oss 150 kroner!
Etter år med konflikter, naturtap og økende motstand mot vindkraft i Norge, har selskapet nå tatt steget videre og bidrar til å eksportere den samme modellen internasjonalt. Med havvind utenfor New York kan norsk energipolitikk, grønn retorikk og industrielle inngrep nå også settes i arbeid på amerikansk natur. Det som selges som klimahandling, fremstår i realiteten som industrielt naturhærverk i ny innpakning.
I Norge ble vindkraft på land markedsført som et miljøtiltak. Resultatet kjenner vi. Sprengte fjell, ødelagte myrer, industrialiserte naturområder og lokalsamfunn som opplevde å bli fullstendig overkjørt. Konsesjoner ble gitt på sviktende kunnskapsgrunnlag, naturinngrep ble bagatellisert, og motstand ble stemplet som usaklig eller bakstreversk. Når konsekvensene ble synlige, var det for sent. Naturen var tapt, mens ansvar og opprydding ble pulverisert.
Disse erfaringene burde ført til ettertanke. I stedet brukes de nå som springbrett for en enda større satsing. Havvind fremstilles som det neste store, som en ny månelanding, som Norges bidrag til verdens klimakamp. Men i realiteten er det samme logikk som før. Flytt industrien dit folk ikke ser den, bruk grønt språk, vis til globale mål og press prosjektene gjennom før den reelle debatten får feste.
Havvind innebærer enorme inngrep. Fundamenter støpes i havbunnen med enorme mengder betong og stål. Vindmøllebladene er laget av komposittmaterialer som ikke kan resirkuleres på en forsvarlig måte. Slitasje, skader og havari er uunngåelig, særlig i et marint miljø med salt, bølger og ekstremvær. Risikoen for avfall, fragmenter og mikroplast i havet er reell, men systematisk underkommunisert. Det som i andre sammenhenger ville blitt kalt forsøpling, omtales her som grønn omstilling.
Levetiden er kort. Etter 20 år er vindmøllene utslitt og må demonteres eller erstattes. Demontering til havs er teknisk krevende, energikrevende og kostbar. Det finnes ingen troverdige garantier for full opprydding. Erfaringene fra landbasert vindkraft viser at opprydding ofte blir mangelfull, utsatt eller nedskalert. Det er liten grunn til å tro at dette vil bli bedre til havs, der kontrollen er svakere og kostnadene langt høyere.
Økonomisk følger vindkraften samme mønster enten den står på fjellvidder i Norge eller utenfor New York. Prosjektene er kapitalkrevende, avhengige av subsidier og sårbare for kostnadsoverskridelser. Når regnestykket ikke går opp, er det fellesskapet som betaler, gjennom høyere strømpriser, økte nettutgifter eller statlige garantier. Risikoen sosialiseres, mens gevinsten privatiseres. Dette er ikke miljøpolitikk, det er industripolitikk forkledd som klimamoral.
Likevel omtales satsingen som uunngåelig. Kritiske spørsmål avfeies med henvisning til klimakrisen. Nettopp derfor er dette så alvorlig. Når klima brukes som moralsk brekkstang for å legitimere irreversible naturinngrep, mister begrepet sitt innhold. Alt kan rettferdiggjøres, så lenge det merkes grønt.
Det mest oppsiktsvekkende er fraværet av reell debatt om alternativer. Moderne atomkraft behandles fortsatt som et tabu, til tross for at teknologien i dag er fundamentalt annerledes enn gårsdagens kjernekraft. Små modulære reaktorer er designet med passive sikkerhetssystemer som gjør at de kan stenge ned og kjøles trygt uten ekstern strøm eller menneskelig inngripen. Risikoen for alvorlige ulykker er kraftig redusert.
Disse reaktorene kan levere stabil kraft døgnet rundt i 60 til 80 år. De krever svært lite areal sammenlignet med vindkraft og innebærer minimale naturinngrep. Avfallsmengden er liten, kontrollerbar og håndteres som et ansvar, ikke som et problem som skyves ut av synsfeltet. Det finnes også reaktortyper som kan bruke eksisterende atomavfall som brensel, samt løsninger basert på thorium, et grunnstoff Norge har betydelige forekomster av.
Likevel blir atomkraft holdt utenfor debatten. Ikke fordi den er urealistisk, men fordi den utfordrer det grønne narrativet. Vindkraft er symbolpolitikk. Den ser grønn ut på avstand. Atomkraft er effektiv, stabil og vanskeligere å bruke som moralsk markør. Derfor ties den i hjel.
Når Equinor nå bygger havvind utenfor New York, er det legitimt å spørre om også amerikanerne er i ferd med å lære det nordmenn allerede har erfart. At det grønne skiftet, slik det praktiseres, ofte handler mer om industri, makt og prestisje enn om reelt naturvern. Gratulasjonen til Equinor er derfor ironisk, men alvorlig ment. Selskapet bidrar ikke bare til energiomlegging, men til å normalisere en modell der naturen ofres for kortsiktige prosjekter med begrenset levetid og høy risiko.
Hvor mange ganger skal vi la oss imponere av store ord og visjoner, før vi begynner å se på konsekvensene. Hvor mange nye månelandinger med bismak trenger vi, før vi innrømmer at kursen er feil. Hvis dette er fremtiden, burde flere stille spørsmålet om hvem den egentlig er ment å tjene.
