oss 150 kroner!
Av Bernhard Mikael Hansen – opprinnelig publisert i Kilderne i Såne 27. januar 2026
I diskusjonen om Russlands opptreden i vår tid, er det påfallende hvor fattig – eller selektiv – man kan være når det gjelder fakta.
For en historielærer må det være hårreisende å følge med.
Likevel vil nok de færreste legge seg ut med den avhengige nyhetsseliten sin massive og ensrettede fortellinger om hva som driver Putins Russland.
Men det finnes heldigvis noen som gjør det.
Å begrense forklaringen på motivene bak verdens største lands handlinger til at Putin ønsker en gjenskaping av det tidligere Sovjetunionen og at landet utgjør en voldsom trussel mot Europa, er like unyansert som å påstå at ungdommen er fordervet.
Mangelen på dypere innsikt og allsidig perspektiv er her total.
Jeffrey Sachs
Den amerikanske professoren Jeffrey Sachs har gjennom flere forelesninger og intervjuer forsøkt å gjøre bakgrunnen for Russlands opptreden forståelig, slik at selv legfolk kan henge med.
Kort fortalt ble Russland og Gorbatsjov i 1990 lovet av daværende amerikanske utenriksminister Baker at NATO etter murens fall i 1989 ikke ville ekspandere ytterligere østover mot Russlands grenser.
(Dokumentet fra Bakers transkripsjon kan ses lenger nede)
Dette er verken teori eller tankespinn – men fakta. Selv om noen vil påstå noe annet.
Clinton var imidlertid medskaper av NATOs utvidelsesstrategi mot øst allerede i 1993/94, som en av hans første embetshandlinger.
Fra et nåværende russisk perspektiv kan man altså ikke stole på Vesten.
Dette virker som en fundamental grunnpilar i russernes forståelse.
Anders Fogh, Danmarks tidligere statsminister – og de facto krigsforbryter – har innrømmet at det allerede i 2008 ble besluttet at Ukraina skulle bli fullt medlem av forsvarsalliansen NATO, noe det utvilsomt har blitt arbeidet målrettet mot siden – like sikkert som «amen i kirken».
Men dette hører man ikke så mye om i mainstream nyhetsstrømmen, som i økende grad ligner strukturell EU- og NATO-propaganda.
Kilde: https://nsarchive.gwu.edu/document/16116-document-05-memorandum-conversation-between
DRs karaktermord på Jesper Larsen
Her i Danmark skryter vi av å leve i et rettssamfunn og et fritt land.
At vårt folkestyre er et levende demokrati, preget av et næringsrikt grunnlag for ytringsfrihet og åpne samtaler, til å fostre toleranse for meningsmangfold og ulikhet.
At vi kan se på det samme og se noe forskjellig, som et bidrag til større forståelse av vår verden.
Men er det egentlig slik, eller er det bare noe vi tror?
Finnes det noe som verken kan gradbøyes eller betraktes på annen måte?
Og hva skjer når man opponerer mot et veletablert politisk narrativ?
Hvis man for eksempel mener at Russland ikke lenger er den fienden Vesten malte opp under den kalde krigen, og man dessuten kan bidra med andre analyser av krigshandlingene i Ukraina enn dem mainstream har spredt?
Ett av svarene på disse spørsmålene kan finnes i den statseide institusjonen Danmarks Radio.
Her har mastodonten DR nemlig begått et rått karaktermord på borgerjournalist Jesper Larsen, i beste sendetid med dokumentaren «Skyggekrigen».
Jesper Larsen har gjennom mange år undersøkt maktens veier, både i Danmark og utlandet, og har flere dokumentarfilmer, intervjuer og rapporter bak seg, bl.a. på dk.dox.tv og på nettsiden ipressen.com.
DR-dokumentarserien «Skyggekrigen» fremstiller på en subtil måte tesen om at det opererer «en farlig indre fiende» i vårt land.
