
EU gir Norge energi-smekk: Krever Acer-vedtak. Norge må raskt innlemme utestående lovverk i EUs Ren energi-pakke, krever EU. Dette skriver Nettavisen.

Hele formålet med EØS-avtalen er et ensartet (homogent) indre marked på EUs premisser.
Det var aldri ment at Norge skulle kunne velge bort rettsakter vi ikke ønsker for å ivareta nasjonale behov. Lojalitetsplikten, forrangsprinsippet samt avtalens dynamikk tvinger frem EUs ønskede resultat uansett, akkurat slik EØS avtalen er ment å fungere, og våre politikere ukritisk signerte på i 1992.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herNår norske politikere og medier nå omtaler etterslepet på over 670 rettsakter som et tegn på at Stortinget har tid, styring og handlingsrom, tåkelegger de virkeligheten. Etterslepet er bare en midlertidig kø for regler Norge allerede er forpliktet til å vedta, for ikke å velte hele avtalen.
Suverenitetsavgivelsen skjedde tilbake i 1992:
Ved å gå inn i en dynamisk avtale der EU alene sitter med hånden på rattet og bestemmer hva som er relevant for det indre markedet, ga Norge fra seg den reelle råderetten. At pakkene ikke formelt er klubbet gjennom i Stortinget ennå, endrer ikke på det faktum at vi til slutt må si ja.
For at det indre energimarkedet skal fungere etter EUs plan, er hele systemet avhengig av at samtlige aktører i EU/EØS-området opererer under nøyaktig de samme reglene uten nasjonale unntak.
Når EU legger maksimalt press på Norge for å få innlemmet de siste rettsaktene i Ren energi-pakken nå, handler det om tre sammenhengende mekanismer:
• Systemets helhet krever at alle følger takten:
EUs kraftsystem er bygget opp som et sammenkoblet nettverk der produksjon, overføring og prising styres av felles algoritmer og markedsregler. Dersom et nøkkelland som Norge (med halvparten av vannmagasinkapasiteten) står utenfor det oppdaterte regelverket, skaper det friksjon og hull i systemet som svekker den styringen EU ønsker over hele markedet.
• Homogenitetskravet som pressmiddel:
EØS-avtalens grunnleggende formål er at hele markedet skal være ensartet (homogent).
Når EU-landene selv har gjennomført de nye reglene om 70-prosentkapasitet, flaskehalsinntekter og ACER-myndighet, krever EU at også EØS-landene leverer sin del for at konkurransevilkårene og kraftflyten skal bli slik EU har vedtatt.
• Fra frivillighet til leveringsplikt:
I EUs øyne er ikke innlemmelsen av energipakkene en ny forhandling om hva Norge ønsker å delta i, men en innfrielse av forpliktelsen Norge tok på seg ved å være en del av det indre markedet da våre politikere vedtok EØS avtalen i 1992.
Presset handler derfor om å tvinge frem den lojaliteten som er nødvendig for at EUs overordnede energi- og klimamål skal bli virkelighet i praksis.
Når EU først har staket ut kursen og vedtatt målet, blir Norges rolle å implementere reglene slik at EUs plan kan gjennomføres uten hindringer.
Norges posisjon skiller seg fundamentalt fra land som feks. Danmark, Sverige, Finland og Irland på grunn av vår rolle som råvare- og energileverandør til det europeiske kontinentet.
• Energi, fisk og mineraler:
Norge dekker rundt 30 prosent av EUs gassbehov, er en stor eksportør av kraft og sjømat, og sitter på kritiske mineraler og metaller EU trenger i sin «grønne» og digitale omstilling.
For EU er det et overordnet sikkerhetspolitisk og økonomisk mål å ha forutsigbar tilgang til disse ressursene på det indre markedets premisser.
Mens andre små medlemsland tidvis kan forhandle frem særordninger eller skjerme egne sektorer uten at det truer unionens kjerneinteresser, blir norske unntak på klima- og energiområdet sett på som direkte inngrep i EUs forsyningssikkerhet og konkurransevilkår.
Norge alene besitter omtrent 50 prosent av Europas totale vannmagasinkapasitet. Den samlede lagringskapasitet er på 87,4 TWh, og det er nettopp denne enorme regulerbare energireserven som gjør oss strategisk uunnværlige for EUs klima- og energiomstilling.
Da EU faset ut kull, gass og atomkraft til fordel for uregulerbar sol- og vindkraft, oppsto det et akutt behov for balansekraft når vinden løyer eller sola ikke skinner. Her sitter Norge på nøkkelen:
De norske magasinene kan holde igjen vann om sommeren og tappe det ut på sekundet når behovet er størst på kontinentet. Ingen andre land i Europa har i nærheten av denne lagringskapasiteten for fornybar kraft.
Fordi norske vannmagasiner fungerer som selve støtdemperen for det nordeuropeiske kraftnettet, er fri flyt av denne kraften en kjerneinteresse for EU. Det er også grunnen til at regelverket rundt kapasitetsutnyttelse (som ACER-reglene og Ren energi-pakken) er utformet for å hindre at Norge struper eksporten eller holder tilbake kraft for å beskytte egne strømpriser.
I motsetning til en vanlig vareeksportør som kan skru igjen kranen eller selge til høystbydende, binder EØS-avtalens klima- og energiregelverk de norske magasinene inn i EUs indre marked. Dermed blir Norges viktigste naturressurs underlagt overnasjonal markedsstyring fremfor ren nasjonal kontroll.
