oss 150 kroner!
«Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind.»
I flere tiår har Norge og Tyskland bygd velstand på åpne markeder, rimelig energi og tette industrielle verdikjeder. EØS-avtalen har gitt norsk industri adgang til Europa, mens Tyskland har fått tilgang til norske råvarer, metaller og kraft. Men medaljen har en bakside: Norge er blitt en ressurskoloni som Europas råvare og energilager. Men naturinngrepene og konfliktene blir igjen her hjemme.
Det kommunalt eide tyske energiselskapet Stadtwerke München opplyser selv at det driver elleve vindkraftverk i Norge sammen med norske partnere. Selskapet er blant annet indirekte medeier i Roan vindkraftverk på Fosen og har store interesser i flere andre norske vindkraftanlegg. München kan dermed føre norsk vindkraft inn i sitt grønne energiregnskap, mens fjell, myrer, reinbeiter og lokalsamfunn i Norge betaler den fysiske prisen. Kraftverksmagasiner tappes rått og brutalt hel til nedre reguleringsgrense.
Naturkrisen handler ikke bare om tap av landskap og arter. Den handler om beredskap, matproduksjon og nasjonal handlefrihet. Bit for bit bygges natur og dyrka mark ned for vindkraft, kraftlinjer, veier, mineralutvinning, datasentre, kunstig intelligens og elektrifisering. Bak ordene «grønt skifte» skjuler det seg sprengte fjell, betongfundamenter, avfallsdeponier og stadig større kraftbehov.
Rapporten omtalt i Fjell og Vidde viser at arealer tilsvarende hele Norges bebygde areal allerede er avsatt til framtidig utbygging. Førti prosent ligger i registrerte friluftsområder, men rundt 60 kommuner har ennå ikke kartlagt slike områder. Det reelle omfanget kan derfor være enda større.
Også vannkraftens bakside må inn i regnskapet. Gjevilvatnet er hovedmagasin for Driva kraftverk og kan reguleres hele 15 meter. Når vatnet tappes kraftig ned, blir den vakre fjellsjøen forvandlet tørrlagt sjøbunn, mens Innerdalsmagasinet, Håen og mange flere magasiner viser tydelig hva dette betyr i praksis med vide belter av slam, stein og døde røtter fra en fordums skog.
Rauøra markedsføres som Oppdals fjellstrand – et familievennlig område med hvit sand, klart vann og badeliv. Men når vannet trekkes langt bort fra den naturlige strandlinjen, blir badingen lite innbydende og adkomsten til vatnet lang og vanskelig. Brygger og båtplasser blir liggende på land, utsetting av båter vanskeliggjøres, og båtlivet mister mye av sin verdi. «Fornybar» kraft har også en lokal natur- og friluftskostnad, selv om denne sjelden vises i kraftselskapenes regnskap.
Samtidig planlegges Nedre Driva kraftverk med Gjevilvatnet fortsatt som magasin og med pumping av mer vann inn i kraftsystemet. Utbyggerne framhever mer produksjon og større effekt, men hvem skal beskytte landskapet, badelivet og båtlivet når kraftmarkedets behov får førsteprioritet? Et regulert fjellvatn er ikke et fritt disponibelt industribasseng. Det er også natur, kulturhistorie, rekreasjon og en viktig del av Oppdals identitet.
Fosen-saken viste hvor galt det kan gå når energiambisjoner trumfer rettigheter og natur. Høyesterett slo fast at konsesjonsvedtakene var ugyldige fordi utbyggingen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. I juni 2026 ble også konsesjons- og ekspropriasjonsvedtakene for Øyfjellet vindkraftverk kjent ugyldige av Hålogaland lagmannsrett. Kort tid etter slo Høyesterett fast at tillatelsen til gruvedeponering i Førdefjorden var ugyldig. Dommene viser at det finnes rettslige grenser for hva staten kan tillate – selv om utbyggingene allerede er gjennomført. Men staten opptrer som om dette med dom og rettsavgørelser bare et plagsomt myggstikk.
Samtidig forsvinner dyrka jord under veier, boliger, lagerbygg og industriområder. Når matjorda først er bygget ned, kommer den ikke tilbake. Her i Melhus her vi nedbygging av matjord på Gimsøya og Søberg som de siste eksemplene. I en tid med krig, usikre forsyningslinjer og økt militær aktivitet er dette også et spørsmål om nasjonal beredskap.
Ser vi Fosen, Gjevilvatnet, Melkøya, Fensfeltet med sin Thoriumforekomst, gruvedeponi i sjø, datasentrene, kraftlinjene og matjorda i sammenheng, trer bildet tydelig fram: Norge mangler en helhetlig arealpolitikk. Hver utbygging behandles isolert, mens ingen tar ansvar for summen. Ingen!
Vi kan ikke fortsette å selge naturtap som klimapolitikk og industriutvikling. Et land som bygger ned fjellene, myrene, vassdragene og matjorda for å dekke et grenseløst energibehov i EU, risikerer å oppdage for sent at det har spist sitt eget livsgrunnlag.
Sist oppdatert torsdag 09. juli 2026
Publisert av KSU.no
Innlegget er publisert hos oss med forfatterens velvillige godkjennelse.
