oss 150 kroner!
Gaza satt 77 år tilbake
Med USAs krigerske bølger i Hormuzstredet og Israels krigsforbrytelser mot Libanon drukner de fleste nyheter fra Palestina. Men noen nyheter siver likevel til overflaten, som at Spania, Irland og Slovenia vil stanse EUs frihandelsavtale med Israel. Tall drukner ofte i nyhetene og har en tendens til bare å forbli tall som det kan være vanskelig å ta inn over seg. Nylig lanserte FN, EU og Verdensbanken en felles rapport som mener at Gaza er satt 77 år tilbake.
Gaza så ikke slik ut for 77 år siden som det ser ut i dag. Det er et tall som gir innblikk i hvor omfattende Israels folkemorderiske utsletting av Gaza er.
Det samme er anslaget i rapporten om at det trengs 71,4 milliarder dollar til å gjenoppbygge Gaza. Desimalen 4 underbygger uvisstheten – men ikke troverdigheten – i forsøket på å beregne omkostningene. Desimalen 4 utgjør ikke mindre enn 400 millioner dollar. Problemene er ikke størrelsen på tallene, men den manglende politiske oppfølginga av Gaza – og Israels systematiske annekteringsforberedende tiltak på Vestbredden. Rapportens økonomiske beregninger drukner i de martine- og energimessige utlegningene om hva de til enhver tid ulike blokadene av Hormuzstredet koster den gobale økonomien og blir overdøvet av Israels bombing av Beirut (som er temporært innstilt), og systematiske sprengninger av hus og bygninger i og utenfor “den gule linja” i Sør-Libanon – og som Israels krigsforbryterminister Yisrael Katz illustrerende nok sammenlikner med utraderinga av Beit Hanoun i Gaza.
“Gaza Rapid Damage”
Forsøket på å fatte de ufattelige tallene i rapporten “The Gaza Rapid Damage and Needs Assessment” (RDNA), som ble sluppet i april, ligger ikke tallene, men de enkelte kolonnene som RDNA har stilt opp for ødeleggelsene mellom 8. oktober 2023 og i praksis våpenhvilen 10. oktober 2025, samt kostnadene for å gjenreise Gaza; ikke som Trumps potensforlengende fantasi om en “riviera” eller et Dubai ved det østre Middelhavet, – men til en beboelig standard for de 2,3 millioner palestineres om fortsatt bor der og som knytter sin tilstedeværelse, sin sumud (standhaftighet/utholdenhet) til arven etter Nakba, “Katastrofen”, fordrivelsen fra Palestina i 1948.
Det vil koste ikke mindre enn 26,3 milliarder dollar bare å gjenåpne de mest basale tjenestene, å gjenreise den mest kritiske infrastrukturen og å stabilisere økonomien i løpet av de atten første månedene, slår rapporten fast. Her stanger RDNA allerede mot sitt overveiende største problem: Det avhenger ikke bare av en israelsk våpenhvile og tilbaketrekking, men hva som er Israels planer for Gaza i skyggen av de smakløse høyhuspalassene i Trumps riviera-drøm – og Trump- og Kushner-familiens egne gjennomkorrumperte økonomiske prosjekter. Ingen amerikanske presidenter, heller ikke “grunnlovsfedre”-presidenten på slutten av og begynnelsen av 1700- og 1800-tallet, har beriket seg mer i embedet enn Trump, heller ikke omgjort til dagens synkende dollar-kurs.
Alle sektorer rammet
Spalte bortover og kolonne nedover i rapporten omfatter alle sektorer av økonomien og samfunnet som tenkes kan. Anslaget på de fysiske ødeleggelsene av infrastrukturen beløper seg til 35,2 milliarder dollar, men de økonomiske og sosiale tapene er oppført med 22,7 milliarder. Boligmassene som ligger i ruiner, er taksert til atten milliarder dollar, mer enn halvparten av de totale fysiske ødeleggelsene, viser gjennomgangen til Palestine Chronicle.
