Tenk om sannheten har en egenverdi, Kierulf – og tenk om sannheten i seg selv er etisk

Anine Kierulf er ingen hvem som helst. Som jussprofessor og spesialrådgiver for NIM m.fl. har hun en posisjon der hun av mange anses som selve leksikonet på rett og galt.

Med sitt enorme mikrofonstativ og en slik definisjonsmakt hviler det et ekstraordinært krav om redelighet på henne når hun velger å gå i strupen på sine meningsmotstandere.

Den 10. oktober gikk hun ut i både Dagens Næringsliv og på nettsidene til NIM (Norges institusjon for menneskerettigheter) for å forklare hvorfor dr. Anne Kalvigs debattinnlegg «Hurra for modige Høyre-kvinner!» var et så grovt brudd på presseetikken at det var riktig av PFU å felle RA Stavanger for å ha publisert det.

Artikkelen kan blant annet leses i sin helhet på Document.

Når en professor i rettsvitenskap velger å dissekere en annen samfunnsdebatants tekst, er det ett grunnleggende premiss som må ligge i bunn for at kritikken skal være redelig:

Man må oppgi kilden.

Det betyr å lenke til teksten man angriper. Dette er elementær etterrettelighet. Kun ved å gi leseren denne muligheten, kan offentligheten selv ettergå debatten og kontrollere om professoren faktisk har gjengitt sin meningsmotstander anstendig og riktig.

Artikkelen er lett å finne både på Document og til og med hos A-media Danmark (Berlingske), da norsk sensuriver har blitt en internasjonal sak.

Det er her det første sjokket kommer. For selv om Kierulfs tekst er utstyrt med en rekke lenker, glimrer den viktigste med sitt fravær: Det finnes ingen lenke til Kalvigs opprinnelige innlegg. Leseren blir stående uten mulighet til å kontrollere det Kierulf hevder om Kalvigs innlegg.

Når man så oppsøker originalteksten på egen hånd, kommer det andre sjokket. På toppen av det hele viser det seg nemlig at Kierulf overhode ikke har gjengitt henne korrekt.

Dette kommenterer også Kalvig selv i sitt tilsvar på steigan.no.

Dermed faller brikkene på plass. Da forstår man plutselig hvorfor en akademisk tungvekter begår den sjeldne synden å utelate den helt sentrale kilden: Hvis hensikten var å parafrasere motstanderen feil, tåler man rett og slett ikke at leseren klikker seg inn og oppdager det.

Kierulf skal få skrive tilsvar på min Facebook-vegg om hun er uenig i min kritikk.

Og apropos tilsvar. Hvorfor ligger Kalvigs tilsvar hos Steigan og ikke i Dagens Næringsliv, der det hører hjemme?

Kan det ha noe med at Kierulf ikke en gang nevnte Kalvig ved navn? Ikke et eneste sted er det mulig å se navnet som kritiseres.

Er dette god presseetikk? Selv om vær Varsom-plakaten er klar på at man har tilsvarsrett hvis man kun er identifiserbar, så vil det utvilsomt tåkelegge ens mulighet til å forsvare seg om man kritiseres uten å nevnes ved navn.

Kanskje det er Kierulfs debattinnlegg som burde felles i PFU?

Hva gikk feilen ut på?

Kalvig forklarer feilframstillingen slik i sitt tilsvar:

«Den 10. oktober publiserte den norske advokaten Anine Kierulf en artikkel om en artikkel jeg hadde skrevet, og hun passet på å ikke nevne meg ved navn. Hun feilaktig fremstilte argumentet mitt og hevdet at jeg hadde beskrevet «transpersoner» (et begrep jeg aldri bruker), når jeg faktisk hadde løst opp begrepet «trans» ved å presentere evidensbasert informasjon om hvordan folk forholder seg til denne trenden».

