oss 150 kroner!
EU-kommisjonen har offisielt erkjent for første gang at vindturbiner slipper ut plastpartikler, og at denne slitasjen slippes ut ukontrollert i miljøet. Dette fulgte en forespørsel fra det østerrikske parlamentsmedlemmet Gerald Hauser, som hadde sitert et anslag på opptil 62 kilo mikroplast per vindturbin per år. Selv om kommisjonen ikke godtar dette tallet, bekrefter den eksplisitt selve plastslitasjen, med henvisning til vitenskapelige studier. Dette gir en offisiell bekreftelse på en tidligere lite lagt merke til miljøbelastning, spesielt i sammenheng med kraftproduksjon som politisk anses som spesielt miljøvennlig.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMikroplast fra vindturbiner er derfor ikke lenger et teoretisk problem
Den avgjørende delen i Kommisjonens svar er usedvanlig entydig. Den sier: «Studier viser at plastutslipp fra vindturbiner er mye lavere enn fra andre kilder.» Med dette diskuterer ikke lenger Brussel hvorvidt vindturbiner slipper ut plast. Kommisjonen setter snarere mengden i perspektiv ved å sammenligne den med dekk, maling eller tekstiler. Advancing knowledge on the impacts of micro- and nanoplastics on human health.
Dette punktet endrer den miljøpolitiske klassifiseringen. Vindturbiner slipper ikke ut forbrenningsgasser under drift slik som kull- eller gasskraftverk. Likevel er de ikke utslippsfrie industrianlegg. Regn, hagl og skitt treffer de belagte rotorbladene med høy hastighet. Dette forårsaker erosjon, spesielt av forkantene, mens plastmateriale går tapt fra de beskyttende beleggene.
62 kilo er fortsatt kontroversielt – slitasjen er det derimot ikke
De 62 kiloene per turbin som Hauser siterer er basert på en norsk ekstrapolering. Kommisjonen bekrefter ikke dette tallet eksplisitt. Den avviser imidlertid heller ikke den fundamentale utslippet av mikroplast, men viser til andre studier med lavere verdier. En DTU-studie fra 2026, under ugunstige forhold, anslår opptil 340 gram mikroplast per rotorblad per år. Med tre rotorblader ville dette teoretisk sett utgjøre rundt én kilogram per turbin.
Andre beregninger gir imidlertid forskjellige resultater. En DTU-studie publisert i 2024 slo fast at havvindmøller mister mellom 80 og 1000 gram plast per blad per år. I motsetning til dette beregnet TNO rundt 240 gram årlig for en moderne 15 megawatt havvindturbin i 2025. Derfor er den nøyaktige størrelsesordenen fortsatt usikker. Disse studiene bestrider imidlertid ikke det faktum at plast slites bort fra rotorbladene.
Selv vedlikeholdsarbeid frigjør ytterligere plastpartikler
Det finnes også en annen utslippsvei. Under reparasjoner sliper teknikere ned skadede overflater og arbeider med komposittmaterialer. En studie fra Danmarks Tekniske Universitet anslår de resulterende plastutslippene til 40 til 160 gram per blad per år på land. Offshore varierer beregningene fra 90 til 600 gram. Dermed genereres mikroplast ikke bare gjennom erosjon fra vær, men også under vedlikehold.
Det er derfor verdt å merke seg at EU selv nå krever mer omfattende studier. Et Horisont Europa-program etterlyser feltmålinger av miljøpåvirkningen av havvindparker under drift, vedlikehold og avvikling. Utlysningen nevner eksplisitt produksjonen av plastpartikler fra et stort antall vindturbiner. Videre skal de potensielle kumulative effektene av den massive havutvidelsen undersøkes. I den forbindelse erkjenner EU at viktige aspekter ved miljøkonsekvensutredningen ennå ikke er fullt ut fastslått.
Konsekvensen av dette er ikke å likestille vindkraft med kull eller gass på alle områder. Konvensjonelle kraftverk forårsaker betydelige ekstrautslipp på grunn av drivstoffet sitt. Den politiske fremstillingen av vindkraft som en praktisk talt «ren» kilde til elektrisitet er imidlertid også mangelfull. I flere tiår har utslipp fra kraftverk med fossilt brensel, filterteknologi og utslippsgrenser vært fokus for regulering. I motsetning til dette begynte den systematiske vurderingen av slike materielle utslipp fra vindturbiner først relativt nylig. Kommisjonens offisielle innrømmelse gjør nå dette gapet synlig.
