oss 150 kroner!
«Drøvtyggere spiller en avgjørende rolle i samspillet mellom norsk matproduksjon, naturverdier og økosystemer».
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har kommet med en rapport som konkluderer med denne overskrifta. Ikke overraskende for mange av oss, men det er godt at det slås fast av instanser som kanskje våre politikere og myndigheter vil høre på.
( https://nva.sikt.no/registration/019d2e75149d-16ca33e3-3974-416b-9ffa-605e649eb0b5 )
NIBIO skriver på sin nettside dette:
Sammendrag
Rapporten gir en overordnet beskrivelse av hvordan drøvtyggerbasert jordbruk påvirker arealer, natur og økosystemer i Norge, og hvorfor disse påvirkningene må forstås i en særnorsk kontekst. Norge har lite dyrkbar jord, store grovfôrarealer og omfattende utmarksressurser, noe som gjør drøvtyggere sentrale for både matsikkerhet og forvaltning av kulturlandskap.
Rapporten viser at jordbrukets effekter kan være både positive og negative, avhengig av driftsformer og lokale forhold.
Beiting i inn- og utmark opprettholder naturtyper og hindrer gjengroing, mens opphør av drift gir tap av biologisk mangfold og kulturlandskap.
Samtidig kan intensiv produksjon lokalt gi økt avrenning, jordpakking og redusert artsmangfold. Politiske rammer, regelverk, klimarisiko og strukturelle endringer påvirker utviklingen i sektoren og dermed også naturpåvirkningen. Det anbefales videre arbeid for å systematisere kunnskapen, utvikle indikatorer og analysere drivkrefter, med mål om bedre dokumentasjon og styrket bærekraft i drøvtyggerproduksjonen.
Det er viktig å merke seg at rapporten viser dette:
Drøvtyggere spiller en avgjørende rolle i samspillet mellom norsk matproduksjon, naturverdier og økosystemer.
Det understrekes også at effektene avhenger av hvordan og hvor produksjonen foregår.
Rapporten belyser hvordan beitedyr både kan bidra til å opprettholde biologisk mangfold, men også påvirke miljøet negativt dersom driften blir for intensiv.
Jeg tenker at å satse på en økning med de rette dyra, nøysomme hardføre kyr, geiter og sauer som tåler norsk natur vil vi kunne øke sjølforsyninga i landet vårt.
I en artikkel i november 2022 skreiv jeg dette: Budsjettnemnda for jordbruket regna i 2016 ut at det totale fôropptaket på utmark utgjorde 325 millioner fôrenheter, og det er mulig å høste opp mot 950 millioner fôrenheter fra utmarka. Sjøl om ikke alle områder er like tilgjengelige, er potensialet betydelig for en økning av antall beitedyr, av matproduksjon og av den økonomiske verdiskapingen som finnes i utmarka.
Beitekvaliteten er ikke bare naturgitt, det må gjødsling, tråkk, beiting til for å holde utmarka i hevd,
Vi har mange artikler om beiting, seterdrift og kampen om naturen her på Steigan.no
Som vi veit har vi begrenset areal egnet til matkorn i Norge, men vi har store beiteressurser i utmark.
Beiting i både innmark og utmark bidrar samtidig til å holde landskapet åpent og til å bevare leveområder for en rekke arter. Uten beitedyr vil mange områder gro igjen, noe som kan føre til tap av biologisk mangfold.
Den sentraliseringa som vi har sett og som pågår er ødeleggende for et fornuftig landbruk tilpassa norske forhold. Vi ser også at det foregår en kamp om utmarka i landet vårt, noe jeg også har skrevet om ved flere anledninger her.
Rapporten som nå har kommet tar opp disse arealkonfliktene. I kapittel 6.2 står det:
Arealkonflikter i utmark handler om arealpolitikk og målkonfliktene mellom de ulike landbruksaktivitetene og annen aktivitet i utmarka som kan deles inn i:
• jordbruket, dvs. den delen av landbruket som utøves på innmarka, men ofte grenser opp mot utmark og derfor berøres av aktivitetene i utmarka
• annen næringsvirksomhet i utmark, som f.eks. kraftproduksjon, mineralutvinning, hyttebygging og rekreasjonsindustri
• offentlige tiltak i utmark, som f.eks. samferdsel (vei og jernbane), forsvarets virksomhet, natur- og kulturvern
• interesser knyttet til biologisk mangfold, rekreasjon, landskap og opplevelsesverdi, gjerne knyttet til en normativ idé om en idealtilstand
• rovdyrforvaltningen
(Bilde fra rapporten s.28)
I presentasjonen av rapporten på NIBIOs hjemmeside peker også Arne Bardalen og Nils Vagstad på flere viktige poeng.
Som eksempel, så kan de nye kostholdsrådene om redusert kjøttforbruk, dersom de følges, føre til omfattende bruksavvikling og at store arealer går ut av produksjon, sier Vagstad.
Drøvtyggerproduksjon påvirker miljøet på flere måter. Beiting og grovfôrbasert drift kan bidra til karbonlagring i jord og opprettholdelse av biologisk mangfold.
Samtidig kan intensiv drift føre til utfordringer som næringsavrenning, jordpakking og redusert artsmangfold.
Drøvtyggere slipper også ut metan, en potent klimagass. Samtidig tyder forskning på at beiting under visse forhold kan bidra til økt karbonbinding i jord.
Effektene er kontekstavhengige. Det som fungerer godt ett sted, kan ha negative konsekvenser et annet, sier Bardalen.
Norsk matsikkerhet er avhengig av at vi utnytter våre egne ressurser og har aktivt jordbruk i hele landet, sier Bardalen.
Dersom beiteressurser ikke brukes, forringes kvaliteten over tid. Det kan få konsekvenser både for matproduksjon og naturverdier.
7.mai hadde Nationen et oppslag om at Rovdyrnemnda i Hedmark vurderer å trekke seg fra vervene sine. Saken handler om at en enstemmig nemd mener at Statsforvalteren undergraverderes mandat. I flere områder i Hedmark er rovdyrbestanden så stor at bruk at utmarka blir umulig.
https://www.nationen.no/rovdyrnemnda-i-hedmark-vurderer-a-trekkje-seg-fra-verva/s/5-148-903537
Vi veit også at flyttinga av tamreinflokkene etter vindkraftutbygginga på Fosen har skapt utfordringer.
Som vi har skrevet mye om – det foregår en kamp om utmarka.
Rapporten kommer med mange gode tanker om bruken av utmarka for å styrke sjølforsyninga på lag med naturen, den forsøker å vise en helhetlig tenkning om bruken av denne ressursen vi er så heldige å ha.
Rapporten er svært lesverdig, jeg avslutter like godt med Bardalen og Vagstads siste ord i rapporten:
Oppsummert:
Drøvtyggerne har stor betydning for nasjonal sjølforsyning, matsikkerhet og beredskap. Dette fordrer imidlertid kontinuitet både i drift og i opprettholdelse av arealene, og bør også inngå i vurderinger av drøvtyggerproduksjonenes effekt på naturverdier og økosystemer.