Kalvig bruker altså aldri den forholdsvis nye og oppkonstruerte grupperingen «transpersoner» – og definisjonen finnes heller ikke i det omdiskuterte debattinnlegget. Å bruke en slik merkelapp ville jo nettopp vært «å redusere en hel gruppe» til en grov generalisering.

Det ironiske er at det er jussprofessoren selv som insisterer på å samle ytterst forskjellige enkeltindivider under denne kollektive merkelappen, for så å anklage motparten for å gjøre det.

Kierulf konstruerer en merkelapp som ikke finnes i kildeteksten, for deretter å moralisere over den.

Dette er ikke bare en faglig bommert; det er en aktiv omgåelse av motpartens faktiske argumenter.

Blant det Kalvig faktisk nevner som ulike fasetter og årsaker bak den voksende «trans»-trenden, finner vi: menns fetisjer, autisme, traumeerfaringer, psykisk uhelse, unge homofile som feilaktig blir fortalt at de er født i feil kropp, og porno-inspirert kvinneforakt.

Med den brede kategorien «transpersoner» risikerer man at voldtektsmenn som liker å gå i dameklær havner i nøyaktig samme sekkepost som sårbare, unge homofile som er usikre på egen identitet. Nettopp denne uvitenskapelige sammensmeltingen er det Kalvig kritiserer.

I stedet for å snakke om en homogen gruppe, var Kalvigs ærend nettopp å belyse og splitte opp forestillingen «trans» ut fra en nyansert og empirisk tilnærming.

Hun ønsket å vise de vidt forskjellige, evidensbaserte årsakene og trendene som ligger bak at folk i dag søker seg mot denne mildt sagt upresise sekkebetegnelsen.

Når Kierulf skjærer alt dette over én kam og hevder at Kalvig har «redusert» en hel «gruppe mennesker» med disse merkelappene, gjør hun seg skyldig i den aller enkleste formen for argumentasjonfeil: Hun angriper en stråmann.

Hun pakker motstanderens nyanserte analyse inn i en sekk, setter merkelappen «transpersoner» på utsiden, og dømmer innholdet nord og ned som uetisk.

Også dette er jo uetisk Anine! Like uetisk som å ikke la leserne kontrollere kilden du kritiserer og å ikke nevne navnet du kritiserer.

Sannheten og det viktige språket

Denne debatten handler dypest sett ikke om høflighet, men om makt. Den handler om hvordan wokeismen i dag forsøker å kontrollere virkeligheten ved å kontrollere språket.

Det er nøyaktig dette George Orwell advarte mot i framtidsdystopien 1984 – en advarsel basert på hans egne, bitre erfaringer med totalitære strømninger i Europa.

Orwell kalte det nytale, og den er ment å frata folket evnen til å tenke og uttrykke seg på en slik måte at man kan utfordre makten.

Totalitær språkkontroll måtte aldri få lov til å skje, og det var nettopp denne lærdommen som gjorde Orwell til obligatorisk pensum i skolen for ikke så mange år siden.

Kalvig har lenge advart mot at innføringen av det udefinerbare begrepet «kjønnsidentitet» i sekulær lov tvinger frem en ny virkelighet.

Når medier og akademikere krever at vi skal bruke «foretrukne pronomen» – som å omtale en biologisk mann som «hun» – krever de i praksis at vi skal lyve om objektive fakta.

Kalvig kaller dette treffende for en «magisk diskurs». Det er en ideologi der kontrafaktiske trosoppfatninger skal trumfe den materielle virkeligheten.

Når avisen Subjekt nektet å trykke Kalvigs tilsvar med mindre hun brukte feil pronomen, ble sensuren total. Hun nektet å gi opp det naturlige og presise språket for å tekkes det hun kaller «kjønnsidentitets-galehuset».

For hvis sannheten har en egenverdi, kan vi ikke tvinges til å bruke et språk som tåkelegger den.

