oss 150 kroner!
I 150 år har tysk industri og vitenskap holdt høy internasjonal klasse. Etter samlinga i 1871 utviklet landet seg raskt til å bli Europas industrielle lokomotiv og ikke en gang to tapte verdenskriger klarte å utrydde Tysklands industriell-kulturelle økologi. Nå skjer det derimot noe dramatisk. Tysk bilindustri, som har vært et flaggskip for tysk industri og økonomi, står på kanten av stupet. Ser vi undergangen for Tyskland som industrinasjon eller vil Tyskland for tredje gang klare å reise seg som en fugl Fønix av asken?
I gårsdagen artikkel om tysk bilindustri skrev vi:
Volkswagen vurderer å kutte opptil 100.000 jobber (ca. 15% av den globale arbeidsstyrken) og stenge fire fabrikker i Tyskland: Hannover, Zwickau, Emden og Audis anlegg i Neckarsulm. Audi planlegger å kutte 7.500 jobber i Tyskland innen 2029. Bosch skal kutte 13.000 stillinger i bildivisjonen innen 2030.
Dette handler ikke lenger om ett selskap. Det handler om den modellen som gjorde Tyskland til Europas økonomiske lokomotiv. Det er Europas mest vellykte industrielle økosystem som står i fare for å gå under.
Det som gjør dagens situasjon historisk interessant, er derfor ikke nødvendigvis at Tyskland er i tilbakegang, men at landet for første gang siden 1871 synes å mangle en klart definert ytre og indre ramme som den industrielle modellen kan bygge på. Det er en vesentlig forskjell fra både Bismarcks tid, Adenauers tid og perioden etter gjenforeninga. Om Tyskland finner en ny bærekraftig modell, eller om tyngdepunktet i europeisk industri gradvis flyttes andre steder, er et av de store åpne spørsmålene i vår tid.
Friedrich Merz drømmer om å gjøre som Hitler, la gjeldsbasert krigsindustri få Tyskland til nok en gang å reise seg som en fugl Føniks fra asken. Spørsmålet er om det lar seg gjøre. For å finne et svar på dette spørsmålet må vi tilbake til historien.
Tysklands industriell-kulturelle økologi
Den røde tråden er at tysk industri i mer enn 150 år har vært en av de viktigste drivkreftene i verdensøkonomien, selv om de konkrete sektorene og rammebetingelsene har endret seg. Når man ser dagens utfordringer for Volkswagen og andre industrikonsern mot denne bakgrunnen, blir de en del av en mye lengre historie enn en vanlig bedriftskrise.
Og dette er et poeng som ofte blir undervurdert når man ser på Tysklands rolle.
Man kan si at Tyskland ikke bare var en industrimakt. Det var en sivilisasjonsmakt.
Fra samlinga i 1871 til andre verdenskrig var Tyskland verdens ledende integrerte kunnskaps- og industrisamfunn. Landets styrke lå ikke i én sektor, men i samspillet mellom universiteter, forskning, industri, finans, kunst og teknisk utdanning. Denne helheten gjorde Tyskland til den mest innovative stormakta i Europa og en av verdens mest innflytelsesrike økonomier.
Da blir også dagens situasjon mer interessant. For når Volkswagen, BASF, Siemens og andre må legge ned hele produksjonslinjer, er det ikke bare en økonomisk historie. Det reiser spørsmålet om et økosystem som i over 150 år har vært en av verdens sterkeste motorer for teknologisk og industriell utvikling, nå er inne i en ny historisk fase nå ligger på sotteseng.
1871–1914: Oppbygginga
Det tyske keiserriket bygde opp det som kanskje var verdens mest avanserte industrielle økosystem:
- universiteter,
- tekniske høyskoler,
- banker,
- kjemisk industri,
- optikk,
- elektroteknikk,
- maskinindustri,
- fagutdanning.
Dette tok ikke ti år. Det tok to generasjoner.
