory for Human Rights’, rapporterte nyhetsbyrået McClathy i juni 2013 at «minst 96.431 mennesker har mistet livet i de mer enn to år med vold som herjet Syria» (Enders 2013). Det ble sagt at bildene dekket perioden fra mai 2011 til august 2013. Så at det sentrale likhuset i Damaskus hadde fotografier arundt 10% av de døde, er neppe overraskende.
Cæsar-svindelen var en parallell til de stadig gjentatte påstandene om at den syriske presidenten Bashar al Assad på en eller annen måte var ansvarlig for alle dødsfallene i Syria, selv når hans fanatiske motstandere viste flere filmer av sine egne henrettelser av syriske soldater og sivile, og mens høytstående amerikanske tjenestemenn åpent innrømmet at deres allierte bevæpnet og finansierte alle de internasjonalt forbudte terrorgruppene i Syria (Anderson 2019: 71-76).
En amerikansk kommentator observerte HRW-innrømmelsene, og bemerket mønsteret av fabrikkerte krigshistorier som brukes til å støtte amerikanske intervensjoner. Historisk sett hadde «de alle som mål å manipulere opinionen, og de lyktes alle på en eller annen måte … ennå har ingen av gjerningsmennene ble straffet eller betalt noen slags pris». Når det gjelder Cæsar-løgnen, basert på vitnemål fra en eneste anonym avhopper, ble svindelen kunngjort til offentligheten «den 20. januar 2014, to dager før FN -forhandlingene om den syriske konflikten var planlagt å starte i Sveits» (Sterling 2015) . Washington ønsket aldri et fredsoppgjør i Syria før de hadde styrtet den uavhengige syriske regjeringen.
Seks år senere, under omstendighetene i 2020, hadde Trump-regimet forsterket den økonomiske krigen mot alle uavhengige styrker i regionen, en krig startet av Bush og Obama. Det var en beleiring med «maksimalt press» mot Iran og en full blokade av Syria, Palestina og Jemen sammen med tvangsmidler rettet mot motstandsgrupper i Irak og Libanon. Washington prøvde så å fordømme forsøk på ‘hvitvasking av penger’, mens folkene i regionen ganske enkelt forsøkte å puste.
Likevel har fotfestene til den amerikanske okkupasjonen og deres stråmenn blitt sterkt redusert de siste årene, og det murres blant Washingtons allierte. I 2006, da Israel tok sin skjebnesvangre beslutning om igjen å invadere Libanon, i håp om å ødelegge den libanesiske motstanden, var det 180.000 amerikanske tropper i regionen, de fleste av dem i Irak (Soleimani 2019). I midten av 2020 hadde Trump 5.200 tropper i Irak; og Pentagon ønsket å halvere antallet. Etter Irans angrep på den amerikanske flybasen i Irak ved Ayn al Assad, har USAs allierte forlatt den USA-ledede koalisjonen i Irak (Rubin, Jakes og Schmitt 2020). Det irakiske parlamentet har krevd en fullstendig amerikansk tilbaketrekning.
Trumps svar har vært å øke arrogansen som han leder Washingtons ‘allierte’ med. Han skilte lag med europeerne om atomavtalen som ble oppnådd med Iran i 2015 og krever fortsatt at Tyskland skal avvise Russlands NordStream-gassprosjekt (Schulz 2020). Den slags arrogante press vil sannsynligvis vekke en reaksjon.
Cæsar-loven utvider Washingtons eksisterende omfattende sanksjoner mot Syria ved å true med å fryse eiendelene til tredjeparter som handler med Damaskus (Christou og Abdulssattar Ibrahim 2020). Før dette hadde Washington stolt på «verbale trusler og private advarsler for å hindre regjeringer i Europa og Golfen fra å engasjere seg politisk med Damaskus» eller investere i Syria (SJAC 2020). Men hvor lenge kan slike trusler holde USAs allierte lydige?
Syrias utenriksdepartement sa at USA «praktiserte økonomisk terrorisme» mot Syria og holdt Washington «ansvarlig for syrernes lidelser og innvirkningen av sanksjoner på deres levebrød» (Xinhuanet 2020). Til tross for nesten et tiår med krig og sanksjoner, opprettholder Damaskus subsidier på mat, gratis offentlige skolegang og et gratis folkehelsesystem.
Som med andre amerikanske ensidige tvangsmidler (f.eks. mot Cuba, Iran og Venezuela), er USAs svar på kritikk av beleirings-tiltakene typisk at det er ‘humanitære unntak’ i lovene deres (SJAC 2020). Dette betyr imidlertid at man må appellere til den amerikanske presidenten som – i likhet med Cæsar i Colosseum – kan vise nåde og gi avkall på straffen.