Å tvinge folk til å bruke usanne pronomen er ikke «folkeskikk», slik Kierulf doserer; det er en effektiv måte å kneble den frie, evidensbaserte samfunnsdebatten på.

Konsekvensen av å lyve

Wokeismen har et ideologisk og filosofisk opphav i det vi kaller postmodernisme og sosialkonstruktivisme. Her regnes sannheten som en sosial konstruksjon, og objektive virkeligheter eksisterer knapt. Resultatet er en total relativisme: Sannheten er det du føler, eller det du velger at den skal være.

Men hva skjer når denne filosofien flyttes fra akademiske seminarrom og inn i den fysiske virkeligheten? Da blir konsekvensene livsfarlige.

Når man først godtar den språklige løgnen – at en biologisk mann skal omtales som «hun» – har man samtidig lagt rullebanen for den praktiske og juridiske løgnen.

Hvis kjønn bare er en sosial merkelapp, har man ingen logiske verktøy igjen til å stoppe menn fra å kreve innpass på arenaer som er biologisk forbeholdt kvinner.

Dette så vi under OL i Paris, der Norges Bokseforbund (NBF) måtte gå ut i en offisiell pressemelding og uttrykke dyp undring over regelverket.

Forbundet påpeker at det hverken er rettferdig eller helsemessig forsvarlig for kvinner i en kampsport å møte motstandere med XY-kromosomer (mannlig genetikk).

De reagerer kraftig på at Den internasjonale olympiske komité (IOC) godtar at menn konkurrerer mot kvinner utelukkende ved å referere til «kjønn» i passet. At det var den mannlige utøveren som vant, trenger vel knapt å nevnes. Selvsagt gjorde han det.

Et annet eksempel er barn som har sterilisert seg, skjært av brystene sine, gått på hormonkurer som gjør dem til geriatriske pasienter før fylte 30, og som i dag gråter seg i søvn fordi de angrer.

Dette skjedde fordi det var en risikosport å snakke sant til barn. Det var ingen voksne der som kunne fortelle dem om realiteter.

Når ble det uetisk eller mangel på folkeskikk å snakke sant?

Det er her ansvaret til Kierulf og den kulturelle eliten blir så skremmende tydelig.

Når hun bruker sin definisjonsmakt til å kreve «folkeskikk» og språklig underkastelse, forsvarer hun et system der papir og følelser skal trumfe sannheten.

Dette er et svik mot virkeligheten, mot både kvinners, menns og barns liv og helse, og mot det liberale samfunnet.

Det reiser det endelige spørsmålet til vår fremste autoritet på rett og galt:

Er det virkelig så vanskelig å se, Kierulf, at den «rausheten» du etterlyser, skjer på bekostning av noe langt større?

Det går på bekostning av selve sannheten og fundamentet i demokratiet.

Klarer du overhode ikke å forestille deg, i din villeste fantasi, at dr. Anne Kalvig faktisk har gode intensjoner?

At hennes ærend aldri har vært å redusere noen.

I stedet for å møte Kalvigs faglige og empiriske argumenter med åpent visir, valgte du intellektuell uredelighet.

Du unnlot å nevne henne ved navn, du nektet leserne en kildelenke til teksten du angrep, og du tilla henne en grov stråmann av en feilaktig generalisering.

Retterferdiggjør du de uredelige metodene overfor deg selv fordi du føler deg moralsk overlegen?

At når man tilhører «de gode» er alle virkemidler lov – mot «de onde»?

Er den wokeistiske overbevisningen din så altoppslukende at du ikke evner å fatte at dine meningsmotstandere kan drives av ærlige og gode intensjoner?

Hvis svaret er ja, har leksikonet på rett og galt gått tom for sider.

Da har definisjonsmakten forandret seg til ren maktutøvelse – og da er det på høy tid at offentligheten slutter å lytte i blind tillit.

---

Les også:

«Folkeskikk er å omtale mannlige barnemordere som kvinner»