Den røde tråden er at tysk industri i mer enn 150 år har vært en av de viktigste drivkreftene i verdensøkonomien, sjøl om de konkrete sektorene og rammebetingelsene har endret seg. Når man ser dagens utfordringer for Volkswagen og andre industrikonsern mot denne bakgrunnen, blir de en del av en mye lengre historie enn ei vanlig bedriftskrise.
Man kan si at Tyskland ikke bare var en industrimakt. Det var en sivilisasjonsmakt.
Industrien var én side av saken. Den andre var den kulturelle overbygninga. Vi har latt ChatGPT lage denne lista og vi kan gå god for den.
Rundt 1900 var Tyskland ledende innen:
- musikk (Wagner, Brahms, Richard Strauss),
- filosofi (Kant, Hegel, Nietzsche),
- naturvitenskap (Planck, Röntgen, Haber, Koch),
- kunsthistorie,
- arkitektur,
- universiteter,
- museer.
Berlin var en av verdens store metropoler. München var et kunstsentrum. Dresden ble kalt «Elbens Firenze». Leipzig var bokbyen. Jena var sentrum for optikk og vitenskap.
På slutten av 1800-tallet reiste svært mange nordmenn til Tyskland, ikke til Paris.
De studerte i:
- Berlin, Dresden, München, Karlsruhe og Weimar. Dresden var særlig viktig.
Blant dem finner vi blant andre:
- Christian Krohg, Harriet Backer, Kitty Kielland, Erik Werenskiold (studerte også i München) og Eilif Peterssen. Flere av Skagen-kunstnerne hadde også tyske forbindelser. Det samme gjaldt musikere og arkitekter.
Tysk var dessuten det viktigste fremmedspråket ved norske universiteter langt inn på 1900-tallet.
Rundt 1870–1914 var Tyskland ledende eller blant de ledende innen:
- optikk – Carl Zeiss, Ernst Abbe, Schott; mikroskoper, linser, kikkerter, laboratorieoptikk,
- fotografi og film – Agfa og tysk kjemisk kompetanse bak film, fargestoffer og fotografiske prosesser,
- presisjonsinstrumenter – måleinstrumenter, laboratorieutstyr, vitenskapelige apparater,
- verktøymaskiner – grunnlaget for moderne maskinindustri og masseproduksjon,
- kjemi – BASF, Bayer, Hoechst; fargestoffer, legemidler, gjødsel, syntetiske materialer,
- elektroteknikk – Siemens, AEG; kraftsystemer, motorer, telegrafi, elektrisk industri.
Det avgjørende er at disse bransjene forsterket hverandre.
Optikk trengte presisjonsmekanikk.
Presisjonsmekanikk trengte verktøymaskiner.
Fotografisk film trengte kjemi.
Kjemi trengte laboratorier og universiteter.
Elektroteknikk trengte både fysikk, metallurgi og maskinindustri.
Det var derfor Tyskland ble så sterkt – ikke fordi landet hadde én vinnerbransje, men fordi det bygde et sammenhengende teknologisk økosystem.
Nederlaget i 1918 og Versailles-freden ble ødeleggende, men knekte ikke det tyske økosystemet
Nederlaget i 1918 innledet en periode på femten år med en enorm krise i Tyskland. Landet var på randen av revolusjon i 1918 og gjennom tjuetallet ble det herjet av økonomiske og politiske kriser. Men jeg vil hevde at det industrielt-vitenskapelige økosystemet grunnleggende var intakt.
Da Hitler tok makta i Tyskland og begynte å sette landet på krigsfot hadde han dette økosystemet som grunnlag. Industrikonsernene var der, ingeniørene var der, det samme var fagarbeiderne, de tekniske universitetene og høyskolene og det vitenskapelige miljøet.
Hvis Tyskland i 1933 hadde vært et jordbrukssamfunn, ville ingen fireårsplan kunnet produsere: Panzer, U-båter, Messerschmitt, V-2 eller syntetisk drivstoff
Den industrielle kapasiteten eksisterte allerede. Naziregimet mobiliserte den.
