Går Storbritannia i oppløsning?

Irland, Skottland, Wales legger press på London

Er det for tidlig å fastslå eller bare å antyde at “Westminsters tid går mot sin slutt”? At Storbritannia langsomt begynner å gå i oppløsning? Det dristet de tre nasjonalistpartiene som alle sitter med førsteministeren i de regionale parlamentene i Belfast, Edinburgh og Cardiff seg til å gjøre da de nylig møttes for å utfordre London på retten til selvbestemmelse.

Cardiff-erklæringa krever at London ved Labour-regjeringa til Andrew Burnham og Westminster avklarer kriteriene og prosedyren rundt folkeavstemninger, enten om irsk gjenforening eller en reprise av avstemninga om uavhengighet for Skottland i 2014, to år før avstemninga om brexit.

Statsminister Burnham har blitt hardt presset for sine avvisende uttalelser under sitt besøk i Belfast nylig. Dette er ikke godt nok for de tre partiene. På republikansk side i Irland utfordrer mindre republikanske grupper, som Saoradh (Frigjøring), Sinn Féins politikk og strategi for gjenforening.

Keltiske ledere samlet i Cardiff

For første gang er de ledende nasjonalist- og uavhengighetspartiene i Skottland, Nord-Irland og Wales de største partiene i hver sin riksdel av The United Kingdom and Northern Ireland. For første gang har de møtt hverandre i denne egenskapen for å legge føringer for den britiske regjeringa i London. Den 14. september la irske Sinn Féin, skotske Scottish National Party (SNP) og Plaid Cymru i Wales fram en historisk erklæring med krav til 10 Downing Street om å forberede og legge til rette for konstitusjonelle endringer.

Budskapet fra Cardiff i Wales er ganske enkelt, melder Irish Republican News:  «Westminsters tid går mot slutten».

Partiene kjenner seg forpliktet til å samarbeide om spørsmål knyttet til uavhengighet samt andre politiske og økonomiske saker.

«Våre nasjoner har rett til selvbestemmelse. Ingen regjering i Westminster har rett til å hindre demokratiet eller undergrave prinsippet om at våre folk skal bestemme sin egen framtid. [-] Vi krever at den britiske regjeringen forbereder, planlegger og legger til rette for konstitusjonelle endringer i hvert av områdene,» heter det i erklæringa.

Trumps trumpet

– Dagen i dag er et sterkt vitnesbyrd om de enorme endringene, håp og mulighetene som preger tida vi lever i, markerte Sinn Féins talsmann. Dette skjedde i kjølvannet av at Donald Trump uttrykte støtte til et forent Irland i forbindelse med et sitt besøk i Irland nylig. 

Dette er langt fra en sedvanlig oppsiktsvekkende uttalelse fra Trump. Det var derimot tilfellet da han nylig luftet muligheten for å revurdere USAs tradisjonelle posisjon i spørsmålet om Argentinas krav på Las Malvinas – Malvinene eller Falklandsøyene – i konflikten med kolonimakta Storbritannia.

En lang rekke av POTUS (The President of the United States) har i praksis støttet Irlands krav og vært involvert i prosessen, som da George J. Mitchell, den demokratiske senatoren fra Maine, var president Bill Clintons spesialutsending til Nord-Irland (1995-2001) og ledet forhandlingene under Langfredagavtalen.

Trump var, heller ikke det særlig oppsiktsvekkende, ganske uklar med hensyn til tidspunktet utover at «det kommer til å skje før eller siden”, og at det «kan like gjerne skje nå». Dette med tanke på at det nettopp er spørsmålet om tidspunktet som nå tilspisser seg. Fra Trumps side egner uttalelsene seg som ammunisjon i hans høylytte irritasjon over at London har sviktet ham i krigen mot Iran ved ikke å gå aktivt inn på USAs og Israels side.

Utfordrer Burnham

– Uten å dvele for mye ved hans kommentarer, mener jeg det er viktig å understreke at det pågår en omfattende samtale om gjenforening av Irland, både internasjonalt og nasjonalt, kommenterte Michelle O’Neill uttalelsene fra Trump før hun slo fast at Storbritannias statsminister Andrew Burnham er “medgarantist for avtalen, og i den avtalen står det at folket selv kan avgjøre sin konstitusjonelle framtid.»

– Han kan enten gjenta feilene fra brexit eller han kan velge å gjøre noe annerledes som å begynne å forberede seg på konstitusjonelle endringer, påpekte hun.

– La oss legge til rette for samtalen om konstitusjonelle endringer: Hvordan kan de se ut? Hvordan kan vi forbedre folks liv? For til syvende og sist er det dette det bør handle om.