De lister opp fra de andre rubrikkene:
- Handel og industri: 6,35 milliard. dollar
- Transport: 3,2 milliarder
- Vann og sanitet: 1,7 milliarder
Helse og utdanning står for omfattende tap, om de ikke er like lett å tallfeste. I sum viser rapporten at omfanget av utraderinga er «uten sidestykke». Det overgår ikke bare alle nivåer registrert i Israels tidligere kriger i Gaza, men de fleste kriger i verden de siste tiårene. De mest omfattende og mest prekære gjelder naturligvis boligmassen der over nitti prosent av husene er helt eller mer enn delvis jevnet med den sand- og saltholdige jorda. Selv om det kalde vårregnet har rent vekk mellom teltene og piplet ut av ruinhaugene og temperaturen har kommet opp i 25 grader, har det ikke skjedd forbedringer i boligkrisa fordi Israel bevisst blokerer innførselen av boligenheter og bygningsmaterialer under påskudd at de kan brukes til militære formål.
RDNA-rapporten anslår at mer enn 371.000 boligenheter er ødelagt eller rasert. Det gjør at over 60 prosent av Gaza-palestinerne står uten hjem – og med få utsikter til å få et nytt selv på lang sikt. Teltleirene er som å se svart/hvitt-bilder fra Gaza etter Nakba. Nå er de tilbake. Vel 1,9 millioner er fortsatt internt fordrevne, og ytterligere mange av dem som ikke er blitt fordrevet eller har vendt tilbake fra sør, er uten bolig.
“Rapporten stadfester at tapene av boliger alene beløper seg til over 19 milliarder dollar om en legger sammen de fysiske ødeleggelsene og økonomiske konsekvensene,” refererer Palestine Chronicle.
Det fins knapt sosiale tjenester igjen, konkluderer RDNA, og det meste drives av ikke-statlige organisasjoner, gjerne med en internasjonal moderorganisasjon, eller rein veldedighet. Færre enn halvparten av Gazas hospitaler er i delvis funksjon, mens færre enn 38 prosent av de primære helsesentraene er virksomme. Vannmangel og de sanitære forholdene innebærer en konstant fare for spredning av smittsomme sjukdommer.
Omtrent alle skoler er sterkt ødelagt eller rasert i israelske flyangrep og artilleriild. Utdanningssektoren fungerer ikke. Både lærere og helsepersonell har stått i den sivile førstelinja under Israels folkemorderiske krig og er nå involvert i forsøket på å lappe samfunnet sammen. 720.000 elever har vært uten utdanning i to år. De resterende skolene blir brukt til å huse hjemløse og internt fordrevne.
Økonomien gått i svart
Gazas regulære økonomi er sprengt – eller har gått i svart. Jordbruket har råtnet på rot, uten muligheter for Gazas bønder og landarbeidere til å drive på åkrene som ligger tett på grensa til Israel. Økonomien krympet med 83-84 prosent i 2024, ifølge Verdensbankens beregninger. Og den steig ikke mye i løpet av 2025 som følge av våpenhvilene.
“Nær tre firedeler av Gazas arbeidsstyrke har mistet arbeidet, og over åtte prosent av de ansatte er ute av stand til å jobbe på grunn av ødeleggelsene, fordrivelsen og sammenbruddet i infrastrukturen,” gjengir Palestine Chronicle. Antall sysselsatte som del av befolkninga, har falt til 9,3 prosent, som er i bånn på FNs globale lista.
Det er et sterkt bidrag til at Gazas indeks over humanitær utvikling (HDI) er satt tilbake med 77 år, med 0,339 (fra 0 til 1). Her troner nå Island øverst med 0,972 etter å ha passert Norge (0,970). Israel er nummer 27 med 0,919.
Indeksen inneholder en svært dødelig blanding av boligkrise, matvareusikkerhet, helsevesen og utdanning med skrikende mangler og sviktende levekår – i det lett gjenkjennelige, globale bildet at det er kvinner, barn og eldre som blir hardest rammet. Mer enn 40 prosent av gravide og ammende er alvorlig feil- eller underernært. Nær alle barn er i stort behov for mental helsehjelp.
Det krever at det blir gitt førsteprioritet til gjenoppbygginga all sektorer som bolig,landbruk, helse og handel ut fra følgende RDNA-tall:
- Bolig: 16,2 milliarder dollar
- Landbruk og matvaresektoren: 10,5 milliarder
- Helse: 10 milliarder
- Handel og industri: 9 milliarder
Samlet står disse sektorene for nær to tredeler av de totale gjenreisningskostnadene. Umiddelbare prioriteringer inkluderer gjenopprettinga av grunnleggende tjenester, fjerning av ruiner, håndtering av matusikkerhet og gjenoppbygginga av kritisk infrastruktur. Bare fjerninga av mer enn 68 millioner tonn ruiner forventes å koste over 1,7 milliarder dollar.
