oss 150 kroner!
- Tror du at Russland vil bli tvunget tilbake fra Øst-Ukraina og Krim?
- At Russland vil godta at Ukraina blir medlem av NATO?
- At NATO-lands krigsstøtte til Ukraina bidrar til fred?
- At Ukraina har framgang og dreper stadig flere russere?
- At russiske raketter – i motsetning til ukrainske – rammer sivile og ikke militære mål?
- At Putin er gal?
I så fall er det grunn til å gratulere. Ikke deg, men norske redaktørstyrte medier og de aller fleste av våre politikere som dag ut og dag inn i over fire år har lykkes med å innprente oss både med russerhat og troen på de «godes» seier over de «onde».
Kan Ukraina eller Russland vinne militært?
Eller er det – fra begge sider – satset for mye til at løsningen er nær?
Under de såkalte Istanbul-forhandlingene mellom Ukraina og Russland, i krigens begynnerfase, var det grunnlag for kompromiss, ifølge tyrkiske og israelske meglere.
Ukraina skulle forplikte seg til nøytralitet. Til gjengjeld skulle landet få sikkerhetsgarantier, og kunne søke EU-medlemskap.
Så gikk alt den gale veien: Den påståtte massakren i Butsja og Kiev-besøket til britenes Boris Johnson. Ukraina forlot forhandlingsbordet, og fortsatte krigen med løfte om nærmest ubegrenset moralsk og materiell støtte.
Ukraina skulle ikke bare forsvares. Russland skulle også beseires.
Russland verken vil eller kan godta noe nederlag.
Krigen i Ukraina er eksistensiell. Uansett om du heter Putin, Ivanov eller Petrov. Den handler om landets fortsatte eksistens som suveren stormakt. Ikke som et land oppdelt i mindre stater, eller et land som lett kan trues og utbyttes av andre.
Russisk historie har nok av eksempler på vestlige intervensjoner og erobringstokt. De er mistenksomme – og med rette.
Før avslutninga av siste verdenskrig var britenes Winston Churchill ikke fremmed for tanken om å fortsette krigen – nå mot Sovjetunionen. «Operation Unthinkable».
Med et Ukraina i NATO og med atomraketter som kan nå Russlands hjerte på under fem minutter, er kampen allerede tapt. USA fryktet noe lignende 60 år tidligere, med russiske atomraketter på Cuba.
For Zelensky er krigsstøtte fra NATO-land og oppbacking fra NATO-ledere, en absolutt forutsetning for fortsatt krig. Ukraina er konkurs. De har selv ikke midler til fortsatt krig:
Utstyr og lønn til egne soldater og leiesoldater. Kuler, krutt, våpen og droner. Militæropplæring, satelitt- og navigasjonshjelp. Rakettsystemer. Kanskje også til militær vestlig ekspertise som vedlikeholder og bemanner de mest avanserte angrepsvåpnene.
Da NATO, med Stoltenberg i front, latterliggjorde ei russisk «rød linje» og Putins forhandlingsønsker høsten 2021, økte spenningen.
Rett nok trodde de færreste – inkludert meg selv – på noen invasjon, vant som vi var med russisk ettergivenhet.
Men hvor lenge kan en stormakt, eller hvilket som helst «stolt» land, ydmykes før det treffer merkbare mottiltak?
Vi trodde, i hvert fall når det gjaldt Russland, for alltid. Og tok grundig feil.
Er det riktig ensidig å fordømme Russland for invasjonen? Hvilket ansvar bærer motparten?
Hva om Ukraina – ved hjelp av NATO-lands krigsstøtte – fortsetter sin påståtte fremgang på slagmarken?
Hvor mye tap og ødeleggelser av egen infrastruktur vil Russland akseptere?
Går det også her ei rød linje?
Selv om Russland foreløpig har svart med mer intensive angrep på Ukraina, kan krigen raskt bli ytterligere utvidet. For eksempel til land som forsyner Ukraina med våpen og andre ressurser. Her hjemme er Kongsberg og Raufoss utsatte steder. Om «våre» amerikanske baser blir brukt til angrep mot Russland, kan også disse bli krigsmål.
Selv priser jeg meg lykkelig over ikke å være nabo, og undres over manglende protester fra folk i nærområdene.
«Falske flagg»-operasjoner kan også tvinge fram eskalering. For ei tid tilbake falt ei drone ned i Polen og drepte to mennesker. Først ble det hevdet at den var russisk. Etter nærmere undersøkelser ble det stadfestet at drona kom fra Ukraina.