Hennes partileder, Mary Lou McDonald, sender utfordringa videre til Dublin om den fredelige og demokratiske “overgangen fra deling til et samlet Irland”. Den irske regjeringa «må herfra og ut være svært proaktiv når det gjelder å forme og legge til rette for denne demokratiske samtalen«.

Cardiff-erklæringa

Cardiff-erklæringa peker i samme retning: Avgjørelser om den konstitusjonelle framtida tilhører innbyggerne i de ulike riksdelene, ikke Westminster. Erklæringa går dessuten lenger. Den slår fast at de tre partiene avviser Whitehalls økonomiske modell, og mener at «våre nasjoners framtid ligger i EU». [Whitehall er regjeringskvartalet i Westminster i London.] I teksten heter det:

En sterkere og mer rettferdig økonomi:

– Å dele ideer og erfaringer om hvordan vi kan bygge produktive og velstående økonomier som skaper gode jobber, bekjemper ulikhet og sikrer en mer rettferdig fordeling av rikdom og muligheter. Vi tar avstand fra den feilslåtte økonomiske modellen til sentralmakten i London, og vil i stedet bygge økonomier som fremmer sosial rettferdighet og reduserer ulikhet på tvers av våre nasjoner.

Utbygging av egne energiressurser:

– Utnyttelse av våre store ressurser innen fornybar energi for å redusere kostnadene for husholdninger og bedrifter. Energirikdommen i våre nasjoner bør komme innbyggerne til gode.

Europa og internasjonalt samarbeid:

– Brexit har skadet økonomiene våre og begrenset mulighetene for innbyggerne våre. Vi mener at våre nasjoners framtid ligger i EU. Vi ønsker å samarbeide om å gjenoppbygge og styrke de europeiske båndene, og dermed skape bedre muligheter for handel, investeringer, kultur og samarbeid.

Våre nasjoner har rett til selvbestemmelse:

– Ingen regjering i Westminster har rett til å hindre demokratiet eller undergrave prinsippet om at innbyggerne våre selv skal bestemme sin egen framtid. Vi anerkjenner at partiene våre har ulike syn på konstitusjonelle spørsmål, og at hver nasjon vil avgjøre sin egen fremtid på sin egen måte og til sin egen tid. Det som forener oss, er en besluttsomhet om å sikre at våre nasjoners stemmer blir hørt, at innbyggerne våre får muligheten til å blomstre, og at samarbeidet mellom Skottland, Wales og Irland kan styrkes.

Strid om folkeavstemninger

Det tok ikke lang tid etter hans første besøk i Nord-Irland – som Storbritannias statsminister – før de politiske reaksjonene tvang Andy Burnham til delvis retrett. Hans uttalelser om at en irsk folkeavstemning er «ute av bildet» og at en ny skotsk folkeavstemning er «utelukket» falt ikke i jord verken på den ene eller den andre siden av Irskesjøen.

Under spørretimen i Westminster onsdag 9. september måtte Burnham på gjentatte spørsmål bekrefte at han står ved Langfredagavtalen om Irland fra 10. april 1998 og at det ville kunne være mulig med en ny folkeavstemning om Skottlands uavhengighet dersom det er tydelig folkelig støtte for det.

Langfredagsavtalen slår fast at en folkeavstemning om grensespørsmålet, det vil si om irsk gjenforening, skal lyses ut om det anses som sannsynlig at den vil bli vedtatt.

Avtalen er derimot langt fra tydelig om hvordan prosessen skal foregå utover at det første trekket må komme fra den britiske okkupasjonsministeren for Nord-Irland som legger det fram i statsråd i 10 Downing Street i London.

Skottland etter brexit

Når det gjelder en ny folkeavstemning om Skottland, må veien gå om Høyesterett i London. Dette ble vedtatt etter at Storbritannias stemte for brexit fra EU under folkeavstemninga i 2016.

Det utløste et ganske umiddelbart krav fra uavhengighetspartiene Scottish National Party (SNP, skotsk gælisk: Pàrtaidh Nàiseanta na h-Alba) og Scottish Green Party (Pàrtiadh Uaine na h-Alba) om en ny folkeavstemning om Skottland etter at de tapte slaget i september 2014.

Storbritannias konservative statsminister Boris Johnson, feide kravet fullstendig til side og fikk en kjennelse med seg i Høyesterett i 2022 om at kravet først må innom domstolen.

Oppfyller flere vilkår

Dette blir umiddelbart utfordret av ferske meningsmålinger. I nær to år har de gitt konsekvent flertall i Nord-Irland for å avholde folkeavstemning og flertall for irsk samling. Nyere målinger har vist at støtten til umiddelbar uavhengighet ligger på rundt 52 prosent.

