Fødselen, døden og den forventede gjenfødelsen av verdensordenen

Vi er vitne til slutten på flere epoker. Verdenen til foreldrene våre og barndommen vår eksisterer ikke lenger. Aldri har den dystre beskrivelsen av aktuelle hendelser, som tilskrives Antonio Gramsci, virket mer treffende. «Den gamle verden dør, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». [1] Dessverre har mitt land, Amerikas forente stater, blitt et slikt monster, som dumdristig har partert verdensordenen det opprinnelig støttet.

Av ambassadør Chas W. Freeman, Jr. (USFS, pensjonert).

https://substack.com/@chasfreeman

Denne talen ble holdt via video-lenke, 30. mai 2026.

For fem hundre år siden innledet fødselen av de spanske og portugisiske imperiene en tid med europeisk global overlegenhet. I 1609 skrev den store nederlandske juristen Hugo Grotius, Mare Liberum – «Det frie hav» – hvor han overbevisende argumenterte for at det ikke kunne være suverenitet over det maritime domenet eller begrensning på fri ferdsel gjennom det. I 1648 stadfestet freden i Westfalen* begrepet om statenes suverene likhet og deres rett til å utøve sine egne moralske ideologier uten innblanding fra andre. Euro-amerikansk imperialisme påtvang deretter de westfalske prinsippene på verden. Ironisk nok viste de seg å være uforenlige med stormaktenes kolonialisme og inspirerte dens undergang. De lever videre i «De fem prinsippene for fredelig sameksistens».[2] Men de er nå under angrep.

*(Freden i Westfalen – 1648 – Store norske leksikon O.a.)

I 1763 beseiret Storbritannia den franske sjømakten på avgjørende vis. Britannia hersket deretter over bølgene. Den maritime dominansen gikk over til USA i slaget ved Bismarckhavet i 1943*. Den 263 år lange anglo-amerikanske dominansen over verdenshavene muliggjorde kolonialisme, men innførte regler mot piratvirksomhet, slavehandel, stenging av sund og andre internasjonale vannveier, samt andre hindringer for fri navigasjon. Disse reglene – som til slutt ble nedfelt i FNs havrettskonvensjon – blir nå rutinemessig brutt. *(Battle of the Bismarck Sea – Wikipedia O.a.)

USAs marine, som tidligere var en forkjemper for navigasjonsfrihet, frihandel og suveren likhet mellom nasjoner som seilte på havene, angriper nå handelsskip, beslaglegger lasten deres og selger den videre. Den dreper lovløst sivile i små fartøy hver gang den får beskjed om det. Kyststatene blokkerer stredene og blir på sin side blokkert uten hensyn til virkningen på verdensøkonomien eller andre nasjoners velferd. Amerika søker rutinemessig å styrte utenlandske regjeringer ved å gjøre folket miserabelt. I går: Syria og Venezuela. I dag: Palestina, Iran og Libanon. I morgen: Cuba, får vi troverdig beskjed om.

Det 21. århundre har vært preget av en langsom utslettelse av folkeretten. Forbud mot angrepskriger, folkemord, kollektiv avstraffelse, attentater, tortur, mishandling av fanger og erobring av territorium med makt – overholdes eller håndheves ikke lenger. Verden reagerer på dette ved å ruste opp igjen og forberede seg på krig. Ledere som frykter attentat eller folkets vrede bygger bunkere og gjemmer seg i dem. Noen likestiller lederskap med politisk splittelse og å egge til fremmedfrykt.

Israel og Amerika har gått foran ved å sette til side en «anstendig respekt for menneskehetens meninger» [3] til fordel for en avskyelig feiring av villskap. «Våpenhviler med israelske særpreg» – hyklerske våpenhviler som opprettholder krig på lavere intensitetsnivåer – har overalt erstattet diplomatiske forsøk på å skape et møte mellom forskjellige sinn, som kan danne grunnlaget for en fred. Israel jakter nådeløst på land, ikke fred. USA retter blikket mot luksuriøs eiendomsutvikling på den folkemordfylte gravplassen i Gaza.

USA er ikke alene om å innta hensynsløs hensiktsmessighet som grunnlag for sin utenrikspolitikk. Resten av Vesten har gjenskapt amerikanske feil gjennom handlinger og utelatelser. Internasjonal lov hemmer ikke lenger aggresjon eller fremmer menneskelig anstendighet. Makt gir rett. I 416 f.Kr. la Athen berømt til side sin respekt for demokratiet for å argumentere med at «de sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må». Jakten på lovløs dominans førte deretter til Athens fall.

Når Vesten legger til side sine begrensninger på utøvende makt, minoriteters rettigheter, pluralisme og institusjonelle begrensninger på vilkårlig og lunefull oppførsel fra sterke menn, er det lurt å minne oss selv på at «de som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den». [4] Likegyldighet til urettferdighet og grotesk umoralsk oppførsel er ikke bedre enn medvirkning til det. I 1919 forutsa William Butler Yeats dette da han skrev at «de beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet». [5]

I 1925 forutsa en annen poet, T. S. Eliot, at verden ville «ende ikke med et smell, men med et klynk». [6] Når verdensordenen vi kjente dør, kommer det mange klynk. Så langt, ingen smell. Men vi jobber oss mot et. USA har opphevet alle sine avtaler om våpenkontroll, noe som i stor grad øker potensialet for at krig eskalerer til atomkrig. Den russiske føderasjonen er under press for å svare med atomvåpen på NATOs og EUs stedfortrederkrig i Ukraina. Kina bygger opp et massivt atomarsenal for å motvirke mulig amerikansk inngripen i borgerkrigen mot myndighetene i Taiwan.