Vilkår for rekonstruering
Igjen stanger de anslåtte tallene mot de politiske realitetene og vilkårene for i det hele tatt å kunne starte en reell gjenoppbygging som strekker seg utover hjelpearbeid. RDNA streker opp følgende vilkår:
- En vedvarende våpenhvile. Uhindret humanitær tilgang.
- Fri bevegelse av varer og materialer.
- Fungerende styring og finansielle systemer.
- Beskyttelse av bolig, land og eiendomsrettigheter.
Rapporten stadfester at “gjenopprettingsarbeidet må være palestinsk ledet og koordinert med breiere politiske prosesser”. Dette er et krav til vilkår som ikke ligger i de tjue punktene i Gaza-planen til Trump og som FNs sikkerhetsråd ga sin tilslutning til 17. november gjennom FN-resolusjon 2803 der Kina og Russland stemte avholdende.
I motsetning til Oslo-avtalen fra 1993 er Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) utelukket, og henvisningene til FN-resolusjon 242 fra 22. november 1967, etter Seksdagerskrigen, og FN-resolusjon 338 fra 22. oktober 1973, etter Oktoberkrigen, strøket.
Palestinernes representasjon er begrenset til en komité av ikke-valgte teknokrater.
Gul linje for annektering
“Den gule linja” som Israel har trukket på Gaza, har blitt utvidet fra vel 53 prosent til å gjelde minst 57 prosent, eller opp mot 60 prosent, av den 365 kvadratkilometer lille stripa, nøyaktig på størrelse med Mjøsa. Det gir full territoriell kontroll uten formell anneksjon, konstaterer den amerikansk-palestinske juristen Ahmad Ibsais ved University of Michigan, utgiver av nyhetsbrevet State of Siege og skribent for Al-Jazeera, The Guardian, Time og andre internasjonale publikasjoner.
Ibsais har forsket på det humanitäre hjelpearbeidet i Gaza og Israels struping av palestinsk utvikling.
“Den gule linja” fungerer som en de facto militær annektering, kamuflert som et midlertidig sikkerhetstiltak – og unngår dermed umiddelbare juridiske og politiske kostnader, i den grad de eksisterer for Israel.
Historia forteller noe annet. Helt siden 1948 har våpenhviler og internasjonale avtaler lagt til rette for territoriell ekspansjon under dekke av midlertidige ordninger.
“Den gule linja” handler ikke bare om territoriell okkupasjon. Linja gjelder i like høy grad militær kontroll med det løpende hjelpearbeidet og ikke minst gjenoppbygginga av Gaza. Konsekvensen er at det i praksis er umulig for palestinere å vende hjem og gjenreise sine liv, hvilket er i strid med folkeretten som Israel konsekvent overkjører uten internasjonale straffereaksjoner. Det skjer mens prosessene i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) med hensyn til anklager om landtyveri og krigsforbrytelser og folkemordssaka i Den internasjonale domstolen (ICJ) skrider langsomt fram, uten nevneverdig påtrykk fra vestlige land som er Israels nærmeste allierte.
Flytter “den gule linja”
“Den gule linja” har derimot blitt en demarkasjonslinje som FNs sikkerhetsråd dekker seg bak etter å ha gitt sin tilslutning til Gaza-planen som USAs president Donald Trump og hans team har snekret sammen for å tilrane seg palestinsk land. Det fins intet folkerettslig grunnlag for “den gule linja”, men den er en grense som angivelig markerer ulik grad av militær kontroll til tross for at Israel i realiteten har operativ kontroll over hele Gaza-stripa. Som dermed dikterer den sivile mobiliteten.
“Den gule linja” innebærer kolonisering. Israel er den eneste staten i verden som ikke har fastsatte grenser. Israels territorium er ikke offisielt definert, men bygger videre på bosetter-kolonialismen. Israels grenser er basert på våpenhvilelinjer, militær okkupasjon og annekteringer og rommer fortsatt suverenitetskrav som styrer Israels politikk.
Det går tilbake til Israels første statsminister David Ben-Gurion (14. mai 1948 – desember 1953/november 1955-juni 1963) og utgjør intet grunnleggende politisk skille i israelsk politikk. Alt har blitt definert ut fra “sikkerhet”.