En «fiende» som sprer desinformasjon og skal bekjempes med de etterretninger DR selv har innhentet, med hjelp fra bl.a. EUs sensur- og desinformasjonsenheter som EastStratCom.
EU har nemlig lagt en informasjonsstrategi som går ut på å motarbeide kritiske holdninger og kunnskap internt i Europa, som avdekker EUs totalitære makt og handlinger.
Noe som i vår tid er preget av tiltak mot et totalitært, suverent, føderalt og militaristisk EU-styre, der nasjoners og medlemslands identiteter og rettigheter gradvis blir oppløst.
Og hvis man som borger ikke er enig i å gå den veien, er sannsynligheten for å bli utpekt som putinist, antidemokrat eller russisk infiltratør svært stor.
Som i tilfellet med Jesper Larsen og DRs «Skyggekrigen».
Fienden
DR fremstiller i «Skyggekrigen» en «fiende» med særlige kjennetegn: den er kritisk og motsetter seg narrativene som MSM ihuga forsøker å markedsføre som en absolutt sannhet, godt hjulpet av smøremiddelet frykt, tappet fra de store nyhetsfabrikkenes haner.
«Fienden» opererer i et større nettverk som, ifølge DRs fremstilling, har det til felles at de fysisk har møtt hverandre, deltatt i samme arrangementer og uttrykt «divergerende» holdninger, og DR postulerer at disse kriteriene alene gjør at personene er del av et systematisk undergravende nettverk med formål å spre russisk propaganda.
Med andre ord er «fienden» guilty by association.
Bare ved å kjenne eller ha møtt et annet menneske, lenker DR disse personene sammen i et konstruert nettverk, basert på DRs tro og formodninger. Som en etterretningstjeneste ville gjort det, dog skjult i kulissene.
DR inntar på denne måten, og helt åpenlyst, rollen som regjeringens og EUs forlengede arm, en slags public service-etterretningstjeneste, med formål å fange opp potensielle «undergravende elementer med kritiske røster i EU» og fremstille dem overfor befolkningen som en trussel mot demokratiet og selve befolkningen, men også mot nasjonens fortsatte eksistens overfor «truslen fra øst».
Og det de faktisk gjør, er bare å undersøke verden på egen hånd og tilegne seg kunnskap gjennom alternative og uavhengige medier, og på dette grunnlaget fremstille kritiske analyser.
Alt sammen noe som kjennetegner et levende demokrati. Eller?
Tilsynelatende ikke i Danmark og EU.
Det er nemlig i EU blitt forbudt å ha markant annerledes holdninger og spre kunnskap og fakta til andre, hvis de er i strid med den offisielle virkelighetsoppfatningen.
Kunnskap som andre avhengige medier forkaster, etter at den er blitt fanget opp av nyhetsredaksjonenes meningsfiltre.
(Det viser EU-sanksjonene mot den kontroversielle sveitseren Jacques Baud, en sak som beskrives senere i denne artikkelen)
«Skyggekrigen» er en svært kostbar dokumentar i tre episoder, som DR fastholder «er en kartlegging av et koordinert nettverk av personer i Danmark og Skandinavia som bevisst og ubevisst sprer russisk propaganda og desinformasjon».
Det foreligger altså, ifølge DR, ikke muligheten for at disse personenes stemmer utgjør en visjonær, sunn og kritisk del av befolkningen i Danmark.
Nei da. Det er nemlig russisk propaganda. Det sier DRs journalister selv. Og de får til og med penger for å si det.
Og det virker i høy grad opinionsdannende. Ikke minst fordi majoriteten av befolkningen i Danmark sjelden undersøker den informasjonen de mottar fra mainstream.
Det virker som om denne DR-produksjonen er en særdeles aktiv del av den strukturelle anti-desinformasjonsstrategien som EU har iverksatt, der store TV-stasjoner spiller en avgjørende rolle som EU-propaganda- og sensurkanaler.
