oss 150 kroner!
I forgårs publiserte Pål Steigan en strålende artikkel om mulighetene for tysk gjenopprustning i et Europa på avgrunnens rand, svekket av Det Globale Sør og Øst på den ene siden, og av amerikansk likegyldighet på den andre, truet av forestående de-industrialisering, en over to tusen år gammel kultur på hell ved inngangen til helt en ny verden.
Artikkelen er innholdsrik, informativ, ytterst aktuell og korrekt i alle deler. Men den er litt lang i vårt politisk korrekte land, hvor man – for å sette det på spissen – foretrekker tekster som helst ikke overskrider 143 skrifttegn.
Pål avlegger meg en flatterende visitt som venn og historiker i denne artikkelen, som jeg indirekte faktisk bidro litt til, hvorfor jeg takker og bukker. Men det slo meg at jeg kanskje kunne gjøre våre landsmenn en tjeneste ved å drive spikeren helt inn.
Jeg tenker nå utelukkende på dem av våre landsmenn som gjør den utilgivelige feil å foretrekke korte tekster. En dårlig bok kan jo ikke bli for kort, og en god bok ikke for lang – du kommer nemlig til å savne den når du er ferdig med den. For øvrige lesere er Påls artikkel perfekt som den står.
Min oppsummering blir kanskje ikke kortere enn Påls, men der han er saklig, er jeg mer emosjonelt retorisk, og giftig polemisk. Jeg har slikt slag å gjøre, slikt slag å slå.
Altså: Etter at tyskerne hadde kriget mot seg selv og andre i noen hundre år, førte jernkansler Otto Bismarck tre vellykkede kriger, én mot Danmark, som satt ribbet igjen ved Flensburg i 1864, én mot Østerrike i 1866, én mot Frankrike over Elsass/Lothringen (Alsace-Lorraine) i 1870-71. Tyskland var samlet og Bismarck fikk sparken. Han hadde gjort jobben, nå stilet Preusser-keiseren mot nye og høyere mål.
Da engelskmennene etter århundreskiftet oppdaget at Tyskland kanskje kunne true britenes imperialistiske verdensherredømme, gikk de rett i Thoukydides’ felle og utløste Første Verdenskrig, en forkjøpskrig.
I 1918 lå Tyskland flatt. Den ydmykende Versailles-freden avfødte tysk bitterhet. Den ultrademokratiske Weimar-republikken hadde ikke fem øre å føre politikk for. Folket var splittet mellom to ytterligheter, høyre og venstre. Sentrum var tomt, alle var radikalere.
Den maktesløse Weimar-republikken var utelukket fra verdenshandelens gode selskap og søkte samarbeid med de like utstøtte bolsjevikene i Russland (Ånden fra Rapallo – de utstøttes felles åk, som Pål korrekt påpeker).
Krisen i 1929 gjorde ikke tingene lettere, tyskerne sto i bunnløs gjeld med krigserstatninger til langt oppover ørene, de-industrialisert, med en velutdannet, arbeidsløs og hevngjerrig befolkning som måtte bruke trillebår med verdiløse pengesedler når de skulle i butikken, et folk som ikke syntes å være en fare for noen. Den fattige sultet, den rike led savn, to kraftige armer var ingen til gavn, for døren sto sott og død.
Nazistenes økonomiske mirakel
Men så kom Hitler i 1933, og høstet av den bitterheten som var sådd i Versailles. Han snudde opp ned på alt man trodde å vite om økonomi, og pådro seg en statsgjeld han visste den forestående krigen ville nulle ut.
Han etablerte fiktive slush-funds og øste tonnevis av reelle, lånte penger over den kompetente, men ledige rustningsindustriens tomme ordrebøker, blåste liv i bilindustrien og bygget motorveier for Folkevogner og Mercedeser, av betong som kunne bære tanks.
På bare seks år var Tyskland plutselig igjen Europas sterkeste industri- og militærmakt, klar for den endelige løsning. Folket jublet og ingen utlendinger oppdaget det i tide, før det var for sent, før det smalt, med unntak for noen ekstra smarte eller godtroende investorer rundtomkring.
William Shirer
Innsikt i denne oppbyggelige historien fikk jeg ved lesning av William Shirers «Det tredje rikets vekst og fall«, som kom ut i Norge 1960-62 («The Rise and Fall of the Third Reich», Simon & Schuster 1960). Shirer var residerende korrespondent for New York Times fra 1933-40.