Historia tilsier at “den gule linja” som nå ligger omtrent 300 meter vest i ash-Shujaiya og ytterligere 500 meter inn i boligstrøket øst i Gaza by, er midlertidig, men i den forstand at den blir flyttet til å omfatte hele Gaza for varig territoriell kontroll på lengre sikt, ikke fjernes, avhengig av internasjonale juridiske og diplomatiske konsekvenser gjennom for eksempel Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som verken Israel eller USA har tilsluttet seg.
Mens “den gule linja” blir flyttet fram skritt for skritt, blir sporene etter folkemordet fjernet eller begravd. Israels krigsforbryterminister Yisrael Katz har lagt fram planer om å etablere «nye militær-landbruksmessige utposter» i Nord-Gaza, som bekrefter hensikten med “den gule linja” gjennom de facto annektering slik Israel praktiserer på Vestbredden trinn for trinn, men uten proklamasjoner. Stillstanden i Gaza, i ly av krigene mot Iran og Libanon, gir rom for å opprette nye utposter, bygge ut bosettingene og internt fordrive palestinere fra jorda på Vestbredden.
Ingen tilbaketrekking
Den siste våpenhvileavtalen fra 10. oktober krever delvis tilbaketrekking fra IDF. Det motsatte skjer nettopp gjennom de administrative forordningene som hindrer folk i å returnere. Det skjer uten formelle anneksjonserklæringer og dermed uten stor internasjonal eller mediamessig ståhei, slik som tidligere. Metoden er innarbeidet. Våpenhvilen i 1949, etter Nakba, var også midlertidig. “Den grønne linja” gjelder fortsatt og er blitt bokstavelig talt sementert som en de facto grense for et langt større område enn det som var tenkt i henhold til FNs delingsplan.
De samme mekanismene trådte i kraft etter Seksdagerskrigen i juni 1967. Dette ble brukt til å streke opp utkastet til en palestinsk stat med Oslo-avtalen i 1993 uten at grensene ble fastsatt for den endelige statsdannelsen. Samtidig økte koloniseringa av Vestbredden fra omtrent 110.000 i 1993 til vel 750.000 i dag, og allerede med Wye River-memorandumet fra 1998, under statsminister Binyamin Netanyahu fra Likud, og i Camp David-forhandlingene fra 2000, under statsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet (HaAvoda), ble de territorielle grensene som var nedfelt i FN-resolusjon 242 (fra 1967) og FN-resolusjon 338 (fra 1973), utvisket. Siden da har den territorielle fragmenteringa og bosetningsveksten tiltatt og blitt forsterket på Vestbredden under den siste Gaza-krigen.
Heller ikke IDFs tilbaketrekking fra Gaza og avviklinga av bosettinger i 2005 var mer enn en strategisk forflytting og omplassering av operasjonell territoriell kontroll som ikke endret israelsk kontroll over grenser på bakken, luftrom og maritim tilgang. Det bidro i stedet til å fastsette og institusjonalisere den politiske separasjon mellom Gaza, Vestbredden og det annekterte Øst-Jerusalem.
Det gjorde det lettere for Israels utøvelse av territoriale ekspansjon under militær kontroll uten å stadfeste nye grenser i henhold til strategien med midlertidighet. Denne er innbakt i de internasjonale avtalene som Israel har fått lov til å diktere som sin versjon av Oslo-avtalen.
Gaza-planen er sydd over samme lest, markert med “den gule linja”.
Fra Golan til Vestbredden
Israels annektering av Golanhøydene i 1981, som FN har fordømt som “ugyldig”, ble aldri fulgt opp med juridiske konsekvenser, hvilket gir grunn til ettertanke med hensyn til de nye områdene Israel har okkuperte i Syria i forlengelsen av Golanhøydene og den nye okkupasjonen av Sør-Libanon hvor Israel har trukket en annen “gul linje” som dekker ti prosent av Libanons territorium.
Golanhøydene gjelder forholdet mellom to stater, medlemmer av FN, selv om de ikke har anerkjent hverandre eller inngått normale diplomatiske forbindelser.
Det samme forholdet gjelder ikke annekteringa av Øst-Jerusalem, umiddelbart etter Seksdagerskrigen. Jerusalem var fra første stund et FN-anliggende i delingsplanen, og Øst-Jerusalem var aldri et seriøst tema under Oslo-forhandlingene. I stedet var det snakk om landsbyen Abu Dis som er blitt delt og murt inne, og den etniske renskinga av Øst-Jerusalem pågår uavbrutt både i Silwan og Sheikh Jarrah.