Gjeld og opprustning
Jeg har forelagt denne diskusjonen for min venn Knut Erik Aagaard og hanviser til William Shirer og hans forklaring på det økonomiske «miraklet»:
Som amerikansk journalist bosatt i Tyskland frem til 1940, og senere forfatter av The Rise and Fall of the Third Reich (1960), tilhører Shirer den første generasjonen av historikere som dokumenterte Nazi-Tysklands fremvekst. Hans forklaring på det økonomiske miraklet er todelt:
1. Offentlige arbeider og kredittmanipulasjon (1933–34)
Den første fasen under Hjalmar Schacht gikk ut på å få folk tilbake i arbeid gjennom offentlige anleggsprosjekter. Statlig kreditt ble skapt ved hjelp av spesielle «arbeidsledighetssedler» (Mefo-veksler), kombinert med skatteletter for bedrifter som økte investeringer og sysselsetting.
2. Opprustning som den egentlige motor (fra 1934)
Shirers hovedpoeng er at den virkelige basisen for Tysklands gjenreising var opprustning. Hele økonomien ble omgjort til Wehrwirtschaft (krigsøkonomi) – bevisst designet for å fungere ikke bare i krig, men også i fredstid.
3. Finansiell «trylling»
Schacht finansierte opprustningen gjennom Mefo-veksler – et system av veksler som fungerte som skjult statlig gjeld, beskrevet av aktor under Nürnbergprosessen som «et svindelforetak i nasjonal skala uten sidestykke». Disse skulle forfalle i 1942, men ved å sette forfallsdatoen så langt frem, kunne man utsette oppgjøret – i tillit til at erobringskrigene ville finansiere regningen.
Så langt William Shirer. Jeg tror dette er riktige observasjoner, men jeg holder en knapp på at det jeg har kalt det industrielt-vitenskapelige økosystemet er en mye djupere forklaring på hvorfor denne vendinga var mulig.
Supplerende forklaringer fra andre historikere
Knut Erik Aagaard tilføyer:
Richard Overy påpeker at opprustningen ble prioritert på bekostning av forbruksvarer – Hitler klarte ikke å levere både «guns and butter», noe som trolig svekket hans popularitet.
Tyske historikere (Abelshauser, Overy) omtaler likevel perioden som et «økonomisk vidunder». Nyere forskning viser at:
- Forbrukerne måtte akseptere en reell levestandardsnedgang sammenlignet med 1927/28.
- Staten stolte sterkt på profittorienterte bedrifters frivillige samarbeid – investerings- og anskaffelseskontrakter ble laget for å passe privatøkonomiske kalkyler.
- Mange økonomer advarte allerede i 1938/39 om at veksten nådde sine grenser, med inflasjonspress, kapitalmangel i private markeder, og mangel på arbeidskraft og ressurser.
Konfiskasjon av jødiske eiendommer utgjorde også en ikke-ubetydelig finansieringskilde for gjenopprustningen.
Anglo-amerikansk kapital
Det som det ikke har vært populært å peke på etter annen verdenskrig er at anglo-amerikanske selskaper deltok aktivt i å bygge nazi-Tysklands økonomi. Denne oversikten er lagd av ChatGPT og kontrollert av oss:
General Motors (Opel)
- GM kjøpte Opel allerede i 1929.
- Opel ble Tysklands største bilprodusent og leverte lastebiler og annet materiell til Wehrmacht.
- Etter at USA gikk inn i krigen, mistet GM den operative kontrollen over virksomheten i Tyskland.
Ford Motor Company
- Ford-Werke i Köln var et heleid datterselskap.
- Fabrikken produserte blant annet militære lastebiler.
- Under krigen ble virksomheten kontrollert av tyske myndigheter og benyttet tvangsarbeid. Historikere diskuterer hvor stor kontroll hovedkontoret i USA faktisk hadde etter 1941.
IBM (Dehomag)
- IBMs tyske datterselskap Dehomag leverte hullkortmaskiner og tabuleringsutstyr.