I verste fall kan sånne hendinger utløse NATOs berømmelige paragraf 5, som sier at angrep på et medlemsland er angrep på alle.
Hva vil da skje?
NATO-kampsoldater på ukrainsk jord? NATO-atomraketter mot Russland?
Russland har allerede uttalt at de vil bruke atomvåpen dersom de utsettes for alvorlige trusler.
Etter over fire år har krigen i Ukraina ingen vinnere. Krigsstøtten utenfra har bare forlenget lidelsene og ødeleggelsene på begge sider av fronten.
Samtidig holder den skuespiller Zelensky ved makten. Han som allerede har sittet to år på overtid og som vant presidentvalget i 2019 med forhåpninger om fred og slutt på korrupsjon.
Framfor seriøst å jobbe fram diplomatiske løsninger, bruker han nå enhver anledning til å demonisere Putin og Russland.
Hvilket klima skaper sånt for fredsforhandlinger?
På få år er Ukrainas befolkning drastisk redusert, til under 30 millioner. Russlands folketall er fem ganger høyere.
De 32 NATO-landene har rundt en milliard innbyggere, hvorav nesten 2/3 i Europa.
NATO-landenes forsvarsbudsjett er ti ganger større enn Russlands.
Ifølge Kiel Institute har Norge lovt Ukraina totalt 200 milliarder kroner i våpenhjelp de nærmeste årene. Det er langt mer enn de andre nordiske land til sammen, og holder til en god tredjeplass etter USA og Tyskland. Eller: Førsteplass om vi regner krigsstøtte pr innbygger.
Her er verdt å merke at USA ikke gir ved dørene. Andre NATO-land betaler mye av USAs bidrag.
Tatt i betraktning tallene over, undres mange over hvorfor Ukraina ikke kommer mer på offensiven. Kanskje har det noe med manglende krigsmoral å gjøre? Kanskje havner altfor mye av støtten i korrupsjon?
Vår egen Riksrevisjon klager over manglende kontrollrutiner. «Sløseriombudsmannen» er ikke opptatt av milliardbevilgningene.
Offisielt gir Norge i år 85 milliarder kroner til Ukraina, hovedsakelig til våpen. Alle partier og politikere på Stortinget står bak. Alle redaktørstyrte media – bortsett fra den lille kommunistavisa Friheten – heier på bevilgningene.
Dette til tross: Viktige alternative røster presser seg fram. Krigen koster for mye. Er resultatløs. Velgerne opplever nedgangstider. (Norge har forpliktet seg til å gi 275 milliarder kroner.)
EU-presidenten Antonio Costa har, under stor motstand fra mektige medlemsland, tatt kontakt med Moskva. Stadig flere NATO- og EU-land nekter å sende militær støtte. Her hjemme går både Senterpartiet og Framskrittspartiet i mot Zelenskys ønske om enda flere milliarder fra Norge.
Og det norske folk?
Naive og hjernevaska av ledende media og politikere?
Hvorfor ikke lage en forpliktende undersøkelse?
Norge har rundt 4,5 million innbyggere over 18 år. Gi hver av oss valget: Krigsstøtte eller egen velferd? Velger du krigsstøtte er du enig med stortingspolitikerne. Velger du velferd får du utbetalt din andel av den norske krigsstøtten, nærmere 20.000 kroner hvert år så lenge krigen varer. Bruk disse pengene der du trenger de mest, men ikke til krig!
Tror du krigsstøtte ville fått flertall?
Om vi er enig i folks rett til selvbestemmelse, og at ethvert land – også stormakter – har krav på sikkerhet og trygge grenser, kunne en fredsløsning ta utgangspunkt i
- Våpenhvile langs nåværende frontlinjer.
- Folkeavstemning i omdiskuterte områder om tilhørighet: Ukraina, Russland eller uavhengighet.
- Grunnlovsfestet «evig» nøytralitet for Ukraina.
- Gjensidige sikkerhetsgarantier mellom Ukraina og Russland med FN som garantist.
- Å leve i skyggen av en stormakt krever diplomati og bygging av tillit. Ikke provokasjoner, sanksjoner og dehumanisering. Norge klarte balansegangen under Gerhardsen. Finland under Kekkonen.
- Ukrainas Zelensky har valgt motsatt vei, og er i ferd med å ødelegge land og folk.
- Med krigskåte norske politikere som Venstres Guri Melby og Høyres Peter Frølich, kan Norge komme i samme situasjon.
- Ikke fordi konflikter ikke kan løses gjennom forhandlinger, men fordi krig synes viktigere enn fred.
Jan Christensen