Når man legger sammen vannkraft, gass og mineraler, fremstår ikke Norge som et vanlig naboland, men som EUs viktigste forsyningsbase for energi og råvarer:
• Med 50 prosent av Europas vannmagasinkapasitet (87,4 TWh) fungerer Norge som det regulerbare sikkerhetsnettet når EU bygger ut uregulerbar vind- og solkraft. Uten tilgang til norske magasiner gjennom åpne kabler blir EUs energiomstilling langt dyrere og mer ustabil.
• Etter bortfallet av russisk rørgass dekker Norge rundt 30 prosent av EUs totale gassforbruk. Dette gjør norsk sokkel helt avgjørende for europeisk industri og oppvarming, og gir EU en direkte sikkerhetspolitisk interesse i stabile og forutsigbare leveranser fra Norge.
• EU har vedtatt en egen forordning for kritiske råmaterialer (Critical Raw Materials Act) for å gjøre seg uavhengig av Kina på metaller til batterier, vindturbiner, halvledere og forsvarsindustri. Norge har noen av Europas største forekomster av blant annet sjeldne jordarter (Fensfeltet), fosfat, titan, grafitt, kobber og nikkel.
I mars 2024 inngikk Norge og EU et eget strategisk partnerskap om råvarer, og EU har allerede gitt norske gruveprosjekter status som «strategiske prosjekter» for unionen.
Når et land besitter så store deler av det EU trenger for både industriproduksjon, «grønn» omstilling og energisikkerhet, blir EUs strategiske mål å binde disse ressursene tettest mulig til det indre markedets spilleregler.
Gjennom EØS-avtalens dynamikk og regelverk som den kommende 70-prosentregelen og råvareforordningen sikrer EU at norske ressurser flyter fritt inn i det europeiske markedet uten nasjonale eksportrestriksjoner eller særordninger.
Når EUs overordnede mål er å gjennomføre sin «grønne» og digitale omstilling, defineres ikke norske naturressurser som rene nasjonale anliggender, men som strategiske fellesgoder for unionen.
Denne grunnleggende interessemotsetningen slår inn på tre måter:
• Norges rolle er fastlåst.
Enten vi er inne som fullverdig medlem eller utenfor gjennom EØS, er vår funksjon i det europeiske systemet den samme:
Vi er leverandøren av balansekraften (vannmagasinene), gassen og de kritiske mineralene som kontinentet trenger for sin industri og energiomstilling.
• Majoritetens behov styrer politikken.
I et system der beslutninger fattes av et flertall bestående av store forbrukerland uten tilsvarende ressurser, vil EUs regelverk alltid utformes for å maksimere tilgangen og flyten av disse ressursene. Norske hensyn til nasjonal priskontroll, naturinngrep eller lokal råderett havner i strukturelt mindretall mot unionens samlede forsyningsbehov.
• Tilknytningsformen endrer ikke interessekonflikten.
Fordi selve drivkraften i EUs politikk er å sikre tilgang til ressurser for det «grønne» og digitale skiftet, vil EU jobbe for nøyaktig de samme forpliktelsene og den samme markedsstyringen uavhengig av om Norge sitter i Rådet eller ikke.
Så lenge Norge er bundet til EUs indre marked og overnasjonale regulering, vil rollen som råvare- og energileverandør gjøre at kontinentets samlede behov alltid veier tyngre enn Norges nasjonale særinteresser.
Den ubrytelige årsakskjeden fra EØS vedtaket i 1992 frem til dagens energipakker:
Ved å godkjenne EØS-avtalens grunnstruktur i 1992, aksepterte Norge en mekanisme der selve suverenitetsavgivelsen ble bygget inn som en løpende prosess snarere enn ett enkeltstående vedtak.
Da Stortinget sa ja til EØS-avtalen, vedtok man en dynamisk integrasjonsavtale.
Man overlot til EU å definere utviklingen av det indre markedet, mens Norge forpliktet seg til kontinuerlig å adoptere nytt EU-regelverk for å opprettholde avtalens mål om markedslikhet (homogenitet).
Hver milepæl låser neste steg:
Fordi energimarkedet er en integrert del av det indre markedet, fulgte energipakke 1 og 2, deretter energipakke 3 (ACER) i 2018, og nå energipakke 4 som en direkte konsekvens av den samme avtalelogikken som våre politikere sa ja til i 1992.
Vedtaket i 2019 om å knytte Norge til EUs klimaregelverk (gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen) koblet klima- og energipolitikken sammen i ett felles system.
Når klimamålene gjøres juridisk bindende på denne måten, blir energipakke 4 og den kommende pakke 5 det praktiske verktøyet EU bruker for å tvinge frem de nødvendige endringene i kraftsystemet og arealbruken.
La meg gjøre det klinkende klart:
Hvert skritt EU tar er kun en oppgradering av det forrige, styrt av EUs langsiktige klima- energi- og industripolitikk.
Lojalitetsplikt og forrang som garanti:
EØS-avtalens lojalitetsplikt (artikkel 3) og forrangsprinsippet (EØS-loven § 2) fungerer som selve låsemekanismen.
Lojalitetsplikten krever at Norge ikke hindrer oppnåelsen av avtalens mål, – altså EUs ønskede resultat, mens forrangsprinsippet sikrer at når EU-reglene først er på plass, slår de ut norsk lov og nasjonal politisk styring.
Tidspunktet for når et krav kommer fra Brussel – enten det var i 2018 eller nå i 2026 – blir dermed sekundært.
Selve utfallet ble programmert inn i avtaleverket Norge sluttet seg til i 1992.
Siri Hermo
oss 150 kroner!