- Disse systemene ble brukt av tyske myndigheter til statistikk og administrasjon. Forskningen er delt om graden av IBM-ledelsens ansvar og kontroll over hvordan teknologien ble brukt under naziregimet.
Standard Oil of New Jersey (nå ExxonMobil)
- Hadde omfattende investeringer i Tyskland lenge før krigen.
- Selskapet samarbeidet teknologisk med IG Farben om blant annet syntetisk drivstoff og kjemisk teknologi.
- Forholdet mellom Standard Oil og IG Farben er godt dokumentert og har vært gjenstand for omfattende historisk forskning.
ITT (International Telephone & Telegraph)
- Eide store deler av den tyske telekomindustrien gjennom Lorenz.
- Hadde også eierinteresser i Focke-Wulf, som produserte kampfly for Luftwaffe.
- ITTs virksomhet under krigen er blant de mest omdiskuterte eksemplene på amerikanske investeringer i Tyskland.
Coca-Cola
- Coca-Cola GmbH vokste kraftig i Tyskland på 1930-tallet.
- Da importen av Coca-Cola-sirup stoppet under krigen, utviklet den tyske ledelsen drikken Fanta for å holde virksomheten i gang.
Andre selskaper med betydelige investeringer eller virksomhet
Blant selskapene som hadde betydelige investeringer, datterselskaper eller forretningsforbindelser i Tyskland finner vi også:
- Eastman Kodak
- General Electric
- Westinghouse
- Singer
- International Harvester
- Gillette
- DuPont
- Union Carbide
- Goodrich
- Kraft Foods
I tillegg hadde flere Wall Street-banker og advokatfirmaer omfattende finansielle forbindelser til tysk industri i mellomkrigstida, blant annet J.P. Morgan, Dillon Read og Sullivan & Cromwell.
Britiske og anglo-britiske interesser var absolutt til stede
Mønsteret var bare litt annerledes enn for USA.
Det var særlig tre typer britisk tilstedeværelse. (Denne oversikten er lagd av ChatGPT og kontrollert av oss):
1. Direkte industriselskaper
Dunlop hadde tysk datterselskap og var en betydelig aktør i dekk- og gummiindustrien. Dette var strategisk viktig fordi bilindustri, lastebiler og militær mobilitet krevde dekk, gummi og teknisk kompetanse. Dunlop hadde bygget opp internasjonale datterselskaper lenge før nazitiden, og den tyske virksomheten inngikk i dette nettverket.
Unilever er et særlig interessant tilfelle fordi selskapet var anglo-nederlandsk. Det hadde store interesser i Tyskland, særlig margarin, fettstoffer, såpe og forbruksvarer. Forskningen om Unilever viser nettopp hvordan en tidlig multinasjonal forsøkte å håndtere politisk risiko, kommersiell overlevelse og forholdet til naziregimet.
Royal Dutch Shell var anglo-nederlandsk, ikke reint britisk. Selskapet hadde sterke interesser i tysk olje- og drivstoffmarked, og energi var selvfølgelig strategisk helt sentralt.
2. Finans og handel
Britiske banker, handelsfirmaer og forsikringsinteresser hadde forbindelser med Tyskland gjennom 1930-årene. Neil Forbes’ bok Doing Business with the Nazis handler nettopp om britisk økonomisk og finansiell relasjon til Nazi-Tyskland, inkludert samspillet mellom britisk politikk, næringsliv og tyske interesser.
Her er det viktige analytiske poenget at Storbritannia ikke bare var Hitlers motstander fra 1939. Før krigen var Tyskland fortsatt en stor europeisk handelspartner, og britisk politikk forsøkte lenge å balansere sikkerhet, handel, finansielle interesser og appeasement.
3. Multinasjonale konserner med delt nasjonal identitet
Dette er kanskje den viktigste nyansen. Mange av de relevante selskapene var ikke «britiske» i enkel nasjonal forstand, men multinasjonale imperiebedrifter:
- Royal Dutch Shell: nederlandsk-britisk.