Men hva ble det av fenomenene «politisk uenighet»? Eller de mangfoldige politiske eller militære analysene?
Kanskje har «fienden» egentlig det til felles at de, av gode, gyldige og meningsfulle grunner, ikke lenger stoler 100 % på uttalelsene som kommer fra NATO, FN eller andre styringsorganer, inkludert EU og den danske regjeringen.
Kanskje oppfyller de egentlig bare målsettingen fra læreplanene i folkeskolen: å utdanne kritiske samfunnsborgere med fokus på fredelige løsninger.
Er EU på vei mot en tilstand der ytringsfrihet og retten til å tenke kritisk blir kriminalisert?
Det finnes mange indikasjoner på det.
Men hva er da det egentlige formålet med EU?
Å styre befolkningen og undertrykke demokratiske rettigheter?
Man kan fortsatt bruke stemmen sin, selv om man får tittelen «antimyndighetsaktivist».
Og det gjør Jesper Larsen.
«Skyggekrigen»
I dokumentaren «Skyggekrigen» fremstilles borgerjournalist Jesper Larsen som en aktiv del av et internasjonalt og russiskstyrt nettverk som har som formål å spre propaganda og desinformasjon.
DRs unge «guldfugl» og Cavling-vinner, Frederik Hugo Ledegaard Thim, står i spissen for denne «graveproduksjonen» som navngir flere dansker, bl.a. Jesper Larsen.
DR legger med denne produksjonen navn til en dokumentar som i sin grunnform innhenter etterretninger som en slags «tjeneste», og strikker disse sammen til et konstruert «nettverksmønster», og på svært dramatisk vis fremstiller det som den rene sannhet.
Journalistene fra DR hevder at kildene deres er særdeles troverdige, men unnlater å la dem bli trykktestet – noe man ville gjort i en sann og uavhengig etterforskning.
Å anta at NATO, FN, EU, WEF og EastStratCom besitter en gylden sannhetsstandard, er ikke forenlig med tidligere eksempler på uredelig svik og løgn fra nettopp disse organisasjonene.
Så er det vel absolutt nødvendig å være kritisk?
Men her virker det som om «fienden» bare skal utstilles.
Jesper Larsen anla derfor, i 2025, en privat straffesak mot DR-journalist Frederik Hugo for ærekrenkelse.
Saken ble 3. desember 2025 foreløpig avgjort i Byretten i København, til fordel for DR-journalisten.
Jesper Larsen har imidlertid, så vidt KIS-redaksjonen er kjent med, planer om å bringe saken videre til Landsretten.
Det vil utvilsomt gi ham en fornyet og bedre sjanse til å gå i detaljene i saken mot DR.
Men det koster både krefter – og mange penger – og dem trenger han hjelp til å finne.
EUs russofobi
Som fritenker må man være forberedt på den motstand ens standpunkter kan skape.
Det er logikken i enhver diskusjon.
Men hvis tankene er kritiske og representerer andre holdninger eller betraktninger enn de «aksepterte» narrativene, er det nå, i hele EU, kommet så langt at man rent fysisk kan bli sanksjonert for sine holdninger gjennom fratakelse av frihetsrettigheter.
Dette er ikke teori, men rene fakta.
Det viser saken mot den kontroversielle sveitseren Jacques Baud, som av EUs utenriksråd 15. desember 2025 ble satt på en sanksjonsliste og nektet adgang til sine økonomiske midler i banken, samt forhindret innreise til andre Schengen-land, bare fordi han tenker annerledes og uttrykker det offentlig.
Sanksjoneringen av Baud kom etter en anbefaling fra EEAS, EUs utenrikstjeneste med tilknytning til alle medlemsland, ledet av tidligere statsminister i Estland, Kaja Kallas.
