oss 150 kroner!
Opp, alle jordens bundne trelle!
Opp I, som sulten knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner:
Opp slaver, nå til frihet frem!
Vi intet var, men alt vi evner,
til rydning for vårt samfunnshjem
I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever,
og slår, mens vi har varme jern.
Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
De fyrster har oss slemt bedraget,
Fred mellom oss, foruten svik!
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes,
på brødre vi ei skyter mer.
Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred
Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen
skal få sin folkevår!
(oversatt til norsk av Olav Kringen, 1904)
«L’Internationale» ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier etter Pariskommunens nederlag for 155 år siden.
I alle seinere år har den vært arbeiderklassens internasjonale kampsang, ikke minst på 1. mai.
Budskapet er klart: Enhet gir styrke. En ny samfunnsorden fri for undertrykkelse og med fred, frihet og rettferdighet oppnås kun gjennom organisering, opprør og felles kamp.
Det e itnjå som kjem tå sæ sjøl, som Vømmøl sang for 50 år siden.
I Norge har Internasjonalen på 1. mai blitt mer nostalgisk. Den spilles fortsatt av musikkorps landet rundt. Noen husker også første vers og refrenget, selv om det kan være så som så med forståelsen.
De færreste ser på seg som «bunden trell» eller «knuget av sult», og mange nordmenn har det for bra til å ønske noen «siste kamp». «Samlinga på valen» og troen på en lysere framtid engasjerer ikke som før.
Veien til et bedre samfunn er fortsatt lang, også her hjemme. Seire og tap går hånd i hånd. Mange passiviseres av velferdssamfunnet. Nå som før må de som mest kjenner uretten, stå i fremste rekke.
Ufrivillig arbeidsløse, løsarbeidere, trygdede, lavtlønnede.
Hvordan aktivisere og organisere?
Når det i Internasjonalens fjerde vers oppfordres til å føre krig mot krigen, kaste geværet og ikke skyte på brødre, står dette budskapet i rak motsetning til dagens nærmest samstemte krigspropaganda i vår del av verden.
Vanlige folk, uansett side, uansett land, uansett vinner eller taper, er alltid krigens ofre.
Derfor burde fred, uavhengighet og en mer rettferdig verden være et av maidagens fremste budskap.
I dag som i 1871.
Gratulerer med dagen!
Jan Christensen