- Unilever: nederlandsk-britisk.
- Dunlop: britisk med internasjonale datterselskaper.
- ICI: britisk kjemi, med forbindelser til europeisk kjemisk industri.
- British-American Tobacco: britisk-amerikansk/imperialt nettverk.
Tysk industri i 1930-årene var ikke isolert. Den var koblet til et breiere anglo-amerikansk og vesteuropeisk kapital-, teknologi- og handelsnettverk. Amerikanske selskaper som GM, Ford, IBM og Standard Oil var sentrale, men britiske og anglo-nederlandske selskaper som Dunlop, Shell og Unilever hadde også betydelige interesser i Tyskland.
Hva forteller investeringene om kapitalstrømmer, industristrategi og geopolitisk realisme i perioden 1933–1943?
1. Tyskland var fortsatt et nøkkelmarked.
For amerikanske og britiske konserner var Tyskland ikke et perifert land, men Europas mest avanserte industrimakt.
2. Investeringene var ofte etablert før 1933.
Mange selskaper hadde datterselskaper, fabrikker og patenter på plass før nazistene tok makten.
3. Teknologi var viktigere enn kapital alene.
Bilproduksjon, olje, syntetisk drivstoff, telekommunikasjon, hullkortmaskiner, kjemi og presisjonsindustri var strategiske sektorer.
4. Multinasjonale selskaper ble fanget mellom profitt, stat og krig.
Etter 1939, og særlig etter 1941, ble datterselskapene i Tyskland i økende grad underlagt tysk krigsøkonomi.
5. Den langsiktige trenden er viktigst:
Dette viser at tysk industri før og under krigen ikke var isolert. Den var integrert i et transatlantisk industrielt og finansielt nettverk.
1949–1970 – Wirtschaftswunder
Vi pekte på at Adolf Hitler kunne bygge videre på den lange tyske vitenskaplige teknologiske økonomien. Konrad Adenauer skapte heller ikke Wirtschaftswunder fra grunnen av.
Store deler av industrien var bombet.
Men: Ingeniørene levde, fagarbeiderne levde, universitetene levde, bedriftskulturen levde, Mittelstand levde.
Dessuten kom Marshallhjelpen, valutareformen og en gunstig internasjonal konjunktur.
Wirtschaftswunder var derfor både ei gjenoppbygging og ei videreføring av et eksisterende industrielt økosystem.
Hitler og Adenauer arvet begge et industrielt økosystem som var bygd opp gjennom mer enn seksti år. Den ene militariserte det, den andre gjenreiste det. Spørsmålet i dag er om dette økosystemet fortsatt eksisterer i en form som gjør en ny industriell renessanse mulig, eller om sjølve grunnlaget er i ferd med å eroderes.
Ukrainakrigen har på mange måter vært USAs krig mot både Russland og Tyskland, og Tyskland har tapt.
Merz har dårlige odds
Riktignok kommer Friedrich Merz fra BlackRock, men det betyr ikke at han har det som skal til for å få Tysklands Fugl Fønix til nok en gang å reise seg fra asken.
Mens tysk bilindustri går i knestående og mange gamle industrikjemper nedskalerer eller flytter utenlands tror Merz at han skal gjenreise det industrielle og innovative Tyskland.
Og dette skjer i et globalt tektonisk skifte. Aksen Berlin-Washington eksisterer ikke lenger. Aksen til Russland er brutt. Vi får ikke noe nytt Rapallo*, og Berlin har ikke vett på å ta imot invitasjonen fra Beijing (Xi Jinping, Belt and Road i Duisburg 2013). Og EU smuldrer opp og er blitt et antiproduktivt kakistokrati (styre ved de minst egnede, red.).
Tysklands strategiske omgivelser har endret seg samtidig på flere fronter, mens landets økonomiske modell var utviklet for en annen verdensorden.