Han var til stede ved alle nazistenes massemønstringer og offentlige møter, og fulgte krigens gang og etterkrigstiden med argus-øyne, fra 1955 som den eneste journalist med fri tilgang på nazistenes egne gruvekkende arkiver: Utsyn innenfra.
Jeg vet boken var en bestselger i Norge, for alle de voksne snakket om den. Selv måtte jeg vente noen år med en så lang bok (1200 sider), men da tiden kom, forsto jeg at den var mye bedre enn tidligere og senere tiders Hitler-biografier, derved at den gir en overveldende fornemmelse av opplevd samtidighet.
Etterkrigstiden
I 1945 lå Tyskland atter flatt og utbrent. Landet var delt og det gikk en diskusjon om å forvandle hele Tyskland til et rent landbruksområde igjen, uten industri og militærmakt, uten støyende fabrikker. Men den planen, som kanskje var ganske god – for det er jo fint å bo på landet – falt på motstridende stormaktsinteresser. Som barn leste jeg Stig Dagermans «Tysk Høst», et medfølende portrett av et knust folk, knust i sine drømmer og vonbråtent i sine forvokste ambisjoner.
Konrad Adenauer
Som kansler i det okkuperte Vest ble kristendemokraten Konrad Adenauer plassert, som styrte fra 1949 til 1963. Han sto for et kontrollert antikommunistisk, sosialt velferdsdemokrati, med full kontroll over sitt parti CDU. Han ble hentet inn i NATO i 1955, og forsonte seg med sin franske venn, NATO-skeptikeren Charles de Gaulle. Han var med på å starte fellesmarkedet EEC (nå EU), han sto stenhårdt mot Øst-Tyskland, og fra Bonn forsvarte han Preussens gamle hovedstad i Øst-Tyskland under Berlin-krisen i 1953.
Adenauer administrerte det tyske industrielle mirakel, godt hjulpet av Marshall-hjelp og investeringsvillige amerikanske krigsprofitører. Arbeiderne stilte ikke høye krav, og førte slett ikke klassekamp, men de var faglig kompetente, flittige og grundige. Skammen og de vonbråtne ambisjoner satt i, og langt inn i vår tid skjemtes tyskerne over å måtte vifte med nasjonalflagget, med en slags sjenert anelse om hvordan andre europeere så på dem.
Mellomspill og taktskifte
Tyskland ble den viktigste brikken på det europeiske sjakkbrettet, der USA behendig plasserte de europeiske brikkene. Med et lite mellomspill i tøværsperioden 1965-75, da demokratiet truet med å gjøre seg gjeldende, og kansler Willy Brandt fikk Nobels Fredspris for sin øst-politikk, var Tyskland med «Dobbelt-vedtaket» fra 1979 trygt på plass igjen som USAs okkuperte vasall.
Pershing-rakettene ble faktisk utplassert i 1983, men trukket tilbake etter avtalen om mellomdistanseraketter (INF) i 1987, en konsesjon til et demokrati som nå er borte.
Dobbelt-vedtaket, gjort av NATOs utenriks- og forsvarsministre i Brussel 1979, handlet om å få plassert ut amerikanske atomvåpen i Europa, nærere Russland. På den tiden vakte slike planer protest (titusener i Oslos gater, om jeg ikke husker feil), men de gjør ikke det i vår tid.
Selv gikk jeg sommeren 1981 til fots fra København til Paris i den berømmelige Fredsmarsjen mot krig og atomvåpen, de siste dagene i 40 graders varme, frem til Bastille-plassen, uten at franskmennene egentlig lot seg merke med oss.
Protestene i tall
«Krefeld-oppropet» samlet umiddelbart over 400 tusen underskrifter mot vedtaket om utplassering. Den 19.10.1981 samlet det seg mellom 250 og 300 tusen protestanter i hovedstaden Bonn. Den 22.10.1983 samlet den landsdekkende demonstrasjonen over én million mennesker. Det var svære protester også i resten av Vest-Europa, samlet rundt to millioner den dagen.
Den enorme protestbølgen dobbeltvedtaket vakte i Europa og Norge, var antakelig folkeviljens første egentlige seier over den påståtte trusselen om «Den Røde Fare» som vi var innpodet siden krigen [link]. Den var nok også folkeviljens siste reelle manifestasjon før NATO og EU endelig festet grepet om europeiske narrativer i de påfølgende tiår.