Jeg siterer poesi fordi det gjør det irrasjonelle forståelig uten å drepe dets besynderlighet. Verden lider av et nervøst sammenbrudd, ledet av tilsynelatende sosiopater og er deprimert av en følelse av håpløshet. Hva er kuren, og hvor kommer den fra?

Vi begynner å se mulige svar på dette i den jødisk-kristne-islamske profetiske tradisjonen. Ideer kan bli handlinger som forbedrer verden. De som taler sannhet til makten, blir rettferdiggjort når deres gjennomtenkte dømmekraft får fotfeste og fører samfunn mot rettferdighet.

Modige kvinner som Francesca Albanese trosser dagens bevisste og selvpåførte kodeks om offentlig likegyldighet til avhumaniseringen av andre mennesker. Modige politikere som Pedro Sánchez fra Spania bryter med sine feige europeiske kolleger for å lede nasjonen i å nekte samarbeid med ondskap. I den fremvoksende flersentriske* verdensordenen får små og mellomstore makter moralsk tyngde.

*(I et tidligere intervju sier Chas Freeman at han foretrekker utrykket multi-nodet verden framfor multipolar verden, siden han som elektronikk-interessert må forholde seg til to poler. Her bruker han ordet «polycentric». O.a)

Verdens folk ønsker ærlige regjeringer hvis politikk følger Den gyldne regel, ikke regimer som motsier den ved å praktisere utnyttelse, grusomhet eller moralsk likegyldighet. I mange land er privilegerte eliter som har fremmedgjort seg fra vanlige borgere, under økende kritikk og press for å reformere. Modige samlinger som denne krever en tilbakevending til fornuftens styre, et fornyet fokus på fred og økonomisk utvikling, å begrense finanskapitalismens overdrivelser, og å gjenopprette troen på at menneskenes samfunn kan forbedres gjennom rasjonell undersøkelse og institusjonell reform. Alt dette gir håp der det en stund har vært fraværende. Endringer til det bedre er på vei.

Vi trenger bedre ledere enn vi har nå, men historien lærer oss at gode ideer har en måte å finne menn og kvinner til å gjennomføre dem på. Dette forumet er et sted for å utvikle ideer som kan gjøre verden tryggere og bedre, og for å debattere hvordan dette kan gjøres. Det er en ære å ha blitt bedt om å delta.

[1] «Il vecchio mondo sta morendo. Quello nuovo tarda a comparire. E in questo chiaroscuro nascono i mostri.»

[2] De fem prinsippene er gjensidig respekt for hverandres territorielle integritet og suverenitet, gjensidig ikke-angrep, gjensidig ikke-innblanding i hverandres indre anliggender, likhet og samarbeid til gjensidig nytte, og fredelig sameksistens

[3] Begrunnelsen for publiseringen av USAs uavhengighetserklæring.

[4] George Santayana, 1905.

[5] William Butler Yeats, «Den gjenkomst», 1919.

[6] T. S. Eliot, «The Hollow Men,» 1925.

Takk for at du leste! Abonner gratis for å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt: Subscribe to Chas Freeman

Chas Freeman.

Ambassadør Freeman er en karrierediplomat (pensjonert) som var assisterende forsvarssekretær for internasjonale sikkerhetsanliggender i USA fra 1993-94, og fikk de høyeste offentlige tjenesteprisene til Forsvarsdepartementet for sine roller i utformingen av en NATO-sentrert europeisk sikkerhet etter den kalde krigen og i å gjenopprette forsvars- og militærforbindelser med Kina. Han tjente som USAs ambassadør i Saudi-Arabia (under operasjoner Desert Shield og Desert Storm). Han var rektor assisterende assisterende utenriksminister for afrikanske anliggender under den historiske amerikanske meklingen av namibisk uavhengighet fra Sør-Afrika og tilbaketrekning av kubanske tropper fra Angola.

Ambassadør Freeman jobbet som visesjef for misjonen og Chargé d’Affaires i de amerikanske ambassadene både i Bangkok (1984-1986) og Beijing (1981-1984). Han var direktør for kinesiske anliggender ved det amerikanske utenriksdepartementet fra 1979-1981. Han var den viktigste amerikanske tolken under avdøde president Nixons banebrytende besøk i Kina i 1972. I tillegg til sin diplomatiske erfaring fra Midtøsten, Afrika, Øst-Asia og Europa, hadde han en tjenesteturné i India.

Han publiserer sine artikler på https://chasfreeman.net/

Teksten til denne talen ble publisert på bloggen til Chas Freeman:

The Birth, Death, and Prospective Rebirth of the World Order

Remarks to a Schiller Institute Conference on the End of the 500-Year Colonial Era.

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad