Grønn ideologi, hybris og griskhet drev fram «industrieventyr» som var dømt til å krasje

I 2022 la daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) fram en nasjonal batteristrategi. Den lovte gull og grønne skoger. Den ble en total fiasko. «Milliarder brukt på batterisatsing – nå er verdier skrevet ned til null», skrev Dagsavisen og innrømte det som har vært opplagt siden disse luftslottene ble lansert. For alle som har vært med en stund var dette fra starten av en gjentakelse av Stoltenbergs «månelanding», et typisk eksempel på hvordan politikerkasten, og særlig toppene i Arbeiderpartiet øser ut milliarder av hardt oppsparte skattekroner til prosjekter som er 100% basert på ideologi, «grønn» ideologi, uten noen forankring i virkeligheten.

Det var åpenbart allerede da Freyr og Morrow ble lansert at diss fuglene ikke ville komme til å fly. Så hvorfor kastet de likevel milliarder inn i disse prosjektene?

Det var en kombinasjon av hype, politisk strategi, subsidier og markedsoptimisme som drev investeringene – til tross for at tekniske og økonomiske utfordringer var velkjente for bransjeeksperter. Det var så opplagt at det ville bli en flopp at vi advarte om det fra første dag.

Politikerkasten i Norge er så høye på seg sjøl at de tror de kan skape «industrieventyr» bare ved å kaste milliarder eller titalls milliarder etter en «grønn» visjon. Dette er stort sett folk som har levd hele sitt liv i politikerkastens drivhus og som stort sett har null praktisk erfaring. Stoltenberg, Støre og Vestre kan finne på hva som helst som er «grønt» og de er garantert applaus i mediene med styrte redaktører. Når milliardene er tapt og bygningene stå gapende toppe kan de være like sikre på å ikke bli stilt til ansvar. Dette er blitt den norske sjuken.

Fiaskoen var nærmest garantert – likevel satset de milliarder

Norge satset bevisst på batterier som en del av den «grønne omstillinga» og «grønne industriinitiativ». Målet var å skape nye arbeidsplasser, redusere oljeavhengighet, utnytte rein vannkraft og bygge en hel verdikjede (fra mineraler til resirkulering). Regjeringen la fram en egen batteristrategi i 2022 med ambisjoner om gigafabrikker, kompetansebygging og eksport. Freyr og Morrow ble symboler på dette – politisk populært med åpninger av fabrikker og løfter om tusenvis av jobber.

Offentlige aktører (Innovasjon Norge, Enova, Eksfin, Siva, kommuner) ga lån, garantier, tilskudd og infrastruktur. For Morrow alene snakker vi om flere milliarder i offentlig støtte (lån på 1,5 mrd + tilskudd + egenkapital fra statseide selskaper). Freyr fikk bl.a. milliarder i garantier/lån og EU-støtte. Dette reduserte risikoen for private investorer og skapte en «FOMO»-effekt. FOMO-effekt står for Fear Of Missing Out – på norsk ofte oversatt som frykt for å gå glipp av noe. FOMO er en psykologisk tilstand der man opplever angst eller uro for at andre skal få med seg en god mulighet, gevinst eller opplevelse som man selv risikerer å misse. Det fører til at man handler raskere, mer impulsivt og ofte med mindre kritisk vurdering enn man ellers ville gjort.

Politisk narrativ og symbolpolitikk

Batterier passet perfekt inn i «grønn omstilling», post-olje, nye jobber i distriktene (Mo i Rana, Arendal) og strategisk autonomi fra Kina. Å åpne fabrikker med statsminister-snorklipping ga gode overskrifter. Kritikk ble ofte avfeid som «kortsiktig» eller «negativ». Venstre kritiserte til og med strategien for å være for puslete. Både Solberg- og Støre-regjeringer var involvert – Freyr startet under blåblått, Morrow fikk mer under rødgrønt.

Sosialisering av risiko

Mye av pengene var lån, garantier og egenkapital gjennom statseide/kommunale aktører (Å Energi osv.). Dette flyttet nedrisiko over på skattebetalerne, mens oppside (hvis det hadde lykkes) ga ære til politikerne og lokale miljøer. Klassisk industripolitikk-dilemma: gevinstene privatiseres, tapene sosialiseres.

Grønt «hopium»

I nyttårstalen 1. januar 2007 erklærte Jens Stoltenberg (da statsminister) at fullskala CO₂-rensing på gasskraftverket på Mongstad skulle bli «vår månelanding». Han satte en ambisiøs tidsramme på rundt 7 år og presenterte det som et stort, pionéraktig teknologiprosjekt for Norge – noe verden skulle se opp til. Totalt ble det brukt rundt 9–10 milliarder kroner på prosjektet før det ble stoppet, med sterk kritikk fra Riksrevisjonen og Stortingets kontrollkomité for svak styring, kostnadsoverskridelser og urealistiske forventninger.