Saken markerer et voldsomt skred i EUs sensur av borgere med annerledes tankesett, og er et eksempel på en egentlig middelalderlig inkvisitorisk disiplinering av borgere internt i EU, hvis noen skulle få den gale ideen å uttrykke verbal og skriftlig uenighet med offisielle uttalelser – i henhold til den førte føderale EU-politikken.
Jacques Baud er for øvrig tidligere oberst og strategisk analytiker med spesialitet i etterretning og terrorbekjempelse.
Her er den offisielle EU-sanksjonslisten med navn på EU-borgere som kom ut 15. desember 2025:
[CELEX_32025D2572_EN_TXTDownload]
East StratCom er en forgrenet taskforce under EEAS og ble, på initiativ fra daværende utenriksminister Martin Lidegaard, nedsatt i 2015 som en taskforce som skulle bekjempe russisk desinformasjon og propaganda.
Lederen av East StratCom i Danmark, Søren Liborius, brukes i «Skyggekrigen» som «pålitelig» kilde til DRs etterretninger.
DRs usmakelige massesuggesjon
Utstøting er et undertrykkende våpen som overlever utelukkende på grunn av skylden det gjennom psykologisk projeksjon forsøker å så.
«Skyggekrigen» er dermed et eksempel på hvordan det går en borger som beveger seg utenfor rammen for den aksepterte «etablerte sannheten», med utskaming i en offentlig, statfinansiert gabestokk til følge.Jesper
Den etablerte sannheten skal i denne sammenhengen forstås som den «vedtatte sanne objektive virkeligheten» som formidles av «sannhetsinstitusjoner» eller nyhetsbyråer som for eksempel EUvsDisinfo, East StratCom, European Democracy Shield, Reuters, DR, Ritzau, EU, NATO og FN.
Dokumentaren skiller seg noe fra saken med Jacques Baud, idet «Skyggekrigen» foregår i full offentlighet, gjennom landsdekkende TV i beste sendetid, som en slags suggestiv tilvenning av befolkningen til å akseptere myndigheters utøvelse av straffesanksjoner overfor annerledes tenkende, deres analyser og meninger.
De to eksemplene representerer altså hver sine lag i EUs sensurstrategi.
DR benytter seg i dokumentaren dermed av totalitære virkemidler som masseformasjon, et begrep beskrevet av den belgiske professoren i klinisk psykologi, Mattias Desmet, i boken hans «The Psychology of Totalitarianism».
Masseformasjon mobiliserer kort sagt en «homogen befolkning med én stemme og én mening» og krever bare en rekke gjentakelser i det offentlige rom for å bli aktivert som et «program» i menneskets underbevissthet.
Kun en skjerpet oppmerksomhet på menneskesinnet kan avdekke denne formen for manipulasjon.
Med dokumentaren «Skyggekrigen» gjør DR seg dermed til en manipulerende fjerde statsmakt som, på vegne av EUs propagandaenheter EEAS og East StratCom, forvandler det statfinansierte DR til en offentlig tilgjengelig etterretningstjeneste og påvirkningsagent overfor befolkningen.
Samarbeidet mellom EU, den danske regjeringen og DR er dermed blotlagt som et politisk anlagt angrep på og undertrykkelse av befolkningens frihet og rett til suveren selvbestemmelse.
Man kan derfor anta at alt som er EU-kritisk i fremtiden vil bli betraktet som russisk propaganda eller desinformasjon, på samme måte som all kritikk av for eksempel Israel av noen få blir betraktet som antisemittisme.
Den som kontrollerer definisjonene, har nemlig makten.
For den egentlige makten ligger i språket.
Og EU lager nå nye definisjoner i en arkitekttegnet sensurstrategi med flere lag.
Tilbake står en ærekrenket Jesper Larsen opp mot en DR-mastodont med store økonomiske midler.
Det første slaget er tapt – men ikke krigen.
KIS-redaksjonen følger saken.
KIS-redaksjonen