Meningsmålingene og debatten viser at Burnham var på sviktende grunn da han i Belfast avfeide spørsmålet om folkeavstemninga og utløste sterke reaksjoner. Det tvang Downing Street ut for å slukke brannen. Det ble sendt ut en presisering som understreket at standpunktet var “foreløpig”.

Da Burnham ble konfrontert i Westminster av det skotske parlamentsmedlemmet Chris Law (SNP) fra Dundee Central, innrømmet han at en folkeavstemning vil bli «vurdert av ministeren for Nord-Irland når det er brei enighet i landet, og når opinionen har endret seg i en slik grad at kravet må vurderes. Jeg vil si at situasjonen i Skottland er nøyaktig den samme», sa han før han understreket:

– Jeg er ikke kjent med at det fins flertall i befolkninga som støtter en ny folkeavstemning, og før det endrer seg, blir det ingen slik avstemning.

Det utløste nye reaksjoner og kommentarer om at Burnham hadde plikt til å holde seg oppdatert om hva målingene faktisk sier. Det gjelder i større grad Nord-Irland enn Skottland.

Skottlands førsteminister Swinney fant likevel grunn til å bemerke at dette var første gang siden 2014 at en britisk statsminister hadde «akseptert at flertallsstøtte for en folkeavstemning bør bety at en slik avstemning faktisk finner sted».

– Å gå fra at noe er ‘helt utelukket’ til dette, innebærer en erkjennelse av realiteten om at det er det skotske folket – ikke den britiske regjeringa – som skal avgjøre sin egen framtid, fastslo Swinney i Edinburgh (Dùn Èideann), “Athens of the North”.

Press på Dublin

Burnhams angivelige retrett fikk den irske Taoiseach (statsminister) Micheál Martin fra Fianna Fáil til å justere sine utsagn etter at han høylytt hadde beklaget at alt maset om folkeavstemning fikk ham til å “gå av hengslene”. Han mener at kriteriene var «et tema som må diskuteres» og understreket, nærmest som et ekko av golfpresident Donald Trump, at et forent Irland «ville være det beste utfallet», forøvrig i tråd med partiets offisielle standpunkt . Det ble grunnlagt på i mai 1926 av seinere Taoisearch Éamon de Valera (statsminister 1957-59, president 1959-73, død 1975) etter splittelsen fra Sinn Féin (“Oss selv”).

Martin ville derimot fortsatt ikke støtte kravet om en tidsplan, slik Sinn Féin krever. Forslaget ble stemt ned i Dáil Éireann av maktalliansen mellom Fianna Fáil (“Skjebnens soldater”) og Fine Gael (“Den irske familien”), men støttet ikke krav om en tidsplan.

Om han vil ta dette opp med Burnham?

– Det punktet ble stående – kanskje bevisst – uklart den gangen, svarte han på spørsmålet fra journalister under FFs strategikonferanse med henvisning til da Langfredagavtalen ble inngått i 1998.

Ledelsen i Fine Gael er like vage i sine formuleringer.

– Hvis vi stadig skal kreve folkeavstemning om grensespørsmålet de neste tre årene, går vi kanskje glipp av poenget. Vi må forberede oss på hvordan en slik avstemning vil se ut, og arbeide for å endre holdningene slik at flere ønsker en folkeavstemning, mener Fine Gael-ministeren Neale Richmond, Tachta Dála (TD) for valgkretsen Dublin Rathdown.

Han har tydeligvis glemt at Fine Gael var med på å vrake Sinn Féins framlegg til nettopp å sette opp en tidslinje for prosessen i fjor.

Utenriks-, forsvars- og handelsminister siden november, Helen McEntee (40) fra Fine Gael er innforstått med at det kommer en “border poll” om Irlands framtidige status, noe som regjeringa må forberede seg på, men heller ikke den tidligere justisministeren fra Castletown-Kilpatrick i Meath-fylket har noen datoer å komme med.

Sinn Féin møter Burnham og den seindrektige koalisjonen mellom de to tidligere maktrivalene med å konstatere at folkeavstemninga om irsk gjenforening «ikke er en innrømmelse som skal skjenkes det irske folket av en engelsk politiker».

Kritiske republikanske røster

Flere av de små republikanske grupperingene avviser på dette grunnlaget selve ideen om en slik London-diktert folkeavstemning og dermed grunnlaget for Langfredagavtalen. En av dem er Saoradh (“Frigjøring”), et anti-imperialistisk, sosialistisk og EU-kritisk parti som ble stiftet i september 2016 i Derry.

