oss 150 kroner!
Statsministeren i Australia, Anthony Albanese, vil innføre det han kaller «verdens første» nasjonale regler for datasentre. Kravet er klart: Nye datasentre skal levere like mye energi til strømnettet som de tar ut, ifølge Australias Statsministerens kontor.
Dette eksempelet fra Australia viser i praksis den monumentale forskjellen på en suveren stat som har bevart sin lovgivende makt, og Norge, som har gitt bort sin gjennom EØS-avtalen.
Når australske myndigheter (nærmere bestemt delstatsregjeringen i New South Wales, hvor Sydney ligger) går ut og sier at de vil tvinge datasentre til å bygge sin egen fornybare kraft eller batterilagring, så kan de gjøre dette fordi de har nasjonal suverenitet over egne ressurser og eget territorium.
Australia har ingen overordnet lojalitetsplikt til et indre marked.
Australia står helt utenfor overnasjonale blokker som EU og EØS. De er ikke underlagt prinsipper som det vi har i EØS-avtalens artikkel 3 om lojalitetsplikt.
Hvis Australia vedtar en lov som sier:
«Ingen datasentre får koble seg til det offentlige strømnettet med mindre de bygger et eget kjernekraftverk først», så er det ingen utenlandsk domstol (som EFTA-domstolen) eller overvåkingsorgan (som ESA) som kan saksøke dem for traktatbrudd.
De har ikke forpliktet seg til å sikre et «ønsket resultat» for et eksternt, overnasjonalt marked.
Det er EØS-avtalens frie etableringsrett som gjør at Norge må slippe til datasentre og batterifabrikker på løpende bånd.
I Norge sier jussen at vi ikke kan drive diskriminerende særbehandling og nekte en spesifikk næring tilgang på infrastruktur hvis de oppfyller de generelle kravene.
Australia har sin egen etableringsrett de.
De kan innføre drakoniske særregler for datasentre nettopp fordi de ikke har skrevet under på en avtale som gir utenlandske selskaper en ubetinget rett til å etablere seg og forsyne seg av fellesskapets kraft på like vilkår.
Hvis et australsk datasenter prøver å bygge en ustabil solpark, må de selv bære kostnaden og risikoen med å installere gigantiske batterianlegg for å stabilisere sin egen drift.
De kan ikke bare dumpe problemet over på det offentlige strømnettet eller kreve at staten skal ordne opp, slik selskaper kan i EØS-området ved å vifte med EUs rettsakter.
Australia har suverenitet over energidebatten, i motsetning til oss med EUs regelverk hengende over oss.
Australia har faktisk hatt et nasjonalt forbud mot kjernekraft på føderalt nivå i mange tiår. Debatten raser der nede om de skal oppheve forbudet for å sikre sin egen industri, men poenget er at dette er en debatt de tar selv i sitt eget parlament.
De har ingen kommisjon i Brussel som kan tvinge gjennom at kjernekraft eller vindkraft skal ha «overstyrende allmenninteresse» på tvers av delstatsgrenser eller mot lokalbefolkningens vilje.
Fellen klapper imidlertid sammen for Norge.
I EØS-systemet er jussen rigget slik at det unike og stabile arvesølvet vårt (vannkraften, og potensielt fremtidig kjernekraft) blir underlagt EUs markedsmekanismer.
Mens Australia bruker sin suverenitet til å beskytte nettet og kreve at industrien tar ansvar for sin egen stabilitet, gjør EØS-retten det stikk motsatte i Norge.
Den tvinger oss til å prioritere datasentrenes frie etableringsrett, mens du og jeg, landbruket og den tradisjonelle industrien vår blir stående igjen på en algoritmestyrt prioriteringsliste.
Under Energipakke 5 blir kjernekraften integrert i EUs overordnede planverk:
Fordi EU har sementert prinsippet om overstyrende allmenninteresse (overriding public interest) – noe de ikke har i Australia – betyr det at dersom det bygges kjernekraft i Norge, har norske myndigheter ingen juridisk rett til å si at denne stabile kraften skal holdes innlands for å sikre norsk industri eller landbruk.
Jussen i EØS krever at kraften skal flyte fritt og styres dit markedet og algoritmene krever det.
Dermed vil den stabile kjernekraften spennes foran vognen for å forsyne de EU-godkjente datasentrene og batterianleggene, mens vår egen vannkraft fortsetter å fyke ut som balansekraft når vinden stilner i Europa.
Australia har altså ikke «overstyrende allmenninteresse»:
Når delstaten New South Wales i Australia krever at datasentre må ordne sin egen strøm, opererer de i et helt annet juridisk landskap:
De har ingen ekstern domstol som har definert at «grønt skifte» eller spesifikke teknologier har en juridisk forrang som knuser eiendomsretten, naturvernet eller lokaldemokratiet.
Grunnloven og lovgivningen er ikke satt ut av spill:
I Australia fungerer parlamentet fortsatt slik vår Grunnlov § 76 og § 49 opprinnelig var ment:
De folkevalgte kan faktisk fremme og vedta lover basert på hva som gagner landets egne innbyggere og nasjonale industri.
De risikerer ikke at en lov blir overstyrt av et forrangsprinsipp (som vår EØS-lov § 2) som sier at utenlandske rettsakter trumfer nasjonal lovgivning.
De slipper Høyesteretts «pølse-metode», fordi de ikke har avgitt suverenitet bit for bit til et organ som EU/EØS.
Når digitaliseringsministeren i Norge sier at vi ikke kan regulere eller nekte datasentre strøm gjennom et strengt nasjonalt konsesjonssystem, så er det fordi det norske handlingsrommet er lik null.
Norge har bundet sine egne hender.
Australia beviser at en stat kan sette foten ned og beskytte strømnettet, industrien og innbyggerne sine. Men for å gjøre det, må man altså ha den reelle lovgivende makten i eget parlament….
Saken fra Australia bekrefter dermed det ultimate poenget mitt:
Så lenge Norge er sveiset fast til EØS-avtalen, er det Brussel og markedsalgoritmer som bestemmer hvem som får strømmen vår, ikke Stortinget.
Siri Hermo
