oss 150 kroner!
Igjen har EU plassert seg selv på dommerstolen over demokratiet i Europa. Etter valget til den russiske Statsdumaen 18. til 20. september var Brussel raskt ute med sin politiske dom. EU hevder at valget viser en ytterligere svekkelse av demokratiet i Russland og kritiserer blant annet at OSSE-observatører ikke ble invitert. Men før EU fortsetter å belære Russland om demokrati, burde det være tillatt å stille et ubehagelig spørsmål tilbake: Hvor demokratisk er egentlig den stadig større maktkonsentrasjonen i Brussel?
Hvem valgte Ursula von der Leyen direkte som president for EU-kommisjonen? Ingen europeiske velgere fikk hennes navn på en egen stemmeseddel til denne stillingen. Det betyr ikke at hun er uten demokratisk legitimitet. Presidenten for EU-kommisjonen foreslås av Det europeiske råd og velges av det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Men det er et indirekte system, og akkurat dette skillet bør være en legitim del av debatten når stadig mer makt samles på europeisk nivå.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herEU-kommisjonen har enorm innflytelse over Europas utvikling. Handel, sanksjoner, energi, klima, migrasjon, sikkerhet og i økende grad forsvar formes gjennom EUs institusjoner. Beslutningene berører hundrevis av millioner mennesker, hele industrisektorer og forholdet mellom Europas nasjoner og resten av verden.
Jo større denne makten blir, desto viktigere må spørsmålet om demokratisk kontroll bli.
Likevel opptrer Brussel stadig oftere som om EU har fått en særskilt rett til å definere hva demokrati og europeiske verdier skal bety for alle andre.
Det har de ikke.
Demokratiet tilhører ikke Brussel. Europa tilhører heller ikke Brussel.
Europa består av nasjoner, folk, kulturer og forskjellige historiske og politiske tradisjoner. EU er et politisk system bygget gjennom traktater mellom stater. EU og Europa er ikke det samme, uansett hvor ofte de to begrepene blandes sammen.
Dette blir spesielt viktig når demokrati kobles sammen med geopolitisk konfrontasjon. Hvem ga Brussel eneretten til å definere europeiske verdier? Og når fikk EU-institusjonene rollen som moralsk domstol over et helt kontinent?
Spørsmålene blir enda viktigere når Europa bruker stadig mer penger på militær opprustning, forsvar og sikkerhet samtidig som sanksjonspolitikken mot Russland fortsetter. Konsekvensene er ikke akademiske. De merkes i økonomi, energimarkeder, industri, handel og sikkerhet.
Jeg skriver ikke dette som en akademiker som betrakter krig på trygg avstand. Jeg skriver som tidligere FN-soldat og fredsbevarende veteran fra Midtøsten. Jeg har sett hva væpnet konflikt gjør med mennesker, og jeg har gjennom mange år arbeidet internasjonalt med veteraner og konsekvensene av krig.
Det har lært meg noe enkelt: Dialog er ikke svakhet. Diplomati er ikke kapitulasjon. Fred skapes ikke ved at mennesker som er uenige med hverandre slutter å snakke sammen.
Europa trenger derfor et annet politisk språk. I stedet for stadig sterkere konfrontasjon, flere sanksjoner og mer militær tenkning burde europeiske ledere arbeide langt hardere for å gjenåpne en reell politisk dialog med Moskva. Russland og resten av Europa deler geografi og århundrer med historie. Ingen av partene forsvinner. Før eller senere må vi finne en måte å leve sammen på.
Alternativet er et Europa låst fast i permanent konfrontasjon.
På denne bakgrunnen vil jeg også gratulere med valgseieren til Forent Russland ved valget til Statsdumaen. Ifølge de nær komplette offisielle resultatene fikk partiet 57,83 prosent av stemmene og 355 av de 450 mandatene. Det gir partiet fortsatt et meget stort flertall i Statsdumaen.
Mitt håp er at den nye parlamentariske perioden kan åpne døren for en fornyet politisk dialog mellom Russland og resten av Europa. Vi trenger forhandlingsbord fremfor nye skillelinjer og diplomater som snakker sammen fremfor en stadig dypere konfrontasjon.
Brussel står fritt til å kritisere Moskva. Men da må Brussel også tåle kritiske spørsmål om sin egen makt og demokratiske struktur. Ingen politisk institusjon bør ha demokratisk frikort.
Europa står overfor et valg som er større enn dagens politiske stridigheter: Skal vi akseptere at forholdet mellom Russland og resten av Europa preges av permanent fiendskap, eller skal vi igjen forsøke å bygge en europeisk orden der ulike stater kan leve side om side?
Etter tiår med konflikt, sanksjoner og stadig skarpere fronter burde svaret være klart: Europas neste generasjon fortjener noe bedre enn krig eller en ny kald krig.
Les også:
