I dag er det publisert et intervju med meg i Subjekt der jeg stiller spørsmål ved koblingene mellom makt, kapital og det som nå omtales som transfeltet.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Susanne Hearts blogg den feb. 24, 2026

De siste dagene har to saker i Subjekt belyst en større utvikling. I går avslørte avisen at staten bruker millioner på å programmere ansatte til å ha «rett» holdning til kjønn. I dag publiseres intervjuet med meg.

Saken om Jeffrey Epsteins forbindelser til aktører innen transmedisin bygger på min Substack-artikkel Epstein og trans-industrien. Der analyserer jeg frigjorte dokumenter, e-poster og finansielle koblinger mellom maktnettverk og dette feltet.

Mitt svar i Subjekt-intervjuet:

Epstein bygget og investerte i nye markeder sammen med elitenettverkene sine. Når en dømt sexovergriper mot barn samtidig viser interesse for å få trans-industrien inn på Wall Street, bør vi våkne.

For meg er dette dypt alvorlig. Det viser en objektivisering av dem vi skal beskytte mest i samfunnet vårt. Våre barn. Når mindreårige reduseres til noe som kan formes eller brukes i andres prosjekter, beveger vi oss i feil retning. Det er en kultur som kan ødelegge menneskeliv, og som vi ikke må akseptere.

Dette handler ikke om å angripe mennesker. Voksne har rett til å leve som de vil så lenge de ikke skader andre. Men barn trenger beskyttelse. Barndommen handler om å prøve og feile. Ungdommen er opprør. Modenheten til å ta varige valg kommer først i voksen alder.

Vi beskytter barn mot røyk og alkohol. Da må vi også tørre å diskutere sterk påvirkning og irreversible valg.

Samtidig må vi normalisere at mennesker er ulike. Noen gutter er mer feminine, noen jenter mer maskuline. Slik har det alltid vært. Vi kommer heldigvis i mange varianter, og det er ikke noe som må behandles eller korrigeres.

Det som bekymrer meg, er det jeg opplever som en masse-programmering drevet frem av sterke interesser og økonomiske motiver. Når kapital og makt setter retningen, kan menneskeverdet og barnas uskyld gå tapt.

Dette sier jeg av kjærlighet til barna våre og et ønske om et samfunn bygget på beskyttelse, sannhet og menneskeverd.

Noen må si: Nå er det nok.

Skal barns sårbarhet bli et finansielt vekstmarked?

Hvis noen kaller det en konspirasjonsteori, tenker jeg at vi først må rydde i begrepene. En konspirasjon er når mennesker samarbeider i det skjulte om noe. Det har skjedd før i historien, og det skjer fortsatt. En konspirasjonsteori er en teori om en konspirasjon som ennå ikke er dokumentert. Det jeg viser til, er frigitte dokumenter, e-poster og rettsreferanser. Det er ikke fantasi. Det er materiale som kan leses og etterprøves.

Jeg hevder ikke at alt er en stor hemmelig plan. Men når makt, penger og nettverk møtes, påvirkes retningen samfunnet tar. Å stille spørsmål ved det viser ansvarlighet.

For meg handler dette ikke om å mistenkeliggjøre, men om å være voksen. Om å våge å se på mønstrene dokumentasjonen viser, uten å avfeie dem fordi de er ubehagelige. Slik beskytter vi både sannheten og barna våre.

Dette handler ikke bare om en død milliardær og et amerikansk nettverk. Det handler om retningen vi ser nå. Mens vi diskuterer hvordan Epstein finansierte og løftet feltet inn i elitekretser, avsløres det samtidig at staten bruker psykologiske påvirkningsverktøy for å forme hvordan ansatte skal tenke om kjønn.

Dette viser at det ikke bare er media som har gjort det til en vane å programmere befolkningen. Staten gjør det også.

Millionprosjekt for å programmere ansattes syn på kjønn

Hva skjer når staten ikke nøyer seg med å informere sine ansatte, men aktivt forsøker å forme hvordan de tenker?

23. februar avslørte Subjekt hvordan Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, bruker millioner på et prosjekt som skal påvirke offentlig ansatte i spørsmål om kjønn og seksualitet. Metoden som brukes, kalles adferdsdesign og «nudging». Målet er ikke bare kunnskap. Målet er at ansatte skal handle «riktig».

Hva kontrakten faktisk sier

Subjekt skriver at de har fått innsyn i en kontrakt som Bufdir forsøkte å sladde før den ble gjort offentlig. Kontrakten beskriver hvordan adferdsdesign skal brukes for å påvirke offentlig ansattes syn på kjønn.

Bufdir hadde forsøkt å sladde dokumentet før innsyn, men de «sensitive» opplysningene kunne likevel kopieres direkte ut av dokumentet.

I det som egentlig skulle vært skjult, beskrives et omfattende prosjekt der staten tar i bruk psykologiske påvirkningsverktøy for at offentlig ansatte skal «handle riktig».

I kontrakten heter det:

«Ved å bruke adferdsdesign kan vi teste og justere hvordan informasjon, veiledning og samarbeidsprosesser utformes, slik at de utløser ønsket adferd fremfor bare å appellere til gode intensjoner.»

Begrepet «atferdsdesign» defineres som å «benytte kjente psykologiske mekanismer når man designer løsninger».

Disse psykologiske mekanismene presenteres som et nødvendig korrektiv til tradisjonell kompetanseheving. Kunnskap alene er ikke nok, slås det fast. I stedet må informasjon, veiledning og samhandling utformes slik at de faktisk fører til handling.

Ifølge kontrakten skal ansatte «ta det riktige valget» og «finne riktig kunnskap raskt, forstå hvordan den brukes i deres kontekst, og faktisk handle der og da».

I prosjektet er den skeive aktivistorganisasjonen Fri alene oppført som «domeneekspert».

Fra informasjon til styring

Dette handler ikke om å gi informasjon og la mennesker vurdere selv. Det handler om å utforme informasjon, veiledning og prosesser slik at de utløser ønsket adferd.

Når staten tar i bruk psykologiske påvirkningsverktøy for å forme hvordan ansatte tenker og handler, reiser det prinsipielle spørsmål. Ser myndighetene på mennesker som selvstendige subjekter, eller som objekter som kan styres gjennom design?

Prosjektet har i tillegg vært preget av hemmelighold. Dokumentene Subjekt fikk innsyn i, var i utgangspunktet unntatt offentlighet og sladdet.

Dette er et tydelig eksempel på en utvikling mange har kjent på: Vi beveger oss fra å bli informert til å bli programmert gjennom design. Og det er ikke bare media som arbeider slik. Staten gjør det også.

Hva er det vi er vitne til her?

Når vi legger disse to sakene ved siden av hverandre, trer et større bilde frem.

Vi ser hvordan finansiering og tematisk styring kan påvirke et felt i oppbyggingsfasen. Vi ser kapital som løfter temaet inn i elite- og finansmiljøer. Samtidig ser vi statlige virkemidler tas i bruk for å forme holdninger, der psykologisk design erstatter åpen og fri meningsbrytning.

Dette er et mønster og en struktur. Det er derfor jeg sier: Nok er nok.

For det handler ikke bare om hva kjønn er. Det handler om hvem som setter retningen. Hvem som finansierer den. Hvem som designer holdningene. Og hvem som tjener på utviklingen.

Hvis vi ikke våger å stille disse spørsmålene, svikter vi det viktigste ansvaret vi har.

Å beskytte barna våre.