Vi har omtrent følgende bilde:
- Den transatlantiske relasjonen er endret. USA og Tyskland er fortsatt tilsynelatende allierte i NATO, men forholdet er ikke lenger preget av den samarbeidsmodellen som preget store deler av etterkrigstida. USA fører i dag en langt mer aktiv industripolitikk, gjerne på bekostning av sine «partnere» og søker å tiltrekke seg investeringer og produksjon.
- Forholdet til Russland er brutt. Den modellen som bygde på russisk energi og tysk industri er ikke lenger operativ. Dette representerer et brudd med en linje som hadde røtter tilbake til Ostpolitik og de økonomiske forbindelsene som utviklet seg gjennom den kalde krigen.
- Forholdet til Kina er blitt mer komplisert. Kina er fortsatt en av Tysklands viktigste handelspartnere, men er samtidig en strategisk konkurrent innen blant annet bilindustri, batterier og høyteknologi. Xi Jinpings besøk i Duisburg og andre tyske industrisentra på 2010-tallet symboliserte muligheten for en tettere økonomisk integrasjon, men EU og Berlin har i stedet satset hus og hjemp på krig mot Russland.
- EU er i ei eksistensiell krise. EU «smuldrer opp» og unionen møter større interne spenninger om industri, energi, migrasjon, budsjett og sikkerhet enn den gjorde for et par tiår siden. Det gjør det vanskeligere å føre en samlet industripolitikk. EUs bysantinske byråkrati med sine direktiver og forskrifter er antitesen til det som måtte til for å skape et nytt industriunder.
Et land kan ikke samtidig demontere flere av de strukturelle forutsetningene for sin industrielle modell og forvente at modellen fortsetter å levere de samme resultatene.
Hitler arvet den tyske industrisivilisasjonen. Adenauer gjenreiste den. Spørsmålet Merz står overfor er et annet: Kan en industrisivilisasjon bevares etter at flere av dens historiske bærebjelker er blitt svekket eller fjernet? Det er ikke et spørsmål om politisk vilje alene. Det er et spørsmål om historisk struktur.
Den tyske industrimodellen var utviklet for en verden preget av stabile transatlantiske forbindelser, tilgang på rimelig energi fra øst, åpne eksportmarkeder og en stadig djupere europeisk integrasjon. I dag er alle disse forutsetningene under press samtidig.
Samtidig ledes Tyskland av en kansler med karisma som sure sokker og et program han ikke en gang sjøl kan forklare.
Tilbake til det spørsmålet vi stilte:
Vil den tyske ørnen bli i stand til å reise seg igjen?
Vårt svar er: Ikke nå, ikke med dagens system i Tyskland, ikke med den politikerkasten de holder seg med.
Min personlige vurdering er at det eneste som kunne bringe nytt liv i den tyske økologiske modellen er å etablere aksen Berlin–Moskva en gang for alle. Det hviler et Rapallo over Europa.
*)Fra Store norske leksikon:
Rapallo-traktatene var en tysk-russisk avtale som ble undertegnet 16. april 1922 av den tyske utenriksministeren Walther Rathenau og den sovjetiske utenriksministeren Georgij Tsjitsjerin i Rapallo i Italia.
Bakgrunnen for avtalen var Tysklands og den nye russiske sovjetrepublikkens isolasjon fra det internasjonale samfunn etter første verdenskrig. Ingen av disse statene fikk delta på Versailles-konferansen som bestemte fredsoppgjøret etter verdenskrigen: Tyskland var den tapende part i krigen, mens i Russland hadde bolsjevikene tatt og etter hvert konsolidert makten.
Sovjetrepublikken til bolsjevikene ble dessuten forsøkt isolert av vestmaktene gjennom diplomatisk isolasjon og handelsblokade. Nye stater i Øst-Europa, som Polen, hindret også at revolusjonen spredte seg videre vestover. Med Rapallo-avtalen brøt Tyskland og Sovjet-Russland ut av isolasjonen og la press på vestmaktene for en normalisering av forholdet til de to landene.