Det korte 20. århundret 1914-1991
For i vår tid er ordskiftet avskaffet. Da Sovjetunionen falt for eget grep i 1991, og The Unipolar Moment inntraff, var bordet tilsynelatende dekket for amerikansk verdensherredømme.
Amerikanerne somlet ikke, men eksporterte sin industri til lavkostland, hoppet bukk over Folkeretten og internasjonal skikk og bruk, med hundretalls ulovlige kriger og intervensjoner, manipulering av hundretalls valg på alle kontinenter. De etablerte sine 7-800 etterretnings- og militærbaser rundt alle de land som kunne tenkes å ville motsette seg Washingtons diktat.
Kanskje viktigst: Amerikanerne innførte redaktørstyrt kontroll over det frie ord hos seg selv og hos alle formelle og uformelle allierte kloden over. Verdenshegemonen grov dermed sin egen grav, for det fantes motkrefter som i det stille ervervet det USA og Europa vettløst ga fra seg, sin energi, sin produksjon, sine forsyningslinjer og sitt militære overtak.
I det stille foregikk den industrielle revolusjon Deng Xiaoping initierte, og som Xi Jinping har fullført. I det stille modnet den islamske staten Iran, det eneste demokratiet i Midt-Østen. I det stille stålsatte Russland seg mot en krig de så komme i tomrommet etter kommunismen, for Stille flyter Don.
USAs militærbaser ble, som den siste krigen viser, landets Achilles-hæl. Utrygt lever den som har amerikanske baser på sitt territorium etter at USA at i 2025 avslørte seg som en papirtiger uten kraft til å projisere makt over verdenshavene.
Kan den tyske ørn reise seg igjen?
Det er dette spørsmålet Pål besvarer negativt i sin artikkel i forgårs. Europeiske statsledere hisser til krig mot Russland (og dermed implisitt mot resten av verden) med begge hender og alle sine penger og våpen (som de ikke har), nærmest uimotsagt. De er i flertall i EU og NATO, men ikke i sine egne land. Noen få land murrer litt, som Slovakia, kanskje Ungarn under Magyar, kanskje Polen, som har fratatt Zelenskij «Den Hvite Ørns Orden» for hyldest til ukrainske nazister og dermed gjort skandale.
Men i befolkningene ligger noen av lederne tynt an, for det er folkelig motstand mot krigshysteriet, særlig i Frankrike, Italia, Spania og Tyskland, men ikke i England, som etter Ivan den Grusomme hater russere, eller i Norge, hvor Det Venstre-revolusjonære Norske Arbeiderparti i 1949 kollektivt meldte oss inn i CIA av frykt for Den Røde Fare. I Norge er vi ikke opptatt av venstresidens tradisjonelle saker, men mest av fotball og Pride. Litt stolthet har vi da fortsatt igjen.
Min påstand er at det er mye viktigere å unngå verdenskrig enn å hindre AfD adgang til makten i Tyskland, selv om Alice Weidel på flere måter ligner litt på vår hjemlige Silvi Lysthaug. Når Sentrum er innholdsløst, som under Weimar-republikken, er det helt naturlig at venstre og høyre finner sammen i nasjonal politikk. Det samme gjelder Marine Le Pen i Frankrike, men ikke Giorgia Meloni i Italia.
Amerikanske velgere, særlig de yngre som snart kommer til makten, er overveiende mot støtten til Israel og Ukraina, så det er bare et tidsspørsmål. Vår krig mot Russland i Ukraina kan ikke vinnes, så det er også bare et tidsspørsmål. Jeg spår på tredje året at den krigen tar slutt ved NATOs østgrense. Kampen om Taiwan er tapt før den begynner, for der har USA allerede skutt seg i foten.
Så jeg er enig med Pål og et representativt utvalg av dissidenter på YouTube: Merz kan ikke «ta en Hitler». Forutsetningene er ikke til stede, slik Pål dokumenterer. Likevel spøker det i bakhodet: Hitler klarte det jo, mot alle odds, i mangel på alle forutsetninger. Det som har skjedd én gang, kunne i prinsippet skje en gang til.
Jeg avslutter med det bildet fra Volynja-massakren som best illustrerer essensen av de krefter som har hatt den fysiske makten i Kiev siden 2014, og delvis siden 2004, i noen grad helt siden 1991, nazistene i Vest-Ukraina, som aldri var under Sovjetunionen før etter Andre Verdenskrig, da Russland seiret.