Saoradh blir ledet av Stephen Murney, og har flere kjente folk fra 32 County Sovereignty Movement og Real IRA, fra Republican Sinn Féin, fra Irish Republican Socialist Party (IRSP) og andre små organisasjoner som har gått i oppløsning, i sine rekker. Partiet blir nå knyttet til New IRA av det nordirske politivesenet Police Service of Northern Ireland (PSNI).

– Hvordan et parti som en gang kjempet for å få britene ut, bygde hele strategien sin på en klausul britene skrev, britene kontrollerer, og som britene nå skriftlig har meddelt at de aldri har til hensikt å ta i bruk?, spør Séamus Fitzsimons, partiets leder for Saoradh i Belfast, i en artikkel med tittelen: “Folkeavstemninga som aldri blir noe av” hvor han langer ut mot Sinn Féin.

“Sinn Féin forteller folk at friheten er på vei. Ikke gjennom kamp, ​​ikke ved å bygge noe, men gjennom et avkryssingsfelt på en stemmeseddel som en britisk minister en dag kan bestemme seg for å trykke opp – helt etter eget skjønn.De kaller det en folkeavstemning om grensen. De snakker om den slik den gamle bevegelsen pleide å snakke om selve republikken: som om den var uunngåelig, som om historia gjorde jobben for dem. Ingen i ledelsen vil fortelle deg den nakne sannheten: Denne mekanismen har aldri levert det de lover. Ikke her, ikke noe annet sted, aldri”.

Fitzsimons trekker fram paragraf 1 i Northern Ireland Act 1998 som utgjør det juridiske rammeverket for «samtykkeprinsippet» i Langfredagsavtalen. Han mener at Sinn Féin-ledelsen aldri har sitert den i sin helhet og trekker fram ordene “framstår som sannsynlig” og “for ham”. Den  lyder slik: Ministeren skal bare utlyse en folkeavstemning «dersom det på noe tidspunkt framstår som sannsynlig for ham» at et flertall ville stemt for et forent Irland.

“Ikke en underskriftskampanje, ikke en demografisk folketelling, ikke en bevisrekke andre kan granske,” men  “en britisk ministers private vurdering – uten begrunnelse, uten mulighet for reell overprøving – fungerer som den eneste portvokteren for irsk selvbestemmelse.”

Han viser til McCord-saka (mot brexit i 2016 og om folkeavstemninga i 2019) der saksøker, Raymond McCord, forsøkte å tvinge den britiske okkupasjonsministeren til å offentliggjøre kriteriene for å utlyse folkeavstemning.

I Brexit-saka i 2016 argumenterte McCord for at Langfredagsavtalen innebar at Storbritannia hadde avstått deler av suvereniteten over Nord-Irland til folket der, og at en hard brexit eller “no-deal”-brexit ville undergrave fredsprosessen og avtalen, ifølge BBC.

I saka om folkeavstemninga krevde McCord at den britiske regjeringa måtte fastsette en klar og offentlig politikk for når og hvordan en folkeavstemning om et forent Irland (border poll) skal avholdes i henhold til Langfredagsavtalen, redegjør Irish Legal News.

Ikke avklart

Domstolene avviste kravet. Det ble i stedet behandlet som et politisk spørsmål rettsvesenet ikke ønsket å befatte seg med.

“London har ingen plikt til å forklare seg, ingen tidsplan å forholde seg til, og ingen konsekvenser å frykte dersom de rett og slett aldri foretar seg noe”, konkluderer Saoradh-lederen og viser til avtalen som ble inngått i januar 2024 for å få Democratic Unionist Party (DUP), det største partiet på unionistisk side, tilbake til Stormont Castle og innta sine plasser i lokalregjeringa sammen med Sinn Féin. 

I den forbindelsen offentliggjorde den britiske regjeringa et dokument der det svart på hvitt sto at den «ikke ser noen realistisk utsikt til at en folkeavstemning om grensespørsmålet vil føre til et forent Irland», og at forutsetningene for en slik avstemning «neppe vil bli objektivt oppfylt».

Dette var under statsminister Rishi Sunak fra Conservative Party (oktober 2022 – juni 2024) som har tette forbindelser  med DUP og Ulster Unionist Party (UUP).

“Dette er handa som holder pennen”, mener Fitzsimons.

Han minner om hva Gerry Adams (Gearóid Mac Ádhaimh), som fyller 78 år 6. oktober, sa i 1986, da fersk president i Sinn Féin fra november 1983, at “ingen irsk republikaner kunne støtte en avtale som institusjonaliserte britiske krav på en del av det irske nasjonale territoriet,” ifølge Fitzsimons – før Adams undertegnet Langfredagavtalen tolv år etter.