Det gikk på trynet og det måtte gå på trynet.

Men man har ingenting lært. De «grønne» ideologene med altfor mye makt, altfor lite sjølinnsikt og altfor lite kompetanse bare fortsetter som om ingenting skulle ha skjedd.

Hydrogenfabrikker

Regjeringa (spesielt Støre) lovet et «hydrogeneventyr» med verdikjeder, eksport og nye jobber. Fasiten etter flere år: Flere prosjekter skrinlagt eller bremses, støtteordninger kuttes eller justeres, og statlige aktører trekker seg tilbake. Vi og flere med oss advarte om at å bruke fornybar vannkraft til å produsere hydrogen som så skulle brukes som energi betyr et gigantisk energitap. Vi understreket at hyrogen er en energibærer, ikke en energikilde. Men det var som å skvette vann på gåsa.

Karbonfangst (CCS/Longship)

Statens andel i Longship er flere titalls milliarder over tid (opprinnelig estimater rundt 25 mrd. inkl. drift), med høy offentlig finansiering (opptil 80% i første fase). Prosjektet er «first-of-a-kind» og dyrt per tonn fanget CO₂ – det krever fortsatt subsidier for å skalere. Tidligere Mongstad/Kårstø-prosjekter ble skrinlagt pga. kostnader. Det gir læring og noe kompetanse, men samfunnsøkonomisk lønnsomhet er omstridt uten høye karbonpriser eller mer avtakere.

Havvind

Trollvind (Equinor) er utsatt/forsinket pga. høye kostnader. Utsira Nord krever subsidier for å realiseres. Flytende havvind har enorme tekniske og økonomiske utfordringer i Nordsjøen (vær, dybde, vedlikehold). Internasjonalt har selskaper som Ørsted og Vattenfall tatt store tap og skalert ned. I Norge har det vært mye snakk om industriarbeidsplasser og eksport, men realiteten er høye subsidiebehov. Tall på over 250 milliarder har vært nevnt.

Snorklippere, lobbyister og kyniske profitører

Politikerne elsker snorklipping.Tap kommer seinere og kan skyldes «markedet» eller «global utvikling». Konsulenter, ledere, leverandører og lokale aktører tjener på planlegging, studier og delvis realisering. Offentlige penger reduserer privat risiko. Staten (Enova, Innovasjon Norge, GIEK, direkte bevilgninger), les: skattebetalerne, tar mye av regninga.

Lobbyistene har gylne dager. NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) og datterorganisasjoner som Norsk Industri, Fornybar Norge, Offshore Norge og Norsk Hydrogenforum er blant de mest aktive. De lobbyer aktivt for «grønne» investeringer, subsidier og «industriutvikling» innen batterier, hydrogen, CCS og havvind. De deltar i ekspertutvalg, sender innspill til regjering og Storting, og har god tilgang til departementer.

Personer beveger seg mellom næringsliv, lobby, virkemiddelapparat i kontinuerlige svingdører (Innovasjon Norge, Enova, Gassnova) og politikk.

Toppene i NHO, LO, bransjeorganisasjoner og energiselskaper tjener godt – ofte flere millioner årlig. Dette inkluderer bonuser knyttet til «suksess» i form av bevilgede midler og prosjekter. Høy lønn tiltrekker dyktige lobbyister og forsterker insentivet til å holde karusellen gående.

Lobbybransjen er vanskelig å kartlegge, men den har ei omsetning på flere milliarder i året og dens suksess måles ikke i vellykte industriprosjekter, men i størrelsen på subsidiene.

Kartlegginger viser at en betydelig andel av tidligere stortingsrepresentanter går til kommunikasjon, lobby, interesseorganisasjoner eller næring etter endt periode. En masteroppgave fra rundt 2019 kartla dette systematisk for perioden 2009– og fant flere tilfeller av overgang til PR-byråer og lignende.

Fornybar Norge (sentral lobbyaktør for fornybar og subsidieavhengig industri): Administrerende direktør (nå Bård Vegar Solhjell, tidligere toppolitiker) har lønn som i bransjen – rundt 2–3 millioner eller høyere, basert på tilsvarende roller. Tidligere ledere som Åslaug Haga kom fra høytlønnede posisjoner.

«Grønne», grå og svarte penger

Når det er så utrolig mange milliarder i omløp med svært dårllige kontrollsystemer er det ikke til å unngå at noen milliarder(?) havner i grå og svarte økonomier. Mange «grønne» prosjekter har hovedkvarterer i skatteparadiser og direktørene som får titalls millioner sjøl når de mislykkes er nok ikke seine med å plassere midlene sine der Skatteetaten ikke kan nå dem.

Norge er slik sett ei ideell melkeku for internasjonal økonomisk kriminalitet (les: Ukraina), så det er ingen gåte hvorfor denne galskapen får lov å fortsette.