Testlaboratorium Ukraina: Den overstrekte hegemons krise og det norske bedraget

​I det offisielle Norge råder en tilstand av lammende kognitiv avlukking. Fra Stortingets talerstol til redaksjonslokalene i hovedmedia messer et unisont kommentariat det samme aksiomet: Ukraina er vår ytterste forsvarslinje, løsningen på enhver konflikt heter ubegrenset våpeneksport, og enhver antydning til diplomati avfeies som moralsk forræderi. 

Bak de moralske besvergelsene skjuler det seg imidlertid en brutal realpolitisk virkelighet: Det militær-industrielle komplekset har funnet sitt ultimate vekstmarked, samtidig som den unipolare verdensordenen forvitrer foran øynene våre.

​Tirsdag kveld 8. september 2026 satt de samlet rundt møtebordet i Oslo: Jonas Gahr Støre, Volodymyr Zelenskyj og toppledere fra europeisk forsvarsindustri. Møtet fant sted midt under den nasjonale sørgeperioden, kvelden før kong Haralds begravelse. Maktapparatet  benyttet anledningen til å demonstrere hva typisk norsk konsensus og stordugnad innebærer i praksis: Under dekke av sørgefreden ble Zelenskyjs begravelsesbesøk omgjort til en strategisk arena for våpenkontrakter, der videreutvikling av antiballistisk luftforsvar sto øverst på dagsordenen.

​Det var bekreftende nikking og en unison samstemthet mellom statsledere og våpenkapital. Møtet kler av den kyniske symbiosen som driver konflikten: Våpenindustriens forretningsmodell krever kontinuerlig etablering, vedlikehold og oppskalering av fiendebilder. Uten et permanent trusselbilde tørker de astronomiske statssubsidiene inn. Ukraina er blitt industriens fremste «battle lab» – en operativ, levende testbenk for høyteknologiske systemer.

​Når finanskapitalen som driver og finansierer dette maskineriet, per definisjon er fri for moral – og utelukkende styres av aksjonærverdier, utbytte og avkastning på investert kapital – tvinger et grunnleggende spørsmål seg frem: Hvem skal kreve moral av våre 169 folkevalgte stortingsrepresentanter? 

Hvem skal stille dem til ansvar når de opptrer som servile saksbehandlere for krigsprofitørene, hever sine faste godtgjørelser i trygg forvissning om at de aldri selv skal bære byrden, og enstemmig bevilger nye milliarder til utmattelseskrigen som ruinerer Ukraina og slukker ukrainske og russiske liv.

​Hegemonen overstrekker seg: Fellen i Midtøsten

Dette skjer samtidig som USAs globale hegemoni har nådd en historisk blindgate. Etter Sovjetunionens sammenbrudd utropte Washington seg til ubestridt hersker over en unipolar verden, men tre tiår med endeløse kriger, industriell avskalling og Kinas økonomiske tyngde har strukket imperiet til bristepunktet.

​Situasjonen ble ytterligere forseglet da Washington lot seg manøvrere inn i en ny, ødeleggende eskalering i Midtøsten. Da Netanyahu lyktes i å dra USA inn i direkte angrep på Iran, utløste det en regional kjedereaksjon: stenging av Hormuzstredet, eksploderende energipriser og en militær hengemyr Pentagon ikke kan manøvrere seg ut av. 

USA makter ikke å føre utmattelseskrig på tre fronter samtidig – i Midtøsten, i Indo-Stillehavet mot Kina og i Donbas mot en atomvæpnet stormakt. Washington presses nå mot en uunngåelig strategisk retrett fra Ukraina, der regningen, logistikkbyrden og de politiske ruinene overlates til europeiske vasallstater som verken rår over industriell kapasitet, tilstrekkelige lagre eller demografi til å bære oppgaven.

​Asymmetrien i skyttergravene: Behovet for «skin in the game»

Mens vestlige våpenprodusenter som Kongsberg Gruppen og Nammo sikrer seg rekordprofitter og høster uvurderlige operative data, er det noen helt andre som betaler prisen. Krigen i Ukraina har for lengst blottlagt et grelt klasseskille. De som sendes inn i frontavsnittene for å holde linjene, er verken barna til Kyivs oligarker, vestlige forsvarslobbyister, norske industritopper eller stortingsrepresentanter. Det er Ukrainas eget prekariat – industriarbeidere, jordbrukere og de ressursfattige som manglet midler til å bestikke seg fri fra rekrutteringsoffiserene. 

For å tette hullene i frontlinjen suppleres rekkene nå i økende grad med leiesoldater fra Latin-Amerika, som desperate colombianere som risikerer lemlestelse for en månedslønn de knapt kunne forestille seg i Bogotas fattigkvarterer.

​Her er det på tide å gjenopplive et klassisk moralsk prinsipp: skin in the game. Tanken om at de som konstruerer, tjener på eller beslutter bruk av våpen, selv må bære en fysisk risiko – en etisk rettesnor fremmet fra antikken til Nassim Taleb – utgjør den skarpeste kritikken mot den moderne, teknologiske distanseringen fra vold. Når avstanden mellom dem som håver inn gevinsten og dem som sønderrives av granatsplinter blir tilnærmet uendelig, forsvinner enhver rasjonell og etisk tilbakeholdenhet.

