oss 150 kroner!
Skog og myr som tilsvarer størrelsen på 910 fotballbaner kan ødelegges for å bygge en ny batterifabrikk som angivelig kan skape 2500 arbeidsplasser.
Her ser vi nøyaktig hvordan det overnasjonale retts- og maktapparatet fungerer som en dampveivals over natur, lokaldemokrati og nasjonale fagetater.
Saken havnet på bordet til Kommunal- og distriktsdepartementet nettopp fordi det lokale selvstyret og statens egne fagmyndigheter sa nei.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBåde Statsforvalteren og Klima- og miljødepartementet protesterte kraftig fordi inngrepet i intakt natur og myr er enormt. Klima- og miljødepartementet slo til og med fast at klimagassutslippene ved å ødelegge myra gjør det høyst usikkert om prosjektet i det hele tatt gir en klimagevinst….
Likevel skjærer regjeringen gjennom.
Ved å bruke departementets overordnede planmyndighet setter de alle faglige innsigelser til side for å tvinge gjennom utbyggingen.
Det kosmetiske grepet med å ta ut et par områder er kun et spill for galleriet for å late som om de lytter til naturhensyn.
Legg merke til retorikken statsråden bruker overfor FriFagbevegelse:
«Vi må legge grunnlaget for industri som kan sørge for verdiskaping (…) når vi går inn i lav- og nullutslippssamfunnet».
Dette er lærebokeksempelet på Twin Transition (den parallelle «grønne» og digitale omstillingen) under Energipakke 4 og 5.
Batterifabrikker og datasentre skyves frem under merkelappen «grønn industri» for å legitimere at gigantiske naturområder (tilsvarende 910 fotballbaner) raseres og bygges ned.
En batterifabrikk i denne skalaen (40 gigawattimer) vil kreve enorme mengder uavbrutt elektrisk kraft.
Dette skjer samtidig som datasentrene støvsuger kapasitetskøene hos Statnett.
Fordi EU gjennom RED III og REPowerEU har definert denne typen infrastruktur som en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest), er regjeringen forpliktet til å levere råvarene (areal, natur og strøm) for å nå målene om det første klimanøytrale kontinentet i 2050.
Gjennom EØS-avtalens lojalitetsplikt og forrangsprinsipp rigger de det norske lovverket slik at ingenting skal få bremse disse overnasjonale milliardprosjektene.
Koblingen til LULUCF-forordningen avdekker et systemisk paradoks i EØS-avtalen.
Når regjeringen og Kommunal- og distriktsdepartementet overstyrer egne miljøfaglige råd for å bygge ut Elinor Batteries i Orkland, krasjer de nemlig rett inn i en annen EU-lovgivning som Norge har forpliktet seg til:
LULUCF (EUs forordning for skog- og arealbruk).
LULUCF-forordningen setter et strengt, juridisk bindende tak på utslipp fra arealbruk i Europa.
Regelen er krystallklar:
Norge har forpliktet seg til et «netto null»-mål for omdisponering av arealer.
Hvis vi bygger ned karbonrik natur (som de 910 fotballbanene med skog og myr i Orkland), får Norge en massiv utslippskreditt i det europeiske klimaregnskapet.
Hvert eneste dekar med myr som graves opp for å gi plass til «grønn industri», må etter LULUCF-reglene kompenseres ved at vi må binde tilsvarende mengder karbon et annet sted, eller kjøpe rådyre utslippskvoter fra andre EU-land.
På den ene siden henter altså staten sitt overnasjonale mandat fra EUs RED III (Energipakke 5), som definerer batterifabrikker og datasentre som en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest). Dette brukes som påskudd for å sette plan- og bygningsloven og lokale naturhensyn til side for å bygge i ekspressfart.
På den andre siden betyr raseringen av denne naturen at Norge pådrar seg enorme utslippsforpliktelser under LULUCF-avtalen, som Klima- og miljødepartementet helt korrekt påpekte i sin protest.
Klima- og miljødepartementet advarte om at klimagassutslippene fra selve nedbyggingen av myra blir så enorme at det sår tvil om batterifabrikken i det hele tatt vil gi en reell klimagevinst.
Likevel trumfer industri- og markedskreftene i Twin Transition de faktiske klimamålene.
Når staten overstyrer fagetatene for å tekkes kommersielle milliardprosjekter, skaper de et kunstig utslippsunderskudd i det norske LULUCF-regnskapet.
Siden dette regnskapet må gå i null overfor EU, tvinges staten til å stramme skruen et annet sted for å oppfylle lojalitetsplikten (artikkel 3) og unngå rettslige sanksjoner fra ESA.
Regningen for at Elinor Batteries får rasere myr i Orkland, må derfor betales av vanlige nordmenn:
• Det betyr enda strengere restriksjoner på tradisjonelt skogbruk og landbruk.