Selv kilder som er usympatiske mot Syria, medgir at mens USAs ensidige tvang (‘sanksjoner’) ikke teknisk sett forhindrer import … av mat og medisin, … har kostnadene med å drive forretninger innenfor et så komplisert juridisk regime, sammen med frykt for å utilsiktet krenke sanksjoner, hevet prisene på basisvarer og bidratt til mangel på medisinsk varer og behandling. Aron Lund fra det amerikanske baserte Century Foundation la til at «folk noen ganger ikke engang søker om disse unntakene» (Christou og Abdulssattar Ibrahim 2020).
Washington er ikke bekymret for virkningen av tvangstiltakene på den syriske befolkningen, fordi nettopp nød og vansker er meningen. USA har en lang historie med å innføre ensidige sanksjoner mot uavhengige stater, i forsøk på å skade hele befolkninger i håp om å provosere politisk uro (Anderson 2019: 35-39). Når det gjelder Cæsar-loven, innrømmet det amerikanske sendebudet James Jeffrey at det siste fallet i det syriske pundet var «på grunn av prosedyrene våre» (Syria Times 2020), og truet den syriske regjeringen med en fortsatt beleiring hvis de ikke kuttet båndet til Iran og den libanesiske motstanden (MEMO 2020). Men disse båndene er nettopp hva som har hindret Syria i å bli et nytt Libya, uten en beskyttende stat og med herjende sekteriske gjenger og åpne slavemarkeder.
USA kan påføre små land som Syria betydelige økonomiske skader på kort sikt, i brudd med internasjonal lov, og bruke den berømte dobbelttalen om å «hjelpe» de samme menneskene de angriper. Dette har allerede skapt en stor belastning for innbyggerne i Syria og Libanon.
Men Washingtons utsikt på mellomlang sikt ser ikke så bra ut. De står overfor økt samarbeid mellom regionens uavhengige stater og folk (Iran, Irak, Syria, Libanon, Yemen og Palestina) og samarbeid mellom kontinenter, som vist ved Irans nylige tankskiphjelp til Venezuela (Al Jazeera 2020).
Videre har Russland og Kina utdypet sine roller i Midtøsten, i kjølvannet av de mange, upopulære amerikanske intervensjonene. Det inkluderer kinesisk og russisk militærsamarbeid med Iran (Westcott og Alkhshali 2019) og bygging av en ny Kina-ledet finansiell arkitektur, som virker stadig mer nødvendig for å bryte syklusen av uendelig krig (Rae 2020; Doshi 2020; Ito 2018; Adler og Bessner 2020). Dette vil etter hvert omfatte større avstand fra den amerikanske dollaren og noen alternativer til det USA-dominerte SWIFT-systemet (for bankoverføringer). Europeerne har ennå ikke tilstrekkelig uavhengighet til å bryte med sin transatlantiske ‘partner’, men det er mulig de vil benytte seg av initiativ ledet av Russland eller Kina som klarer å undergrave amerikanske finansmonopol.
Kildehenvisninger
Adler, David and Daniel Bessner (2020) ‘To End Forever War, End the Dollar’s Global Dominance’, New Republic, 28 January, online: https://newrepublic.com/article/156325/end-forever-war-end-dollars-global-dominance
Al Jazeera (2020) ‘Iran ready to ship more fuel to Venezuela despite US ‘threats’’, 1 June, online: https://www.aljazeera.com/news/2020/06/iran-ready-ship-fuel-venezuela-threats-200601082627973.html
Anderson, Tim (2019) Axis of Resistance: towards an independent Middle East’, Clarity Press, Atlanta (GA)
Black, Ian (2014) ‘Syrian regime document trove shows evidence of “industrial scale” killing of detainees’, The Guardian, 22 January, online: https://www.theguardian.com/world/2014/jan/20/evidence-industrial-scale-killing-syria-war-crimes
Christou, Will and Mohammad Abdulssattar Ibrahim (2020) ‘The Caesar Act: the beginning or end of US Syria policy?’, Syria Direct, 5 January, online: https://syriadirect.org/news/the-caesar-act-beginning-or-end-of-us-syria-policy/
Doshi, Rush (2020) ‘China’s Ten-Year Struggle against U.S. Financial Power’, National Bureau of Asian Research, 6 January, online: https://www.nbr.org/publication/chinas-ten-year-struggle-against-u-s-financial-power/
Enders, David (2013) ‘Assad backers reportedly make up 43 percent of dead in Syria’, McClatchy, 3 June, online: https://web.archive.org/web/20151109132933/http://www.mcclatchydc.com/news/nation-world/world/middle-east/article24749608.html
HRW (2015) ‘If the Dead Could Speak: Mass Deaths and Torture in Syria’s Detention Facilities’, Human Rights Watch, 16 December, online: https://www.hrw.org/report/2015/12/16/if-dead-could-speak/mass-deaths-and-torture-syrias-detention-facilities
Hubbard, Ben and David D. Kirkpatrick (2014) ‘Photo Archive Is Said to Show Widespread Torture in Syria’, New York Times, 21 January, online: https://www.nytimes.com/2014/01/22/world/middleeast/photo-archive-is-said-to-show-widespread-torture-in-syria.html