​Dersom forsvarsindustrien og regjeringen insisterer på å gjøre krigsskueplassen til en teknologisk testarena, bør vi kreve full konsekvens: Send utviklerne, styremedlemmene og aksjonærene – og gjerne representanter fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité – direkte til frontlinjen. La dem feilsøke radarsystemer og sensorer under innkommende artillerild, side om side med det ukrainske prekariatet. Kravet vil selvsagt bli avfeid som provoserende av maktapparatet. Men det absurde er ikke kravet om personlig ansvar; det genuint absurde er et samfunnssystem som aksepterer en krigsøkonomi fullstendig kjemisk renset for risiko for profitørene og deres politiske tilretteleggere.

​Hvorfor Russland avviser en overfladisk våpenhvile

Når det etablerte politiske miljøet i Norge etterlyser en våpenhvile, overser de systematisk Moskvas strategiske kalkyle. Russland avviser kategorisk et nytt «Minsk 3». Sett fra Kreml fungerte Minsk-avtalene utelukkende som et vestlig skalkeskjul for å kjøpe tid til ukrainsk gjenopprustning, slik vestlige nøkkelaktører i ettertid har vedgått åpent.

​Moskva aksepterer ingen kamppause langs dagens frontlinjer så lenge ukrainsk NATO-tilknytning – enten formelt eller de facto gjennom bilaterale sikkerhetspakter, vestlig militært nærvær og felles våpenproduksjon – forblir på bordet. For Russland vil en våpenhvile uten en ugjenkallelig, traktatfestet avtale om ukrainsk nøytralitet, omfattende demilitarisering og anerkjennelse av de faktiske territoriale realitetene bare tjene som et taktisk pusterom for å bevæpne Ukraina. 

Så lenge Vesten fastholder målet om å bruke Ukraina som en fremskutt militær plattform, vil Moskva utnytte sitt materielle og demografiske overtak til å videreføre utmattelseskrigen.

​Hvordan Norge kan bryte med krigspsykosen

Den norske konsensusen er intet spontant uttrykk for folkeviljen. Den er metodisk kultivert og opprettholdt av et statsfinansiert påvirkningsapparat. 

Organisasjoner som Den norske Helsingforskomité trer frem i offentligheten som nøytrale forvaltere av folkerett og menneskerettigheter, men opptrer i praksis som en ideologisk spydspiss for vestlige geopolitiske målsettinger. 

³Deres strukturelle og historiske forankring i det transatlantiske nettverket rundt National Endowment for Democracy (NED) – instrumentet som ble etablert i Washington for å videreføre deler av CIAs politiske virksomhet i full åpenhet – har bidratt til å befeste et debattklima der saklig dissens raskt marginaliseres.

​Dersom Norge skal unngå å bli trukket med i dragsuget av et svekket amerikansk imperium, må det tas et resolutt oppgjør med dagens linje:

• ​Avvikle den militære delen av Nansen-programmet: Stans umiddelbart all overføring av våpen og ammunisjon. Omdiriger midlene uavkortet til sivil gjenoppbygging, minerydding og humanitær bistand.
• ​Opphev baseavtalene med USA (SDCA): Reverser suverenitetsavståelsene som har omgjort norsk territorium til «omforente områder» under fremmed jurisdiksjon. Norge må slutte å tjene som et fremskutt oppmarsjområde for Pentagon og gjenopprette den tradisjonelle base- og beroligelsespolitikken i nordområdene.
• ​Sett etiske rammer for forsvarsindustrien: Etabler et ubetinget forbud mot at selskaper med statlig eierskap benytter pågående kriger som operativt utviklingslaboratorium.
• ​Kutt overføringene til atlantiske påvirkningsaktører: Gjennomfør en grundig revisjon av statsstøtten til tenketanker og organisasjoner som fungerer som ekkokamre for NATOs eskalering, og stimuler heller uavhengig forskning på multipolaritet og rustningskontroll.
• ​Støtt fredsinitiativer fra det globale sør: Norge må oppgi den ensidige doktrinen om fullstendig militær seier og i stedet gi reell diplomatisk støtte til de forhandlingssporene som er fremsatt av nøytrale stater i det globale sør – herunder initiativene fra Brasil, Kina og afrikanske land.

​Krigsrusen må vike for nøktern realpolitikk. Når finanskapitalen opererer uten etisk kompass og 169 stortingsrepresentanter frasier seg sitt moralske mandat, faller ansvaret på befolkningen selv: Vi må riste av oss vasallstatusen, forholde oss til de faktiske maktforskyvningene i verden og erkjenne at varig fred aldri kan tuftes på våpenindustriens overskudd eller ofringen av et fremmed prekariat.

Å kritisere vestlig våpenindustri, stormaktsspill og Stortingets manglende etiske kompass betyr ikke å frikjenne Kreml. Russlands invasjon av Ukraina er og blir et folkerettsstridig angrep på en suveren stat. Men nettopp fordi invasjonen bryter folkerettens mest grunnleggende prinsipper, kan ikke svaret være å ofre folkeretten ytterligere i et kynisk geopolitisk sjakkspill der krig gjøres til en permanent, lukrativ forretningsmodell. Fred og rettferdighet oppnås ikke ved at finanskapitalen håver inn milliarder mens skyttergravene fylles med et vernepliktig prekariat; det krever at det internasjonale diplomatiet gjenreises på likeverdige premisser – før storkrigen sluker oss alle.

Steven Crozier

---

Les også:

Den store nordiske Ukraina-krigen