Når det gjelder C-områdene som utgjør rundt 60-62 prosent av Vestbredden, er i dag de facto annektert av bosettinger, egne veier for bosetterne og administrativ og militær kontroll.
Det er bare den formelle erklæringa som mangler selv om det fins en rekke uttalelser fra statsminister Netanyahu, forsvarsminister Katz, utenriksminister Gideon Sa’ar og de mest høyreekstreme ministrene i Netanyahus regjering og sikkerhetskabinett – særlig i forbindelse med vedtaket om å bygge ut E1 (Mevaseret Adumim), et tolv kvadratkilometer område som strekker seg fra utkanten av Øst-Jerusalem og ut til den store kolonien Ma’ale Adumim som ligger som en blekksprut på høydedragene der terrengert stuper med mot Jordandalen og Dødehavet. Her går hovedveiene mellom Ramallah og resten av den nordlige delen av Vestbredden og Hebron (Al-Khalil) i sør og mellom Jerusalem og Jeriko.
Israelsk straffefrihet
Dette er nok et eksempel på at langvarig okkupasjon kan gli over i de facto annektering som ikke fører til internasjonale straffereaksjoner når annekteringa blir annonsert som med Golanhøydene, vel 14 år etter okkupasjonen. Det er den samme frykten som nå blir satt på kartet med hensyn til okkupasjonen av Sør-Libanon.
Katz har allerede varslet at okkupasjonen kommer til å bli langvarig; finansminister Bezalel Smotrich fra det ultranasjonalistiske Det religiøse sionistpartiet (HaTzionut HaDatit), offisielt kjent som Nasjonalunionen-Tkuma (HaIchud HaLeumi–Tkuma) har tatt til orde for å opprette bosettinger i det han betegner som hjertet av Erez Yisrael (Landet Israel).
Det er den langvarige okkupasjonen mot annektering som har gitt resultater for Israel. Nå tyder tonen og framgangsmåten på at tidsperspektivet er betydelig forkortet, markert med “gule linjer” som blir trukket uhindret opp på palestinsk – og libanesisk – territorium under påskudd av at dette er en del av løsninga på det palestinske spørsmålet. Israel beskriver imidlertid bosettinger, plantasjer i Jordandalen og militære soner for “sikrede” soner.
Dette burde vært alarmerende tydelig nå som det knapt fins noen illusjoner fra Oslo-avtalen tilbake. Det er i stedet en repetisjon av folkeretten og artikkel 49 i den fjerde Genève-konvensjonen som “forbyr okkupasjonsmakter å overføre sin sivile befolkning til okkupert territorium eller endre dets demografiske sammensetning,” minner Ahmad Ibsais om.
Det ble fastslått av Den internasjonale domstolen (ICJ) i sin rådgivende uttalelse fra 2004 der den bekreftet at konvensjonen gjelder for alt palestinsk territorium som har vært okkupert siden 1967, inkludert Gaza.
ICJ slo dessuten fast at Israels bygging av barrierer krenket palestinske rettigheter i henhold til folkeretten. Israel ikke kan påberope seg militær nødvendighet for å rettferdiggjøre massefordrivelse og drap på den beskyttede befolkningen den okkuperer, ifølge ICJ.
Strek over folkeretten
“Den gule linja” bryter tydelig disse forbudene og legger til rette for nye runder med palestinsk fordrivelse. Stilt overfor dette “har stater en plikt til å handle for å forhindre folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, blant annet gjennom mekanismer som ansvaret for å beskytte (R2P – Responsability to Protect),” påpeker Ibsais.
R2P er ikke juridisk bindende, men FNs sikkerhetsråd har påberopt seg R2P mer enn 90 ganger siden 2005, med henvisning til Pilar III om at «hvis en stat åpenbart unnlater å beskytte sin befolkning, må det internasjonale samfunnet være forberedt på å iverksette passende kollektive tiltak, på en rettidig og avgjørende måte og i samsvar med FN-pakten.» “Det internasjonale samfunnet” (som om det var ett) har imidlertid gjentatte ganger unnlatt å bruke dem.
Det innebærer i praksis at “den gule linja” som Israel har trukket opp i Gaza, trekker opp linja mellom nok et folkerettslig svik mot palestinerne, inkludert R2P, og det politiske renkespillet om “tostatsløsninga” som Israels allierte, inkludert Norge, dekker seg bak selv om modellen for annektering for lengst burde vært avslørt og innrømmet. De har i stedet forsterket Israels straffefrihet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