Ito, Takatoshi (2018) ‘Changing International Financial Architecture: Growing Chinese Influence?’,
Asian Economic Policy Review, Vol. 13, Issue 2, 6 July, pp.192-214
Jalabi, Raya (2014) ‘Victims of Syrian regime honoured at DC’s Holocaust museum’, The Guardian, 23 October, online: https://www.theguardian.com/artanddesign/2014/oct/22/victims-syrian-regime-honoured-dc-holocaust-museum
Lund, Aron (2018) ‘As Syria looks to rebuild, US and allies hope money can win where guns lost’, The New Humanitarian, 22 May, online: https://www.thenewhumanitarian.org/analysis/2018/05/22/syria-looks-rebuild-us-and-allies-hope-money-can-win-where-guns-lost
MEMO (2020) ‘Official: US offered Syria president ‘proposal’ to ease his crisis’, Middle East Monitor, 9 June, online: https://www.middleeastmonitor.com/20200609-official-us-offered-syria-president-proposal-to-ease-his-crisis/
Nehme, Dahlia (2017) ‘Syria sanctions indirectly hit children’s cancer treatment’, Reuters, online: https://www.reuters.com/article/us-mideast-crisis-syria-sanctions/syria-sanctions-indirectly-hit-childrens-cancer-treatment-idUSKBN16M1UW
OHCHR (2018) ‘End of mission statement of the Special Rapporteur on the negative impact of unilateral coercive measures on the enjoyment of human rights to the Syrian Arab Republic, 13 to 17 May 2018’, Office of the High Commissioner for Human Rights, 17 May, online: https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=23094&LangID=E
Rae, James (2020) ‘The impact of China’s financial innovation on the world order’, CGTN, 26 May, online: https://news.cgtn.com/news/2020-05-24/China-U-S-relations-to-improve-but-not-until-after-2020-is-over-QJn3RWsZVu/index.html
Reuters (2019) ‘UAE reopens Syria embassy in boost for Assad’, 27 December, online: https://www.reuters.com/article/us-mideast-crisis-syria-emirates/uae-reopens-syria-embassy-a-boost-for-assad-idUSKCN1OQ0QV
Rubin, Alissa J; Lara Jakes and Eric Schmitt (2020) ‘ISIS Attacks Surge in Iraq Amid Debate on U.S. Troop Levels’, New York Times, 10 June, online: https://www.nytimes.com/2020/06/10/world/middleeast/iraq-isis-strategic-dialogue-troops.html
Schulz, Florence (2020) ‘German court rejects last claim against Nord Stream 2’, Euractiv, 13 March, online: https://www.euractiv.com/section/energy/news/german-court-rejects-last-claim-against-nord-stream-2/
SJAC (2020) ‘The Caesar Act: Impacts and Implementation’, Syria Justice and Accountability Centre’, 20 February, online: https://syriaaccountability.org/updates/2020/02/20/the-caesar-act-impacts-and-implementation/
Soleimani, Qasem (2019) ‘Untold facts on Israel-Hezbollah war in an interview with Major General Qasem Soleimani’, 1 October, online: http://english.khamenei.ir/news/7074/Untold-facts-on-Israel-Hezbollah-war-in-an-interview-with-Major
Souri, Arabi (2020) ‘The US Caesar sanctions, Washington’s last stray bullet against Syria’, Syria News, 9 June, online: https://www.syrianews.cc/the-us-caesar-sanctions-washingtons-last-stray-bullet-against-syria/
Sterling, Rick (2016) ‘The Caesar Photo Fraud that Undermined Syrian Negotiations’, Dissident Voice, 3 March, online: https://dissidentvoice.org/2016/03/the-caesar-photo-fraud-that-undermined-syrian-negotiations/
Syria Times (2020) ‘James Jeffrey admits Washington’s role in targeting the Syrian pound’, 8 June, online: http://syriatimes.sy/index.php/news/regional/49004-james-jeffrey-admits-washington-s-role-in-targeting-the-syrian-pound
UNESCO (2019) ‘Revive the spirit of Mosul: UNESCO in action’, 13 November, online: https://en.unesco.org/news/revive-spirit-mosul-unesco-action
Westcott, Ben and Hamdi Alkhshali (2019) ‘China, Russia and Iran hold joint naval drills in Gulf of Oman’, CNN, 27 December, online: https://edition.cnn.com/2019/12/27/asia/china-russia-iran-military-drills-intl-hnk/index.html
Xinhua (2019) ‘Economic sanctions have negative impacts on Syrian health sector: minister’, 23 May, online:
Xinhuanet (2020) ‘Syria condemns U.S. sanctions act, 3 June, online: http://www.xinhuanet.com/english/2020-06/03/c_139111514.htm
AHT/Creative Commons. Tim Anderson jobbet ved australske universiteter i mer enn 30 år og var professor ved Universitet i Sydney, og engasjerte seg for bl.a. Syria og Palestina, før han ble suspendert i 2018 etter sterkt press utenfra. Han er forfatter av boka The Dirty War on Syria.
Artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