• Det betyr at vanlige folk nektes å bygge utmarkshytter, veier eller lokale næringsbygg fordi kommunenes gjenværende «kvote» for arealbruk allerede er spist opp av de store, statlig godkjente industriprosjektene.
Systemet styres ikke etter sunn fornuft eller reelt miljøvern, men etter overnasjonale rettsakter som slår hverandre i hjel.
Staten bruker RED III og statlig plan til å tvinge gjennom naturødeleggelser for å blidgjøre kapitalen og EUs digitale tiår, vel vitende om at LULUCF-regningen for den tapte naturen etterpå må betales av det norske lokaldemokratiet og vanlige innbyggere.
Det finnes ingen særnorske smutthull – kun en perfekt rigget juridisk felle.
Når EU så truer med å stenge Norge ute fra markedet for kjøp av LULUCF- og klimakvoter dersom vi ikke implementerer Energipakke 4 og 5, faller den siste politiske røykskjermen.
Dette er ikke lenger et samarbeid mellom likeverdige parter; det er et juridisk og økonomisk tvangsregime.
EUs beskjed til den norske regjeringen er krystallklar:
Hvis dere vil ha tilgang til de europeiske verktøyene for å pynte på klimaregnskapet deres, må dere pent godta at vi overtar styringen av kraftmarkedet deres.
• De krever at vi svelger Energipakke 4 med markedsrobotene og 70 %-regelen (som krever at nettkapasiteten holdes åpen for eksport).
• De krever at vi godtar Energipakke 5 med RED III-direktivet, som definerer vindindustri og datasentre som en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest).
Dette forklarer også hvorfor energiminister Terje Aasland rykker ut og opphever plan- og bygningsloven på kraftfeltet fra 1. juli.
Regjeringen er livredde for EUs kvote-pisk.
I stedet for å bruke den nasjonale styringsretten og det handlingsrommet som ESA hyklerisk påstår at vi har på papiret, velger de å kapitulere for utpressingen.
De rigger de norske lovene om til å bli rene ekspresstunneler for EUs rettsakter, slik at vindkraft og KI-datasentre kan tvinges gjennom overalt i Norge på overnasjonal autopilot.
Den klassiske lokkematen – som alltid hentes frem når overnasjonal storkapital og staten skal rulle over lokale naturinteresser og lokaldemokratiet:
Når Elinor Batteries i Orkland lokker med «2500 arbeidsplasser», eller når utenlandske tech-giganter lover gull og grønne skoger i distriktene, bør man møte disse tallene med dyp, sosiologisk og økonomisk skepsis.
Når anleggene først står ferdige, er de i stor grad automatiserte fabrikker og robotsentre som krever en brøkdel av den bemanningen som opprinnelig ble forespeilet.
De arbeidsplassene som faktisk skapes, krever ofte høyspesialisert, internasjonal spisskompetanse.
Det betyr at lokalbefolkningen i Orkland eller Strand i realiteten sitter igjen med svært lite, mens de store faste stillingene fylles av innleid ekspertise fra utlandet.
Det mest kyniske med dette regnestykket er at man kun ser på de potensielle nye jobbene, mens man tåkelegger de arbeidsplassene som faktisk forsvinner som en direkte konsekvens av kraftsluket:
• Når et KI-datasenter eller en massiv batterifabrikk beslaglegger nettkapasiteten og tømmer det norske kraftoverskuddet, skyter strømprisene i været for alle andre.
Dette prissjokket rammer den eksisterende, tradisjonelle fastlandsindustrien – som snekkerverksteder, lokale produksjonsbedrifter og smelteverk – som har vært fundamentet for lokalsamfunnene i tiår.
For hver høyteknologiske jobb som skapes, risikerer vi at flere trygge, tradisjonelle industriarbeidsplasser flagges ut eller legges ned fordi strømmen ble for dyr.
Hvorfor er regjeringen og utbyggerne så desperate etter å snakke om disse 2500 arbeidsplassene?
Fordi det fungerer som et moralsk alibi.
Det gjør det lettere for kommunalministeren å gå ut i media og forsvare at de overstyrer Statsforvalteren og Klima- og miljødepartementet, og bygger ned 910 fotballbanene med intakt natur og myr.
Sannheten er at rammene allerede er lagt i Brussel gjennom Twin Transition, RED III, Energipakke 4 og 5. Staten må levere disse arealene og denne kraften for å oppfylle sin lojalitetsplikt og unngå EUs kvote-utpressing under LULUCF-forordningen.
De «2500 arbeidsplassene» er røykskjermen de bruker for å gi inntrykk av at dette gjøres av hensyn til norske distrikter, mens realiteten er at det norske lokaldemokratiet ofres på det overnasjonale markedets alter.
Siri Hermo