Dette er “den grunnleggende sjølmotsigelse i hele strategien Sinn Féin nå ber folk om å stole på,” anklager Saoradh, “den institusjonaliserer den britiske regjeringas krav på de seks grevskapene [fylkene], lovfestet og på ubestemt tid, helt til en folkeavstemning, kontrollert av nettopp den britiske regjeringa, bestemmer noe annet.”

Lang ventetid

Sinn Féin har siden IRAs våpenhvile i 1994 måtte skyve tidsramma for irsk gjenforening fram i tida. Den kom ikke før 2016, hundreårsdagen for Påskeopprøret i Dublin, slik Martin McGuinness (Séamus Máirtín Pacelli Mag Aonghusa), leder i IRA som ble viseførsteminister (2007-17), hevdet.

I januar 2022 mente Martina Anderson fra Bogside i Derry, medlem av EU-parlamentet (2012-2020), at «vi befinner oss i sluttspillet for delinga av Irland».

I 2025 fortalte Mary Lou McDonald at samtalen var «aktiv og pågående i sanntid», og at en måtte forberede seg på folkeavstemninger «i løpet av dette tiåret». Dette står ved lag i alle politiske utspill som partiet har lagt fram i Dublin.

Det er lett å peke på at Fitzsimons ser bort fra de historiske realitetene. Sinn Féin hevdet aldri at Langfredagavtalen var fiks og ferdig og ikke lenger betinget politisk kamp – uten våpen. Avtalen var i seg sjøl resultat av en politisk forskyvning i London, med overgangen fra Margaret Thatcher via John Major fra Conservative Party til Labours statsminister Tony Blair som sluttførte Langfredagavtalen  – som følge av IRAs kamp som var brakt fram til en skillevei.

Den republikanske befolkninga, grunnlaget for IRA, sto ikke lenger bak den væpna kampen. Det fikk Real IRA, og nå New IRA, erfare. 

Et annet vesentlig faktum er at det aldri har vært flertall i den nordirske befolkninga for irsk gjenforening før de siste åra, viser meningsmålingene.

Forsøk på å tvinge fram irsk gjenforening måtte innebære at IRA hadde flyttet det meste av sine aksjoner til økonomiske mål og infrastruktur i England og vil kunne tvunget fram en situasjon som i Ulster (Nord-Irland) i 1912 da unionistlederen Sir Edward Carson (1854-1935), leder av Irish Unionist Alliance og Ulster Unionist Council i Belfast, samlet og utrustet en unionisthær som ville slåss mot britene for et uavhengig Ulster om London gikk med på Home Rule for hele Irland.

I stedet har Sinn Féin brukt politiske krefter på først å bli det største partiet i Nord-Irland (og i sør som de har oppnådd på dagens meningsmålinger) og deretter prøve å sette dagsordenen i Stormont Castle og gjennom den vinne over “nøytrale” protestanter og unionister ved å garantere for rettigheter i et forent Irland.

Dette innebærer risikoen ved å være “det største partiet i en institusjon som ble skapt spesifikt for å håndtere delinga, snarere enn å avslutte den,” slik Fitzsimons påpeker. Men samtidig underslår han at det er nettopp den politiske kampen som Sinn Féin står i med begge beina på begge sider av den irske grensa. 

Det går med all tydelighet fram av reaksjonene etter Burnhams besøk i Belfast, og kravene til London om nettopp å avklare kriteriene for en folkeavstemning. Kravene blir også stilt over Dublin.

Det kan ikke Sairadh underslå, men Fitzsimons utfordrer Sinn Féin på at partiet ikke har presset på i Stormont Castle for å holde folkeavstemning for å fjerne tillegget “London-” i det offisielle navnet på katedralbyen Derry. Den ville resultert i et dundrende flertall for Derry (Doire/Doire Cholmcill; skotsk-gælisk: Derrie/Lunnonderrie) som betyr eikelund.

Igjen blir det et spørsmål om hva som veier tyngst i vurderinga av Sinn Féins politiske arbeid og prioriteringer.

The jury is out, men Saoradh har allerede felt sin dom:

– Sinn Féin ber øyas befolkning om å stole på at staten som delte Irland, holdt landet okkupert med militærstyrker i et århundre, og selv utformet reglene for hvordan dens egen tilbaketrekking skulle avgjøres, en dag vil handle i god tro for å avvikle sin egen ordning – til tross for at den nå har erklært i et offisielt dokument at den ikke tror vilkårene for dette noensinne vil bli oppfylt, skriver Fitzsimons.

Igjen: The jury is out.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.